Anmeldelse

Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII

Dersom det virkelig er slik som noen påstår, at spill i hovedsak handler om å la folk oppleve det de bare drømmer om men aldri får muligheten til, er det i grunnen merkelig at vi ikke har sett enda hissigere fremstøt for å erobre lufta. Å kunne fly må da for svingene være en vanligere ønskedrøm blant mennesker enn å være fremtidens supersoldat? Eller psykopat, for den saks skyld?

Trailer fra Blazing Angels 2

Vis større

Trailer: Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII


Vi forventer selvsagt ikke mirakler fra et spill bare fordi det har engler i tittelen, og vi forventer ikke at Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII – den frittstående oppfølgeren til Squadrons of WWII fra 2006 – skal være spillet som løfter oss ut av stua og opp i lufta. Det er et enkelt og ganske rett-frem actionspill som aldri later som om det er noe annet, og appellerer til den skyteglade delen av oss heller enn den som er nysgjerrig på hvordan det er å fly. I så måte er det en relativt vellykket opplevelse; et spill som ikke vil vise oss noe nytt men som holder seg stødig oppreist på opptråkkede stier.

Action og variasjon

Kontrollene er enkle og intuitive, og man trenger aldri vente særlig lenge på neste mulighet til å blåse et eller annet ut av lufta. Flyet tåler hva det skal være av g-krefter og manøvre, men uten at akrobatikken man kan utføre fører til at man blir desorientert i noen større grad. Setter man seg ned for å spille Blazing Angels 2 skal man være fokusert på å finne fienden og skyte ham ned uten å måtte ta hensyn til all slags realistisk simulator-mikkmakk.

Og det fungerer stort sett bra. I løpet av enspillerkampanjens 18 oppdrag får man rikelig med bikkjeslagsmål om luftherredømme og rikelig med variasjon både i oppdragenes utførelse og form. Mellom jagerflybataljene får vi eskorteringsoppdrag, stupbombing, oppdrag som forutsetter at vi flyr i bygater, oppdrag hvor vi må kvitte oss med fiender uten å bruke konvensjonelle våpen, oppdrag hvor vi kjemper i sterk vind, og selvsagt en og annen sjefskamp.

Variasjon betyr selvsagt at de langt fleste vil finne både oppdragstyper de liker og oppdragstyper de misliker, men her kommer det stort sett an på smak og behag, for det hele er kompetent utført og ingen av spillmekanismene er regelrett dårlige – stundom kaotiske og i overkant uoversiktelige, ja, men ikke dårlige. Skjønt, Moskva-seksjonen man treffer på om lag halvveis ut i spillet kommer farlig nær på grunn av manglende informasjon om hva som skjer og hva som skal til for å stoppe det. Jeg innrømmer glatt at jeg trengte både en mengde forsøk og språkbruk som ikke egner seg på trykk for å passere denne uten å bli sinnsyk.

Ellers er vanskelighetsgraden greit nok balansert. Sjekkpunkter finnes ved inngangen til hvert deloppdrag og noen ganger også når man har kommet halvveis i et lengre deloppdrag, men se ikke bort ifra at noen passasjer føles unødvendig omstendelige å måtte gjøre igjen fra begynnelsen. De langt fleste deloppdragene seiler man glatt igjennom på første forsøk, men når Blazing Angels 2 først slår seg vrangt må man regne med noen omstarter.

Historisk

Som det fremgår av tittelen er Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII lagt til andre verdenskrig. Historien fortelles stort sett gjennom fortellerstemme og tegneseriepanel – dvs. fotografier med snakkebobler og dårlige Photoshop-effekter – eller animerte kart. Disse sekvensene gjør for så vidt en helt ok jobb med å flytte spilleren fra sted til sted, men man skal være ganske dårlig vant for å finne personlighetene eller historien engasjerende. Parameterne for oppdrag har en noe tilfeldig karakter som ikke akkurat setter innlevelse i høysetet. Det handler om topphemmelige – dvs. fiktive – oppdrag, så foruten flytyper er det lite å hente for de som måtte været interessert i spillet for dets historiske setting.

Selv om spilleren inntar rollen som flyess og spesialagent kaptein Robinson, leder av «Operation Wildcard», er det aldri noen tvil om at flyene er de virkelige hovedpersonene her. Vi får velge mellom en rekke klassiske og detaljert utformede flytyper foran hvert oppdrag. Selv prøver jeg å få så mye vingetid jeg bare kan med det legendariske Spitfire – verdens soleklart peneste jagerfly – og det tar seg utvilsomt flott ut.

Flyene har forskjellige attributter fordelt på hastighet, manøvrering og rustning, og i tillegg tjener man opp prestisjepoeng som man kan bruke til oppgraderinger mellom oppdragene. Man får for eksempel presitsjepoeng for å skyte ned et fiendlig fly, for å ta ned flere på kort tid, for å fly igjennom stunt-ikoner, for å utføre deloppdrag og bonus for å klare et brett innen en viss tidsramme med en viss rank. Oppgraderingene man får kjøpt er tilfredsstillende uten å forårsake altfor dramatiske endringer balansevekten i hvert jafs, og man kan når som helst gå tilbake til tidligere oppdrag for å tjene ekstra prestisjepoeng om man skulle sitte fast et sted.

Utseendemessig kommuniserer spillet bra hva som foregår. Flyene ser som sagt flotte ut på nært hold, og selv om fiendene på langt hold bare blir markører er det vanskelig å tenke seg hvordan dette skulle ha vært utført annerledes. Bildeoppdateringshastigheten holder godt følge med det som skjer – godt nok, i alle fall – og forsinket teksturinnlasting forekommer stort sett bare i mellomsekvenser.

Når ikke kokepunktet

Flerspillerdelen via LAN, PlayStation Network eller delt skjerm byr på en rekke moduser, enten man foretrekker å spille alene mot røkla eller i samarbeid med andre. Flerspillerdelen er solid og stødig, men såpass sparsommelig befolket at man sannsynligvis må vente en stund før man får anledning til å grave seg ned i modusene som går utover de sedvanlige flagg- og bikkjeslagsmålene. Om man derimot kjenner eller finner noen som vil være med kan man bryne seg på for eksempel kappløp, kamikaze, «epic battle» og andre mer eller mindre originale moduser.

Som sagt tar ikke Blazing Angels 2 mål av seg å være noe annet enn et actionspill, og dermed blir det største problemet dette: Det når egentlig aldri noe kokepunkt. Selv ikke når det fyrer på alle sylindre og pøser på med fiender både i lufta og på bakken makter det å fremkalle de helt store adrenalininnsprøytningene. Selv ikke et perfekt utført svalestup hvor man retter opp centimetre fra bakken gir noen følelse av vertigo. Det er som om det ligger innbakt i spillmotoren at grensen til det regelrett kaotiske overskrides før det henrivende, og selv om få av oppdragene gjør vondt noen plass er det ikke mange som hugger seg fast i minnet i positiv forstand heller.

Dermed har vi et spill som faller mellom stoler; den historiske settingen blir litt for kosmetisk; actionsekvensene blir litt for tunge i sessen; de problematiske oppdragene blir litt for omstendelige å gjøre om igjen mens de enkle sekvensene suser man litt for enkelt igjennom. Det hele er flinkt og stødig, men henrykkelsen uteblir. Blazing Angels 2 er rett og slett et spill som ikke vil noe.

Konklusjon

Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII er et erketypisk midt-på-treet-spill. Jeg tviler sterkt på at noen vil føle seg regelrett snytt om de skulle investere i en disk, men det vil heller ikke inkluderes på øde øy-lister eller noe slikt. Håndverket er solid nok det, men det overbeviser oss ikke om at verden på noen som helst måte egentlig trenger denne serien. Spillet byr på varierte oppdrag som bør holde sånn moderat på interessen, og det er en rekke flerspillermoduser – om enn i et foreløpig noe sparsommelig befolket miljø – som sørger for livslengde og nye utfordringer.

Vurdering


Blazing Angels 2: Secret Missions of WWII PS3 PS3 6/10 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. mai 2008
  • Plattform: PlayStation 3

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen