Total War: Shogun 2
Anmeldelse

Total War: Shogun 2

Tross klassisk oppskrift: Det er en fryd å bli allmektig shogun.

Om du fulgte aldri så godt med i historietimene på skolen er sjansen fortsatt stor for at du har få eller ingen kunnskaper om 1500-tallets Japan. Landet i det fjerne østen har alltid vært svøpt i mystikk og grunnskolens manglende fokus på dette hjørnet av verdenshistorien har gjort sitt for å opprettholde dette. Kanskje det er nettopp denne uvitenheten som gjør at vi gang på gang lar oss fascinere av en kultur som synes så annerledes fra vår egen.

Denne tiden i Japans historie kalles Sengoku-perioden. Selv om keiseren har relativ kontroll, utkjemper en rekke daimyo, eller krigsherrer, en blodig kamp for å etablere et nytt shogunate med seg selv som shogun. Midt i disse kampene slippes handlingen løs i Total War: Shogun 2 og du må velge en av mange daimyo som du ønsker å lede til seier og til slutt forene Japan under ditt flagg.

Tilbake til røttene

Alle som har spilt et Total War-spill vil øyeblikkelig kjenne igjen oppskriften når man kommer inn i spillet. Japan ligger langstrakt foran deg og bak krigståken ligger et nydelig og variert landskap som bare venter på å bli utforsket. Det skulle nesten bare mangle at spillet som både tar oss tilbake til det føydale Japan der serien startet, og er det første som setter «Total War» foran selve spillets navn, skulle være lett gjenkjennelig for fanskaren.

De som fryktet at Creative Assembly skulle miste fokus ved å drukne i sjøkamper, rollespillelementer og flerspilleravatarer kan slappe av. Det blir ganske umiddelbart klart at Shogun 2 handler om store sanntidskamper og turbasert byutvikling. Samtidig som Total War-essensen er beholdt, er det umulig å ikke reflektere over hvor langt serien har kommet siden det forrige Shogun-spillet. Alle elementer som har blitt introdusert i de ulike spillene i serien er nå dratt inn og det gjør at returen til seriens vugge på ingen måte føles som et skritt tilbake.

Byutvikling, eller nå strengt talt provinsutvikling, er bærebjelken for å bygge ditt lille imperie. Men denne delen trenger minst like mye planlegging som en militær offensiv. Du må balansere riket ditt slik at du utnytter hver provins best mulig. Du er helt avhengig av inntekter i form av skatter, men jo høyere skatt du krever inn, jo mer misfornøyd blir dine undersåtter. Disse påvirkes også av tilstedeværende militærgarnisoner og kampen mellom gamle og nye religioner.

Man må planlegge nøye, og det lønner seg også å konsultere det omfattende leksikonet. Jeg endte opp med å sette all forskning inn for å skaffe meg de beste bueskytterne, og når alt var klappet og klart viste det seg at jeg trengte silke for å kunne utvide min bueskytter-dojo. Uten denne ressursen tilgjengelig var mye innsats bortkastet.

En ulv blant elektriske sauer

Å spille gjennom den store kampanjen har alltid vært det jeg koser meg mest med i Total War-spillene. Men når man utfordrer en rekke maskinstyrte krigsherrer er man avhengig av at den kunstige intelligensen henger med i svingene. Hvis ikke brytes illusjonen og moroa forsvinner ut vinduet. I Shogun 2 har jeg ikke for mye å utsette på kløkten til mine motstandere. På slagmarken er fienden mye bedre enn tidligere til å holde seg samlet, og min gamle strategi med å splitte fiendens linjer for så å flanke dem med kavaleriet viste seg å ikke fungere like bra som før.

Diplomatisk sett synes jeg at mine utfordrere til shogunatet oppfører seg svært rasjonelt. De er svært offensive, og elsker å sende agenter verden over for å skape ugagn. De er også glad i å marsjere avgårde til krig, men forlater litt for ofte sine byer ubeskyttet. Dette er nok noe som bør fikses på etter hvert da det ofte blir litt for enkelt å manøvrere utenom fiendens styrker for så å kapre byene deres.

Da jeg spilte med Chosokabe-klanen var min strategi klar. Jeg skulle bygge opp mitt rike basert på de to øyene Shikoku og Kyushu i sør og vest. Dette viste seg å være en bedre strategi enn forventet da mine motstandere så ut til å mislike å sende soldater over sjøen. I stedet for å landsette tropper ved mine relativt ubeskyttede provinser på Shikoku insisterte de på å angripe via landveien til Kyushu, et nåløye som er svært lett å forsvare.

Min svært ekspansjonistiske strategi skulle snart vise seg å slå tilbake mot meg. Jeg var glupsk og erobret nye provinser raskere enn jeg klarte å utvikle dem. Dette førte til store problemer med å holde lokalbefolkningen i sjakk. Sinte bønder gjorde opprør mot høye skatter, kristne tok til høygaflene for å forsvare sin tro. Mitt imperie var i kaos og det tok lang til å etablere ro og orden i rekkene.

Visse rollespillelementer er lagt til for å gi oss en viss tilhørighet til protagonistene i spillet. Generaler og agenter opparbeider seg erfaringspoeng og vil etter hvert kunne spesialisere seg i den retningen du foretrekker. Det er svært tilfredsstillende å følge en ninjas karriere fra en ufaglært snik i svart joggedress, til Japans mest fryktede snikmorder. De dynamiske videoene som viser hvorvidt agenten din lykkes eller ikke er selvfølgelig på plass, og de ulike agentene har nå flere bruksområder og føles dermed mer nødvendige enn i mange tidligere TW-spill.

Landkrabbens ferd til hovedstaden

En av de større hønene som måtte plukkes i Empire: Total War var sjøslagene. Jeg synes de var for langdryge, for klumsete og hadde for bratt læringskurve. I Shogun 2 er ikke historien stort annerledes. Selv om det følger med en grundig opplæringsdel til sjøkampene så klarer jeg bare ikke å nyte dem. Jeg synes de rett og slett er lange og kjedelige. Men forskjellen fra Empire er at sjøslag nå ikke er like essensielle. Det meste som skjer foregår med jord under beina og derfor er ikke disse til like stort hinder for folk som meg. Jeg kan mislike sjøkampene, men fortsatt kose meg med spillet.

Etter å ha bygget meg opp et respektabelt rike, og klart å stabilisere det sånn noen lunde, var det på tide å vende min blodtørstige nese mot Japans juvel, keiserpalasset i Kyoto. Store hærer bestående av de beste krigere mine provinser kunne by på ble opprettet, og en dyr avtale om å få flytte mine hærer gjennom en annen klans territorie sørget for at jeg kunne plassere mine soldater like ved Kyotos grenser. Tiden var inne, snart skulle hele Japan bøye seg i støvet for Marius Chosokabe.

På forhånd hadde mine agenter utforsket området, og Kyotos beste generaler hadde blitt sendt tidlig avgårde til de evige jaktmarker av min superninja. Nå var det bare å erklære krig og slå til. Men i det jeg marsjerte mine hærer så selvsikkert inn mot hovedstaden dukket plutselig en gigantisk hær opp ut av løse luften. Nå hadde jeg både denne og et full befestet Kyoto å møte. Mine krigere kjempet standhaftig, men måtte gi tapt mellom denne uventede fienden og Kyotos mange murvegger. Robert Burns skrev «The best laid schemes o’mice an’ men gang aft a-gley». Confucius mente at dersom man ikke planlegger fremover møter man trøbbel ved dørkarmen, og det var vel nøyaktig det som skjedde.

Tilbake til tegnebrettet, ny og forsterket hær, og endelig lå Kyoto for mine føtter. Nå var vel alle daimyo imponert av mine ferdigheter og klare til å tilby full underkastelse til denne mektige hærføreren? Snarere tvert i mot. Plutselig erklærte samtlige klaner, også de som lenge hadde vært mine allierte og hjulpet meg frem, krig mot meg. Nå måtte Kyoto forsvares for angrep fra alle hold. Kun etter å ha holdt hovedstaden en stund, blir jeg erklært shogun og spillet var vunnet.

Denne måten å avslutte spillet på har både fordeler og ulemper. Det gjør det nærmest umulig for en liten klan å hurtig erobre de viktige områdene og så haste i vei til Kyoto. Man må stikke neven inn i bikuben og så håndtere den uunngåelige motreaksjonen. Det sørger også for å by på motstand, selv om du allerede har blitt svært så mektig. Det negative er at uansett hvilken klan du spiller med så vil spillet få det samme utfallet. Det tar bort noe av moroa med å spille gjennom kampanjen flere ganger, når målet i bunn og grunn er akkurat det samme.

Ta med en venn

Total War: Shogun 2 åpner for nye muligheter på flerspillerfronten. Spillet tilbyr enkle «drop-in»-kamper, og du kan stille inn, som i Napoleon: Total War, at andre kan ta kontroll over fiendene du møter i enspillerkampanjen. En artig vri om man skulle synes at den kunstige intelligensen blir for forutsigbar.

Spillet kan også varte opp med lagkamper hvor flere deler på kontrollen over samme hær. Det samme gjelder for flerspillerkampanjer der man kan styre ulike klaner, eller man kan samarbeide innenfor den samme klanen. Den største innovasjonen her er trolig likevel at man nå oppretter sin egen avatar som gjennom kamper opparbeider seg erfaringspoeng og gir deg fordeler etter hvert som du blir bedre. Litt på samme måte som flerspiller i spill som Call of Duty vil du få tilgang på bedre utstyr og kunne klatre på rangstigen etter hvert som flere og flere fiender får føle din virtuelle vrede på kroppen. Det skal nevnes at siden spillet enda ikke har kommet i butikkhyllene er det vanskelig å felle noen dom over «matchmaking»-systemet enda.

Konklusjon

Det første som slo meg med Shogun 2 var at spillet var utrolig gjennomført. Musikken, den kunstneriske stilen, selv den noe corny gebrokne engelsken som stemmeskuespillerne bruker, gjør alt for at du skal kunne leve deg inn i fordums tids Japan. Mellom den lekre grafiske fremstillingen av både kart og slag, og den klassiske Total War-oppskriften som stadig bringer frem minner fra gamle Shogun, er det ingen tvil om at dette spillet har sjel.

Sjøslagene er fortsatt problematiske, og enkelte justeringer i strategien til de maskinstyrte klanene må også til, men jevnt over var ferden fra ubetydelig daimyo til allmektig shogun en fryd å oppleve.

Rent strategisk blir imidlertid Shogun 2 for lite varierende til at jeg ønsker å spille gjennom det mange ganger med ulike klaner. Med både Medieval 2: Total War og Rome: Total War var mye av moroa å prøve ut de ulike fraksjonene og man fikk en helt ny opplevelse alt etter hvem man spilte som. Her er Shogun 2, som sin forgjenger, noe begrenset.

Det finnes fortsatt mange timers underholdning i dette spillet, både i enspillerkampanjen, og gjennom flerspiller og historiske slag. Det er rett og slett et svært solid spill og det er etter min mening definitivt et steg opp fra Empire og Napoleon. Likevel når det ikke helt opp til de beste spillene i serien, og mye av denne begrensningen ligger nok i perioden som er valgt, og ønske om å være relativt tro mot det originale Shogun. Forvent deg heller ingen store omveltninger av Total War-oppskriften. Utviklerne har åpenbart valgt det sikre foran det eksperimentelle.

For serien som helhet er jeg fylt med optimisme da dette viser at Creative Assembly fortsatt holder strategitronen. Men selv om jeg koste meg med Shogun 2 vil det nok ikke ta for lang tid før jeg igjen børster støv av noen eldre Total War-spill og koser meg med dem i stedet.

Total War: Shogun 2 er i salg på PC fra i dag.

Windows 8 /10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Total War: Shogun 2

Total War: Shogun 2 Windows Windows 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 15. mars 2011
  • Plattform: PC
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Strategi
  • Utgiver: Sega
  • Utvikler: Creative Assembly

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen