Glimrende rollespill med innlevelsen og mystikken fra Fallout 2

Wasteland-serien aldres som en utsøkt fransk Merlot.

Verden har gått til hundene. Omgivelsene er forvandlet til en ødemark hvor ingenting gror, radioaktive skyer gjør reise umulig, og bak hvert et hjørne finnes en blodtørstig skurk som vil skyte deg i ryggen for å få klørne i de få eiendelene du har. Wasteland 2 presenterer et ubarmhjertig postapokalyptisk univers, men det finnes en gruppe som ønsker å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.

Et spennende univers

Der er nok av ferdigheter å velge mellom når du skal bygge dine figurer.
Der er nok av ferdigheter å velge mellom når du skal bygge dine figurer. (Bilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

De har fått navnet «Desert Rangers» eller ørkenvokterne, og er det nærmeste ødemarken kommer lovens lange arm. Du mekker deg fire fine figurer som kommer til å utgjøre et av ørkenvokternes team. Dine utvalgte blir sendt avgårde på oppdrag for å finne ut av hva som skjedde med Ace, en av de mer rutinerte vokterne. Dette er starten på en lang reise som tar deg på kryss og tvers av Wasteland 2 sitt farefulle landskap.

Verdenen du utforsker er rik og interessant. Du møter ulike grupperinger med forskjellige overbevisninger, og en og annen original idé blandes godt sammen med klassiske Science Fiction-troper. Det er slik at man gleder seg til å komme til neste område for å finne ut av hva slags gærninger man vil møte på der.

Det er også spennende at ørkenvokterne allerede har et etablert rykte. Når du reiser rundt vil ødemarkens innbyggere ha ulike forventninger til deg basert på deres tidligere opplevelser. Noen vil forvente at du stiller opp for dem, mens andre vil hate trynet ditt før du i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Noen ganger har du mulighet til å endre folks inntrykk, men ikke alltid. Andre ganger ender du opp med å gjøre alt verre, selv om du hadde de beste intensjoner.

Du kan forsøke å godsnakke med folkene du møter, og av de mange ulike ferdighetene som Wasteland 2 byr på, er tre av dem (Hard Ass, Kiss Ass, og Smart Ass) dedikert til dialoger. Tidvis føles det store utvalget av ferdigheter litt unødvendig. De fleste av dem brukes for det meste til å åpne låste dører med, og det slenges ut ferdighetspoeng i vilden sky. Figurene dine når nye nivå svært ofte, og det viktigste å fokusere på er kampferdighetene dine.

Det er lett å zoome inn og ut, og du får god informasjon om hvilke taktiske muligheter du har.
Det er lett å zoome inn og ut, og du får god informasjon om hvilke taktiske muligheter du har. (Bilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

God taktisk dybde

Mange kamper har du muligheten til å unngå, men sjansen er ganske stor for at du finner deg i voldelig konflikt relativt ofte. Dette er et av områdene hvor spillet viser seg fra sin beste side. Kampene er turbaserte og minner om de gamle Fallout-spillene, og litt det nye XCOM. Hver figur har actionpoeng og kampene handler ofte om å finne de beste posisjonene.

Det er nok taktisk dybde til at kampene for det meste holdes interessante hele spillet gjennom. De ulike våpenkategoriene fører til at man skaper sin egen taktikk, og ammunisjon er en såpass begrenset vare at hver kule teller. Fiendene kunne godt ha vært litt mer varierte, men ulike omgivelser og utfordrende vanskelighetsgrader sørger for variasjon og mestringsfølelse.

Du kan lage mange sære figurer.
Du kan lage mange sære figurer. (Bilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Noe spillet ikke håndterer så bra er når kampene foregår på flere høydeplan. Det er ingen god mekanikk for å skifte mellom de ulike planene, og i enkelte situasjoner klarer ikke kameraet å nå inn til fiender som står under tak i en krok. Det er heldigvis ikke så mange slike situasjoner, men det er et klart irritasjonsmoment de gangene man opplever det.

Noen feil og mye tekst

Det er dessverre ikke det eneste problemet med spillet. Det er jevnt over litt rusk i maskineriet. Mange ganger vil ikke ferdighetene respondere, og du kommer til å gå gjennom de samme dialogvalgene mange ganger. Dersom du lagrer eller prøver å hente inn et lagret spill på feil tidspunkt kan spillet låse seg, og et par ganger har jeg opplevd at spillet krasjet til Windows. Heldigvis lagrer spillet fremgangen din jevnt og trutt, og hurtiglagring er alltid et tastetrykk unna.

Jeg liker godt hvordan ting henger sammen i spillet. Utviklerne lykkes i å gi deg følelsen av at du er bare et av flere team som er ute på oppdrag fra vokterne. Du får jevnlig statusrapporter via radioen om hvordan det går med andre team, og radiokommunikasjonen med hovedbasen er en fin mekanikk som driver historien fremover. De kunne nok ha bygget et enda mer solid system rundt det å gå opp i nivå og knyttet dette sammen med utviklingen din i vokterfraksjonen. Like fullt føles det som om du er del av et levende miljø, og en organisasjon som agerer selv utover det du foretar deg.

Radioen er din livslinje hjem til kommandosentralen.
Radioen er din livslinje hjem til kommandosentralen. (Bilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Dialogen med folk og fe du møter på er ganske omfattende. Sjefsutvikler i InXile Brian Fargo skal ha uttalt at spillet har mer tekst enn alle Harry Potter-bøkene til sammen. Det vil ikke overraske meg om det stemmer, for det blir mye lesing. Noen ganger skulle man nok ønsket at det var mer stemmeskuespill, men i de fleste tilfeller klarer de å bryte ned teksten til overkommelige bolker. Det ender aldri opp som det ellers så strålende The Elder Scrolls III: Morrowind, hvor du hver gang du møtte en ny karakter kunne skjenke deg et glass vin og sette deg tilbake for å lese 20 000 ord.

Modig og humoristisk

Historien og en del av oppdragene er dessverre litt forutsigbare. Spillet er på sitt beste de gangene det klarer å skape et skikkelig «hva pokker skjedde nå»-øyeblikk. De er det dessverre litt for få av. Stemningen i spillet er det derimot ingenting å utsette på. Det klarer kanskje ikke helt å gjennomføre den «It’s the end of the world as we know it, and I feel fine»-følelsen som gjennomsyrer Fallout-spillene, men måten humoristiske innslag kombineres med den beinharde virkeligheten innbyggerne lever i skaper en underholdende stemning.

Utviklerne har også vært relativt modige i deres fremstilling av hva som skjer når samfunnet bryter sammen. Et konkret eksempel er at jeg kom over en låve hvor hver bås hadde et menneske i seg. Noen var døde, mens andre var utslitte og på dødens rand. Dette viste seg å være sexslavene til en spesielt ufin fyr, og det var ett av flere øyeblikk hvor det gikk et grøss nedover ryggen min. Det er nærmest umulig å skape en troverdig verden hvor samfunnsstrukturene er nedbrutt uten å vise hvordan de sterke overkjører de svake, og dette demonstrerer Wasteland 2 gang på gang. Det er riktignok bemerkelsesverdig få barn som dukker opp i spillet, men det er vi etter hvert blitt vant til.

Det å flytte rundt på innventaret ditt er mer knotete enn det burde være.
Det å flytte rundt på innventaret ditt er mer knotete enn det burde være. (Bilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Hvorvidt Wasteland 2 lever opp til sin forgjenger skal jeg ikke uttale meg om da jeg bare så vidt har vært borti det. Samtidig er det såpass annerledes at det nesten er unaturlig å trekke linjer dit utover historien og de spillfigurene som har blitt med videre. Mer naturlig er det å se på hvordan spillet lever opp til den ånden som isometriske rollespill etablerte i årene rundt 2000. I den sammenheng er spillet nærmest over all forventning.

Konklusjon

Wasteland 2 innehar den samme følelsen av innlevelse og mystikk som jeg opplevde da jeg spilte Fallout 2 i gamle dager. De har holdt seg tro mot gamle rollespilloppskrifter, samtidig som de har modernisert kampsystemet og åpenbart det som går på presentasjon, og landet på et produkt som imponerer. Det har også en gjenspillingsfaktor som mange moderne spill mangler. Wasteland 2 er morsomt å spille, spennende å utforske, og på tross av noen feil og mangler, bringer det gleden tilbake ved datamaskinrollespill til aldrende spillere.

Verdenen kunne gjerne vært fylt med mer innhold, og man kan håpe at dette kommer i fremtiden, enten som nedlastbare pakker, eller gratis oppdateringer. Hvor omfattende historikk som egentlig eksisterer bak kulissene til Wasteland-universet er jeg usikker på, men man får lyst til å vite mer når man spiller.

Dette spillet føyer seg inn i en liten gruppe Kickstarter-prosjekt som har tatt mål for seg å gjenopplive de isometriske rollespillene, og Wasteland 2 leverer en opplevelse som ikke står tilbake for noen spill i samme sjanger. Brian Fargo har uttalt at han gang på gang ble avvist av utgivere som mente at det ikke var et marked for denne typen spill, og som nektet å stille med økonomisk støtte til prosjektet. Nå har Fargo fått sin søte hevn, for dette spillet er slettes ikke noe oppgulp fra fortiden – det er et glimrende spill som alle rollespillentusiaster bør prøve seg på.

Wasteland 2 er i salg nå. Skulle du likevel hungre etter andre, liknende rollespill kan vi anbefale Divinity: Original Sin. Det kan også være verdt å sjekke ut Shadowrun: Returns som også er et svært solid isometrisk rollespill.

Vurdering


"Wasteland 2 er akkurat det det forsøker å være - et glimrende rollespill."

Wasteland 2 Windows

Wasteland 2 Mac

Wasteland 2 Windows Windows 8/10 Mac XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. september 2014
  • Plattform: Windows
  • Utvikler: inXile Entertainment

Beste priser

Nedlasting 45,- Til butikk
På lager 136,- Til butikk
Ikke på lager 229,- Til butikk
Ikke på lager 229,- Til butikk

Wasteland 2 Mac Mac Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. september 2014
  • Plattform: Mac
  • Utvikler: inXile Entertainment

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen