Spillmediets fascinasjon for de som har dødd og gjenoppstått vil ingen ende ta, og når de vandøde ikke plager overlevende i The Walking Dead, gjør de som regel sitt ytterste for å skremme livskiten ut av de kampklare hovedpersonene i Resident Evil. Et tredje bruksområde er ofte som kanonføde, og det er akkurat dette som er tilfelle i Zombie Army Trilogy.
Her har skaperne av den kritiserte, men populære snikskytterserien Sniper Elite gått hardt til verks for å restaurere de to første Nazi Zombie-spillene sine, før de til slutt legger på et tredje og avsluttende kapittel. Det som tidligere bare var ekstrainnhold basert på snikskytingen i Sniper Elite V2 har dermed blitt et fullgodt spill, et spill som i tillegg er det beste Sniper-spillet utvikler Rebellion har laget.
Plan Z
Som så ofte før begynner vårt eventyr der andre verdenskrig slutter, rett før Hitler blåser huet av seg. Spillutviklerne vil det derimot annerledes, og i likhet med fjorårets Wolfenstein-revitalisering, har også Zombie Army Trilogy gjort en artig vri på verdenshistorien. I stedet for å ta sitt eget liv iverksetter nemlig nazisjefen «Plan Z», et komplott som effektivt gjør samtlige nazi-soldater om til en superhær med levende døde.
Handlingen er tåpelig, men bærer også preg av manusforfattere som er hundre prosent klar over det. Historien er mer en parodi på fordums skrekkfilmer enn noe annet, og når urmagiske gjenstander sjongleres med dommedagsprofetier er imitasjonskunsten komplett.
Plottet holder seg uansett mest i bakgrunnen, og dukker kun opp som bokender mellom hvert av spillets femten oppdrag. I rollene som en av åtte vidt forskjellige overlevende – deriblant protagonisten fra de foregående spillene i serien, Karl Fairburne – må man dermed kaste seg ut på zombiejakt, med det mål for øye å ta knekken på forbannelsen.
Reisen snirkler og snor seg gjennom Tyskland anno 1945, og veien fra hjertet av Berlin til Hitlers høyborg i fjellet er både lang og strevsom. Det kan være mange grunner til dette, men det skyldes nok først og fremst de tusenvis av vandøde som vandrer langs hustak, landeveier, undergrunnsbaner og fjellsider – ja, hvorhen man befinner seg. Heldigvis kommer man ikke uforberedt, og med valgfri snikskytterrifle, håndvåpen og eksplosiver er man allerede godt i gang.
Nyt øyeblikket
I praksis fungerer Zombie Army Trilogy nøyaktig som Sniper Elite, hvor rifla er hovedvåpen og fokus, med ulike grader av zoom og muligheten til å holde pusten for mer presisjon som de viktigste funksjonene. Klem på avtrekkeren, og hvis skuddet er godt nok får du servert et eksplosivt panoramabilde av kulas ferd fram til den gjeldende zombieskallen. Røntgensyn vender også tilbake, og det er mye grusom moro å hente herfra.
Det at fiendene er avskyelige beist som ikke har andre planer enn å lage middagsmat av deg hjelper også langt på vei: Man kan leke med fienden før man skyter den i fillebiter, og det er kanskje dette som er det største skrittet i riktig retning for Rebellion.
Fiender i snikskytterspill har nemlig alltid hatt den leie uvanen at de skyter tilbake, noe som ikke bare truer helsepoengene dine, men som også distraherer deg fra å skyte best mulig.
Når motstanderne ikke skyter tilbake får man plutselig et helt annet perspektiv på snikskytingen, og opplevelsen går fra småirriterende hekling med iltre nazisoldater, til engasjerende triksing med uverdige zombiehjerner. Det blir riktignok lite sniking og mer aggressiv skyting, men man får likevel mer enn nok tid til å stoppe opp, trekke pusten og nyte øyeblikket.
Blant nyhetene i Zombie Army Trilogy er også muligheten til å skyte av separate kroppsdeler, og det er rett og slett tøft å se hvordan de ulike monstrene reagerer på å miste armer og ben. Noen segner blodig om, mens andre drar seg videre langs bakken med det lille de måtte ha igjen – makabert og ekkelt for alle penga.
For mye av det gode
Dette blir det plutselig langt mindre av når man legger ut på oppdrag sammen med opptil tre andre spillere, men det gjør spillet opp for ved å holde styr på hvem som har tjent mest poeng til enhver tid. Jaget etter å være best rager som vanlig høyt, og griper da oppmerksomheten helt.
Samtidig handler opplevelsen fortsatt om å overleve på tvers av Berlins blodskitne gater, og spillet gjør sitt for å holde hovedpersonene opptatt. Hvert nivå er for eksempel en svært omfattende prosess, og der de korteste brettene kan gjennomføres på rundt en halvtime, vil de lengste kunne ta opptil en time, eller til og med mer.
Enda godt er det da at nivådesignet er av øverste klasse. Jeg innser fort at omgivelsene stort sett er resirkulert fra de to første Sniper Elite-spillene, men det grafiske preget er helt forandret, og den lineære ruten gjennom hvert brett er betraktelig annerledes enn det den engang var.
Monstrene er for øvrig også nye, og spillet gjør en god jobb med å balansere hvor mange zombier som sendes etter deg, avhengig av hvor mange spillere man er. Av og til syntes jeg likevel det ble litt for mange fiender. Som zombier flest, tar det rett og slett ingen ende på eklingene, og innimellom er de aktuelle skuddvekslingene i lengste laget.
For å gjøre vondt verre har utviklerne slengt på større og sterkere fiender jo lenger ut i spillet man kommer, men i stedet for å gjøre de mer avanserte, har de bare fått mer liv og muligheten til å skyte deg fra avstand. Spesielt frustrerende er spillets barske zombiegeneral, som tåler altfor mye, dukker opp altfor ofte og skyter altfor mange kuler i din retning.
Og når opplevelsen først surner litt, surner den skikkelig. Man får tid til å tenke over at man bare gjør det samme om og om igjen, og fra tid til annen tar jeg meg selv i å kjede meg på zombieslaktetur. Stadig nye ideer, som har blitt tilført fra episode til episode, forsøker å holde kjedsomheten unna, men fremdeles titter den fram i ny og ne – kanskje spesielt når man spiller alene.
Konklusjon
Det er mer mellom nazihimmel og nazijord enn man kanskje skulle tro, og når bizarro-Hitler skaffer seg en superhær med ravende nazizombier er det bare du som kan redde verden. Sånt må det jo bli bra spill av, og jaggu er ikke Zombie Army Trilogy så aller verst.
Ved spillets kjerne er dette fremdeles bare Sniper Elite i ny drakt, men de mange endringene, enten de er visuelle eller tekniske, bidrar til å gjøre opplevelsen mye mer interessant, engasjerende og ikke minst morsom enn de foregående Sniper-spillene. En viktig faktor sånn sett er det at fiendene faktisk er artige å skyte, med et par nevneverdige unntak.
At dette er det eneste man gjør i spillet blir etter hvert såre klart, og spesielt hvis man spiller alene kan eventyret bli både frustrerende og småkjedelig til tider. Likevel, Zombie Army Trilogy er fullstendig selvsikker i sin gråmørke fremtoning; det vet hva det er og hva det prøver å oppnå, og når spillet først treffer, treffer det klokkerent.
Er du sulten på andre samarbeidsspill med zombier, kan det nok være fornuftig å ta en titt på Left 4 Dead. Holder du deg eksklusivt til nazistiske vandøde er Call of Duty: World at War helt klart veien å gå.
