Bra utført, men er det underholdende?
Musikken i spillet er verdt god, svært god omtale. Den tar deg tilbake til de gamle "Nintendo-dagene", med japansk elektronika-musikk. Skal si den får deg i stemning! Spesielt i butikken, som du finner i hver verden, får musikken der tilbake til de gode gamle dagene. Musikken kunne rett og slett ikke blitt bedre i et spill som dette. Den er lettsindig og holder deg med selskap - akkurat slik den bør være. Lydeffektene er så som så. Det finnes stemmer - til tider - men disse er ikke engelske så du vil ikke forstå noe særlig av det (les ingenting). Tidsmonstrene har enkle lyder. De som holder seg til bakken har kun sprett-lyder - "boing, boing".
Jeg føler egentlig at mer kunne være gjort med lyden i spillet. Kamera-føringen i spillet har jeg rett og slett hatt ingen problemer med. Du kan styre kameraet med høyre-stikka om du skulle ønske det. Men så langt har jeg ikke hatt noen problemer med det, slik som at det henger seg opp, og jeg har dermed ingenting å utsette på det. Kontrollene i spillet er enkle; du styrer med venstre-stikka, hopper med A-knappen, skyter/suger opp søppel med X-knappen eller høyre avtrekker. For å få tilgang til tidskontrollene holder du inne B-knappen. Da får du opp en oversikt over tidskontrollene du har til rådighet, og dermed er det bare å velge en. Den trår straks i gang, og varer en liten stund. Når spillet går tilbake til det normale gameplayet får du en nedtelling fra tre, slik at du har mulighet til å gjøre deg klar til eventuelle problemer som venter.
Ja, rett og slett er spillet bra utført. Men om det er underholdende, det er et helt annet spørsmål. Tidskontrollen kan være frustrerende til å begynne med, men har du litt mellom ørene så burde det gå fint etterhvert, og innen du har nådd andre verden burde du kunne bruke dem automatisk uten å tenke særlig over det. Spillet påtvinger deg likevel disse kontrollene - noe som er helt greit - ved å f.eks. måtte spole tilbake for å gjennopprette ødelagte broer. En annen funksjon jeg satt pris på er at spillet forteller deg hvordan alt fungerer første gang du gjør det. For eksempel, første gang du bruker pause-funksjonen, kommer det opp en liten tekst-boks som forteller deg hvordan funksjonen fungerer.
Noen vil nok se på Blinx som en smule monotont, men så handler heller ikke plattformspill om dype strategiske taktikker, eller uventede overraskelser. Det inneholder de klassiske egenskapene plattformspill skal ha: hoppe etter gull, fjerne fiendene på enkle og harmløse måter, og komme seg til slutten av banen på minimal tid. Etter hver bane får du opp en statisikk-meny som forteller deg hvor fort du kom deg gjennom den, hemmelighetene du fant og så videre. Her får du også se hele banen i replay, noe som faktisk kan være underholdende å se på. Jeg må i hvertfall innrømme jeg ble sittende å se på det etterpå. Banene i seg selv er kanskje litt for enkle. Du traver gjennom forholdsvis samme bane-oppbygning og gjør de samme tingene gjennom alle åtte verdenene. Det er bare miljøene som forandrer seg.
Konklusjon
Som et plattformspill fungerer Blinx bra. Grafisk er det ingen perle, men det holder uten tvil mål. Musikken elsker jeg - den er bare helt perfekt til et plattformspill slik som dette. Tidskontrollene synes jeg personlig var en god idè, og hindret Blinx i å bli enda et "hopp etter gull og unngå fiendene"-spill, som så mange plattformspill egentlig er. Det vi likevel må huske på er at mange som kjøper plattformspill, kjøper dem for en helt enkel spillopplevelse. Ingen strategi eller taktikker. Disse menneskene vil kanskje ha et problem med å fordøye tidskontroll-systemet. Greier du å ta Blinx som det er, og setter pris på denne funksjonen, tror jeg absolutt du vil få deg en verdig spillopplevelse. Det jeg likevel bør nevne er at Blinx kan være et relativt kort spill.
Spillets åtte verdener har tre baner hver, og hver bane må rett og slett fullføres på ti minutter, ellers er det over og ut. Skal vi se på dette helt overflatisk betyr det at det finnes omtrent fire timer gameplay, hvis man ikke teller med kjempene. Grunnen til at man kan tenke på det slik er at Blinx ikke er noe særlig vanskelig spill. Banene er enkle, og har du greid de første banene, kommer du uten tvil til å se på resten som like enkle. Kjempene gjør motstand, kraftig motstand. De krever egentlig hver sin taktikk for å mestre, og det er ingen tvil om at spillet har lykkes med å gi oss hendene fulle her. Hadde det ikke vært for Blinx' nytenkende tidskontroller, ville trolig dette spillet blitt en middelmådig plattformtittel. Dette er grunnen til at du enten kommer til å elske, eller hate Blinx. Det er opp til deg, og hvordan du liker Artoons forsøk på innovasjon.
