Anmeldelse

Baldur's Gate: Dark Alliance

Akkurat når du hadde tørket blodet av sverdet ditt, og gjort deg ferdig med dine eskapader i byen Bladur's Gate, kommer det enda flere ulykksalige nyheter fra den stakkars kystbyen som har evne til å havne i uønsket trøbbel. Black Isles superserie ble allerede i 2001 introdusert til PlayStation 2-konsollet gjennom spillet Baldur's Gate: Dark Alliance.

Side 1
Side 2
Side 3

Baldur's Gate Light
Spillets historie er delt opp i tre kapitler, hvor hvert kapittel utspiller seg i et spesielt geografisk område. Det første kapitlet utspiller seg utelukkende i byen Baldur's Gate, mens de to andre er situert litt lengre ut i ødemarken. En av de positive sidene med Dark Alliances miljøer er deres variasjon; eventyret vil lede deg over brolagte gater, illeluktende kloakker, minst like illeluktende sumper, snødekte fjell, tykke skoger, og så videre. Selv om spillets perspektiv, altså isometrisk, begrenser hva du kan få frem av grafisk innlevelse, gjør Dark Alliance en alldeles glimrende jobb i å utnytte de grafiske mulighetene det har. Historiemessig er egentlig spillet syltynt, og hvis det hadde gitt seg ut for å være noe mer enn det er, ville hele verdens kritikere utvilsomt slaktet et såpass patetisk forsøk på å lage et godt rollespill. Her finner du ingenting som i det hele tatt ligner på plot-tvister, og alt går rett frem samme hva du støter på. Her er det ingen korrupsjon, mennesker med tvilsomme formål, eller skiftende politiske faktorer.

Gjennom hele spillet møter du kun et par figurer som faktisk er snakkesalige, og disse kan du ikke påvirke på noen som helst måte. De er der for å gi ut informasjon til deg, og du må velge forskjellige svar og spørsmål for å komme frem til det vedkommende har å si. Er du en gammel Baldur's Gate-spiller høres kanskje dette dønn kjedelig ut, og du skal på forhånd vite at Dark Alliance ikke kommer til å utfordre din intelektuelle hjernehalvdel. På mange måter minner Dark Alliance mer om action-orienterte rollespill slik som Diablo-spillene, og så lenge du går inn i eventyret med dette for øyet, er det garantert at underholdningen som ligger under den supertynne overflaten vil appellere til både action- og rollespill-tilhengere generelt. I kjent Diablo-stil slåss du mot en enorm hærskare av onde kreaturer, mens du hele tiden heller innpå av godtgjørende drikker som skal lege dine sår. Spillet begynner selvsagt svært forsiktig, da du skal ned i kjelleren på "Elfsong Tavern", og opptre som en midlertidig skadedyr-utrydder ved å ta knekken på en liten legion av glefsende rotter. Men selv om spillet stiller tynt historiemessig, vil ikke det si at det er totalt fraværende. Og de små avbrekkene fra ren og skjær dreping er et absolutt verdsatt element.

Disse avbrekkene dukker som oftest opp når du skifter kapittel. Hver kapittel har nemlig en slags "hovedbase", et knutepunkt du hele tiden kommer tilbake til gjennom dine ville eventyr i det fortapte landet. I første kapittel er denne basen "Elfsong Tavern", som byr på alle de viktige figurene, samt en rikholdig handelsmann med litt for stort arsenal enn det som er godt for ham, i en by hvor tyvene ser ut til å regjere. Hos denne til dels karismatiske varemannen kan du handle alt du måtte ha lyst på; sverd, buer, økser, hammere, piler, styrkedrikker, amuletter, ringer, og så videre. Som i alle eventyr drar du som regel med deg en god del ballast, og du kan komme tilbake til denne figuren for å selge det du måtte ha greid å legge de svette, blodige hendende dine på. Disse "basene" hvert kapittel skilter med har også en rekke viktige figurer som står og venter på at du skal ta kontakt med dem. Disse kan gi deg råd, eller bringe historien et hakk videre. Utover disse figurene, er de fleste du møter svært uvennlige, og lite snakkesalige.

Av og til støter du på falne soldater, som står klare til å si sine siste ord til deg i det du suser forbi dem som en brennende pil. Du vil blant annet støte på en dverg i det andre kapitlet som vil hjelpe deg med å skaffe enkelte gjenstander du trenger for å føre historien videre. Gjennom hele spillet ligger en singulær historie å dveler. Denne historien er som sagt såre enkel, noe som i Dark Alliances tilfelle er positivt, da den ikke fungerer som et forstyrrende element i forhold til spillets egentlige fokus: tankeløs slakting av alt som rører på seg. Utover å være delt opp i fire forskjellige kapitler, har spillet omtrent førti forskjellige områder å utforske. Disse områdene er av varierende størrelse og utseende. Av og til er de linære, hvor du bare går rett frem og slakter alt som måtte prøve å stoppe deg, mens du hele tiden ser etter en utgang til neste område. Andre ganger finner du templer, katakomber eller fjellveier som sniler seg rundt overalt, og hvor det som regel lønner seg å ta en titt overalt du har mulighet til det. Som regel finner du bortgjemte kister med gjenstander du kan selge, eller det aller helligste og mest prissatte du noengang vil finne: styrkedrikker. Noen av områdene har også enkle oppgaver du må løse for å komme videre, slik som å flytte litt på noen krukker for å åpne en hemmelig dør.

Ikke uten mangler
Selv om spillet skilter med tildels god variasjon, spesielt i henhold til miljøet, mister det noen poeng i forhold til antall gjenstander. Gjenstandene du finner på dine eventyr er alle mulig å skaffe gjennom handelsmannen i "basen" til det kapitlet. Du vil aldri finne særlige eksotiske våpen eller rustninger, og som regel ender de gjenstandene du i det hele tatt finner opp hos den lokale handelsmannen i bytte mot noen få gullpenger. Selv om dette passer på å gi spillet en svært flott balanse, noe de fleste rollespill egentlig sliter med, går det på bekostning av den oppdagelse-følelsen du får av å finne noe nytt du gjerne vil ta i bruk omgående. Likevel er prosessen med å finne nytt og bedre utstyr hele tiden overhengende i Dark Alliance, mye takket være oppdelingen av kaptilene. Hvert kapittel introduserer nemlig en ny handelsmann med nye, og langt bedre varer. Derfor går du fra å gradvis kjøpe bedre lær-rustning i det første kapitlet, til å kjøpe en storslått ridder-rustning i de to følgende kapitlene. Etterhvert som du kommer deg gjennom spillets områder, sanker du stadig inn flere og flere penger, og dermed kan du hele tiden reise tilbake til handelsmannen for å oppgradere ditt utstyr.

Når du så kommer til neste kapittel er det bare å gå løs på å skaffe penger til nytt og bedre utstyr der, mens du reiser gjennom spillets historie. Slik fortsetter det, og det fungerer virkelig bra. Heldigvis kan du hele tiden lett ta deg tilbake til spillets "base" når du måtte ønske det, gjennom såkalte "recall"-drikker. Hvis du eksempelvis befinner deg dypt nede i en katakombe, er det bare å nippe litt til denne drikken, og du vil bli teleportert tilbake til din kjære handelsmann. Ta en slurk til, og du havner tilbake til der du var - svært greit når du befinner deg langt vekke fra "hjemmet" ditt. I et spill hvor du skal ta deg gjennom et gjentakende antall slemminger konstant, finner du naturligvis en del såkalte "bosser", eller sjef-slemminger som venter på deg nå og da. Her kommer du til å kjempe mot alt fra "enkle" mennesker utstyrt i intet annet enn rustninger og litt for mye selvsikkerhet ("Prepear to die!" - ærlig talt, jeg har hørt det før), til flygende, enøyde skapninger også kalt "beholders". Problemet er bare at disse er altfor lette, slik som den siste av dem som kunne felles på under minuttet. Litt skuffende, selv om det ikke går utover den generelle spillbarheten.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden