(Bilde: Variance Films)

Dataspill for dummies

Video Games: The Movie er både morsom og informativ, men synker ikke grundig nok ned i kildematerialet.

Det finnes allerede mange dokumentarer som tar for seg de ulike sidene av dataspill og kulturen rundt dem. Indie Game: The Movie var et ærlig og nærgående blikk på hvordan tilværelsen blir for mange uavhengige utviklere, mens State of Play og Free to Play følger profesjonelle e-sportutøvere i deres kamp for å bli verdensmestere.

Video Games: The Movie derimot forsøker å bite over noe langt større enn sine forgjengere. Gjennom intervjuer med utviklere, bransjeveteraner og profilerte spillfans forsøker filmen å oppsummere dataspillenes nesten 50 år lange historikk fra ulike vinkler. Det er et meget ambisiøst og omfattende prosjekt som tar for seg veldig mye på 95 minutter.

Noen ganger virker det litt for ambisiøst og omfattende, for filmen utelater mange viktige detaljer som burde vært bedre utforsket.

F.v.: Fred Marincic, Nolan Bushnell, Ted Dabney og Allan Alcorn med den første Pong-maskinen. (Arkivbilde).
F.v.: Fred Marincic, Nolan Bushnell, Ted Dabney og Allan Alcorn med den første Pong-maskinen. (Arkivbilde).

Fra Spacewar! til PS4

Strukturmessig er Video Games: The Movie delt inn i fire bolker som tar for seg forskjellige sider av dataspill, deres vekst, de ulike kulturene som omkranser dem, hvordan de blir til, og hva vi kan forvente oss i fremtiden. Denne utforskningen skjer delvis via fortellerstemme, dyktig levert av skuespiller Sean Astin, samt intervjuer med kjente og ukjente spillfolk.

Filmen forsøker å formidle veldig mye innhold og informasjon på ganske kort tid, og ofte virker det som om den har litt for mye å si. Tempoet er overraskende høyt til en dokumentar å være og det er dessverre veldig mye som bare blir skummet over. Filmskaperne har desidert et amerikansk fokus, samt kun øye for de aller største innovasjonene. Dataspillenes historie blir forenklet ned til lettfordøyelige punkter uten at det dykkes skikkelig ned i materien.

De tidligste konsollene utenom Magnavox Odyssey og Atari 2600 hoppes glatt over for å gi en lynrask oppsummering av dataspillkrakket i 1983. Det vies lite plass til SEGAs vekst og påfølgende fall, Sony og Microsofts skritt inn i konsollmarkedet reduseres til korte intervjustikk, og utviklingen av PC-spill blir kun berørt i en kjapp, 30 sekunders montasjesekvens.

Jeg skjønner at med en så omfattende tematikk er det visse ting som må kuttes vekk, men det føles litt som «CliffsNotes»-versjonen av dataspillhistorikk. Mange banebrytende, innovative spill som hadde ringvirkninger for hele bransjen er knapt nevnt til fordel for at søkelyset rettes nesten utelukkende mot de store stuekonsollene folk flest har hørt om. Video Games: The Movie føles ikke som en film «for gamere», men mer som en undervisningsfilm for de som ikke kan så mye om dataspill.

Snakke litt med deg

Dermed lurer jeg litt på om dette kunne fungert mye bedre som en dokumentarserie ala The Story of Film eller Cosmos: A SpaceTime Odyssey der hver episode kunne fungert som en dyptgående undersøkelse og analyse av ett spesifikt tema relatert til dataspill. Video Games: The Movie biter over mer enn den klarer å svelge i sitt forsøk på å oppsummere 50 år med teknologisk, kulturell og økonomisk innovasjon i løpet av 95 minutter. Undersøkelsen føles for grunn, selv om de forsøker å gi filmen mye dybde gjennom sine mange intervjuer.

Cliff Bleszinksi er én av over 50 spillfolk som intervjues i filmen.
Cliff Bleszinksi er én av over 50 spillfolk som intervjues i filmen. (Foto: Mediajuice ltd./Variance Films)

Over 50 forskjellige mennesker blir intervjuet i løpet av filmen, et overraskende høyt antall for en såpass kort film. Kjente og viktige navn som Al Alcorn, Nolan Bushnell, Peter Molyneux, Cliff Bleszinski, Jim Brown, Brian Fargo, Phil Spencer og Reggie Fils-Aime får snakke fritt om deres forhold til dataspill generelt, teknologien som blir brukt, hva det vil si å designe spill og hvordan fans har reagert på spillene deres.

I tillegg har også filmskaperne snakket med profilerte nerdekjendiser, blant annet Wil Wheaton, Chris Hardwick, Chloe Dykstra og Alison Haislip. Disse har mindre teknisk innsikt enn bransjefolkene som intervjues, men gir et større innblikk i kulturen rundt dataspill og hvordan spill tiltrekker bestemte typer mennesker. I og med at så mange mennesker skal intervjues blir det ikke viet særlig mye tid til hver av dem, og noen prioriteres fremfor andre. Samtalene mellom filmskaperne og Cliff Bleszinski fungerer nesten som en rød tråd gjennom det hele, og han er desidert den som profileres mest av intervjuobjektene.

At regissør Jeremy Snead ikke utelukkende har trukket frem de mest kjente bransjefolkene er et enormt pluss i boka. Det viser at filmskaperne har gjort skikkelig research og vet hvilke fjes det er viktig å plassere foran et kamera. På mange måter fungerer det som en legitimeringsprosess at spilldesignere og -tilhengere fremstår som oppegående, veltalende og intelligente mennesker fremfor kjellerbeboerne mange fortsatt ser oss som. Likevel er det noen fjes jeg savner. Warren Spector glimter til med sitt fravær, selv om også han ble intervjuet, og japanske spillskapere er representert av kun Hideo Kojima, som dukker opp i to korte intervjuer.

Fordi filmen har så mange intervjuobjekter begynner jeg å tvile på fortellerstemmen til Sean Astin. Den er, rent teknisk, kjempegodt skrevet og fremført, men den føles unødvendig. Når filmskaperne allerede har tilgang på så mange førstehåndskilder, kunne heller de ha fungert som fortellerstemme gjennom intervjuene.

Kultur, sport og spill

Selv om jeg til nå har brukt omtrent 800 ord på å si en del negative ting om Video Games: The Movie må jeg innrømme at som et helhetlig produkt fungerer filmen ganske godt. Den har et friskt og hurtig tempo ved seg som hekter tilskueren inn i det som skjer og blir aldri kjedelig. Noen ganger går det kanskje litt for fort i svingene, men disse øyeblikkene er heldigvis sjeldne.

Stillbilde fra filmen, hentet fra et e-sportarrangement.
Stillbilde fra filmen, hentet fra et e-sportarrangement.(Foto: Mediajuice ltd./Variance Films)

Spesielt godt liker jeg delene av filmen som tar for seg spillkultur og hvordan synet på det å være «en gamer» har forandret seg siden gjennom årene. I aller høyeste grad er Video Games: The Movie en optimistisk film som ønsker å fremstille dataspill fra den mest positive siden. Jeg har ikke nødvendigvis noe imot det i seg selv, men et blikk på de mer omdiskuterte sidene av spillkultur ville nok fått sluttproduktet til å virke litt mer balansert.

Fokuset på oppblomstringen av e-sport er også kjærkomment, men kunne også vært mer dyptpløyende. Jeg savner en skikkelig gjennomgang av de ulike typene spill som spilles, hvem som spiller dem og hvordan de ulike grenene har blitt populære.

Filmskaperne har også fått tilgang til en rekke gamle spillreklamer som ofte brukes som illustrasjonsbilder over intervjuer eller fortellerstemmen. Disse er ikke bare en fin nostalgitripp for de av oss som kan huske dem, men også en lattervekkende påminnelse om teit markedsføring av spill har vært og fortsatt kan være.

Konklusjon

Video Games: The Movie er i det store og det hele en god dokumentarfilm som må oppsummere veldig mye på veldig lite tid. Det er derfor jeg undrer på om den hadde fungert bedre som en dokumentarserie der hver episode tar for seg et gitt tema. Å skulle oppsummere dataspillenes historiske og teknologiske utvikling, kulturen som omringer dem og hvordan skapelsesprosessen foregår er et omfattende prosjekt som virker for stort for en 95 minutter lang film.

Derfor er det mye som føles viktig som har blitt kuttet ut for å holde spilletiden nede og tempoet oppe. Utover utvidelsen av LAN-spilling på 1990- og 2000-tallet nevnes PC-spilling i ganske liten grad, og spillkultur i Japan og Europa utelates nesten fullstendig. Hadde dette vært med ville det kunnet gi et mer helhetlig bilde av hobbyen vi alle deler.

Er dette spillenes fremtid?
Er dette spillenes fremtid? (Foto: Mediajuice ltd./Variance Films)

Alt i alt føles filmen som en del av dataspillenes pågående legitimeringsprosess der de stadig blir en større del av mainstream-kulturen. Den holder desidert en brannfakkel for spilltilhengere og ønsker å understreke at dataspill er verdt å holde på med, enten det er gjennom spillutvikling eller bare spilling generelt.

Slikt sett tror jeg Video Games: The Movie kan være en god innføring i dataspillenes verden for de som ikke sitter med «det grunnleggende» allerede godt plantet i skolten. Har du allerede satt deg inn i mye av det filmen tar opp vil den dessverre komme litt til kort rent innholdsmessig. Det er ingen vesentlige feil og mangler ved filmen, men kunne vært så mye mer enn det det endte opp med å bli. Likevel synes jeg det er en film som er verdt å se for de som er interesserte i dataspill.

Video Games: The Movie er tilgjengelig for strømming på filmens offisielle nettside, og kan også kjøpes i iTunes. Er du ute etter flere dataspilldokumentarer anbefaler vi Indie Game: The MovieState of Play og The King of Kong: A Fistful of Quarters.

Video Games: The Movie   Les mer »

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen