Et av de vanskeligste og minst tilgivende spillene jeg har spilt – og jeg digger det

XCOM 2 er et av de vanskeligste og minst tilgivende spillene jeg har spilt. Noen ganger kjennes det nærmest urettferdig, og dette er det første spillet på lenge jeg har gått bort fra i ren frustrasjon.

Som oftest skyldes dette min egen idioti og dumme valg i spillet, men noen ganger er det rett og slett XCOM som er XCOM på sitt aller mest hevngjerrige og fandenivoldske.

Jeg vet at et spill ikke kan være disse tingene, men innimellom kjennes det slik ut. Og jeg digger det.

Grunnoppskriften er lik

Takk og farvel til deg!
Takk og farvel til deg! Bilde: Gøran Solbakken/Gamer.no

Du skal igjen styre soldatene dine i turbaserte kamper mot romvesen, akkurat som i forgjengeren XCOM: Enemy Within. Handlingen denne gangen er satt 20 år etter hendelsene i eneren, og ting gikk ikke bra for menneskene.

Romvesenene vant kampen, og har tatt over styringen av planeten vår. En liten motstandsgruppe har imidlertid ikke gitt opp, og det er denne du skal styre etter en kort og god introduksjonssekvens.

En av de tingene spillet gjør aller best er å gi spillerne en følelse av at man virkelig kjemper mot en overmakt. Du er helt klart i mindretall, og selv om tapene for fiendene dine kanskje er små, kan de være uendelig store for deg.

Det er mange oppdrag jeg vet jeg burde ha greid, men som har utviklet seg såpass dårlig at jeg har valgt å hente ut soldatene mine fremfor å lide unødvendige tap. Til syvende og sist er soldatene dine, og spesielt de som har opparbeidet seg erfaring, din aller viktigste ressurs i spillet.

Operer i skyggene

Allerede i ditt aller første oppdrag introduseres du for en av de mange nye tingene i XCOM 2. Veldig ofte når du starter et oppdrag er soldatene dine skjult for fiendene. Dermed kan du snike deg metodisk frem, speide fram fiendene og planlegge et dødelig overraskelsesangrep. Denne nyvinningen skaper en annen dynamikk, og krydrer de taktiske kampene.

Jeg greide det denne gangen!
Jeg greide det denne gangen! Bilde: Gøran Solbakken/Gamer.no

Det å planlegge og utføre et godt bakholdsangrep er ikke bare utrolig tilfredsstillende, det er også uhyre viktig hvis du skal ha noe som helst sjanse for å greie de mange oppdragene du sender troppene dine ut på.

Men det ender altfor ofte som dette.
Men det ender altfor ofte som dette. Bilde: Gøran Solbakken/Gamer.no

For dette er et særdeles vanskelig og krevende spill. Det har riktig nok fire ulike vanskelighetsgrader å velge mellom, og det er kun den aller letteste som kjennes ubalansert og enkel ut. Jeg har i all hovedsak holdt meg på «veteran», det nest letteste nivået i spillet. Hoppet opp hit er enormt, og jeg har klamret meg fast til et lite snev av håp gjennom flere forsøk før jeg endelig kom meg helskinnet gjennom spillets kampanje.

Mye mer variert

En stor del av æren for dette skal nok variasjonen på oppdragene ha. Til forskjell fra forgjengeren er variasjonen mye større denne gangen. Strukturen og oppdragsformene er muligens ganske like, men vilkårlige kart og tidspress gjør at man må endre fremgangsmåte fra oppdrag til oppdrag.

Ta for eksempel et enkelt oppdrag der man skal sabotere en av signalpostene til romvesenene. Der slenges man ned i et byområde, man får en retning å gå, og så er det opp til deg hvordan du vil løse det. Tvisten er imidlertid at du ikke har tid til å gå med museskritt mot målet, fordi det må stoppes på åtte runder.

Jeg liker tidsfristene man får på mange av oppdragene. De gir det hele en følelse av hast, og at du må inn med laget ditt, gjøre jobben effektivt og kjapt, og komme deg ut igjen før de overveldende styrkene til overmakten kommer og tar deg.

Det er også i de mest intense skuddvekslingene man knytter noen overraskende sterke bånd til de ulike soldatene sine. Jeg har blitt oppriktig glad i Hilde Olsen, snikskytteren min som har reddet laget sitt utallige ganger.

For ikke å snakke om major Jane Kelly og gangen hun egenhendig reddet hele kampanjen for meg. Oppdraget var å infiltrere en av fiendenes forskningsanlegg, og jeg visste at det kom til å bli tøft. Jeg tok med meg fem av mine beste soldater, utstyrte de med det aller beste jeg hadde av utstyr og satte i gang.

Trusselen er hele tiden tilstede.
Trusselen er hele tiden tilstede. Bilde: Gøran Solbakken/Gamer.no

Det gikk bra veldig lenge, vi fikk tak i en viktig del av forskningsmaterialet, og jeg trodde vi var mer eller mindre ferdig. Men da dukket det opp to grupper med tre fiender på hver sin kant, og troppene mine var fanget i midten.

Vi led store tap, men greide samtidig å ta ned de seks fiendene med kun Jane stående igjen. Så dukker forsterkningene opp i form av tre nye romvesen. Ti intense minutter senere, der livet hang i en tynn tråd hele veien, kunne hun fly avgårde til hjemmebasen med kun to helsepoeng igjen. Et av mine stolteste øyeblikk i XCOM 2, og noe jeg ikke glemmer med det første.

Mange ting å tenke på

Basebyggingen, og hvordan spillet utenfor kampene fungerer er også kraftig forbedret. Du skal igjen bygge ut, bestemme forskningsprosjekter og rekruttere soldater som før. Det er imidlertid mer strømlinjeformet i XCOM 2, og også mye mer variert.

De store valgene man gjør på verdenskartet føles alltid viktige. På toppen av skjermen lyser romvesenenes fremgang mot deg som en dommedagsklokke, og du må hele tiden balansere hva du skal gjøre til hvilken tid. Oppdrag har for vane å dukke opp når du så absolutt ikke trenger de, men det skaper alltid spenning.

Det eneste jeg har å utsette på spillet er optimaliseringen og ytelsen. Bildefrekvensen er ujevn, lastetidene kan bli vel lange og det er en hel del visuelle feil underveis i kampene. Det kan være at tekst ikke dukker opp, animasjoner som fryser eller vises feil, eller at kameraet fokuserer på helt feil plass.

Det påvirker ikke spillet i noe høy grad, da denne typen spill ikke krever at man må ta kjappe valg til enhver tid, men det er såpass store problemer at det sliter på totalfølelsen.

Konklusjon

Du vil ikke møte denne fyren i nærkamp.
Du vil ikke møte denne fyren i nærkamp. Bilde: Gøran Solbakken/Gamer.no

Til tross for tekniske problemer, som mange opplever, er XCOM 2 et fantastisk turbasert strategispill. Det greier å balansere storstilt verdensomdømmetaktikk med personlige historier, og man knytter seg til personene, og da spesielt soldatene som finnes i ditt eget spill.

Variasjonen i oppdrag, hvor de skal gjøres og hvilke krav som må oppfylles er stor, og dette er definitivt et spill laget for å spilles flere ganger. Selv fikk jeg min aller beste opplevelse av spillet når jeg valgte å spille det XCOM kaller Ironman. Her finnes det ingen muligheter for å hente opp igjen tidligere lagringsfiler, og dermed er alle valg endelige.

Selv om man hele tiden jobber mot noe som føles uoverkommelig og håpløst, så presenterer Firaxis det på en fabelaktig måte med XCOM 2.

Vurdering


"XCOM 2 er et herlig, turbasert strategispill."

XCOM 2 Windows Windows 9/10 Linux Mac XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. februar 2016
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Firaxis

Beste priser

Nedlasting 172,- Til butikk
På lager 253,- Til butikk
Ikke på lager 329,- Til butikk
Ikke på lager 329,- Til butikk

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen