Høy vanskelighetsgrad
Vanskelighetsgraden er generelt rimelig høy. Dette er ikke noe spill for tilfeldige spillere, og det krever full konsentrasjon hele tiden. Ofte er kartene konstruert slik at du må angripe dem på en spesiell måte for å lykkes, og det kan være rimelig frustrerende når du ikke helt vet hva du må gjøre, og stanger mot en ugjennomtrengelig vegg av fiender gang på gang. Ofte lærer du ved å dø, da alt stort sett er likt hver gang du spiller samme kart. Når en spesiell antitank-kanon har gjort ende på stridsvognene dine vet du i det minste hvor den befinner seg, slik at du kan bombe akkurat det stedet sønder og sammen før du sender de dyrebare stridsvognene inn dit på nytt. En interessant ting er at du bedømmes etter hvert oppdrag, og en av kriteriene du bedømmes etter er hvor mange ganger du har måttet laste spillet.
CDV skryter av at den kunstige intelligensen er blitt bedre siden sist, men dette er bare delvis merkbart. Soldatene dine (og fiendens) oppfører seg ofte ganske tåpelig på slagmarken - de har vett nok til å legge seg ned om de blir beskutt og å bruke håndgranater mot stridsvogner, men ikke særlig mye mer. Fienden er generelt veldig passiv og føles litt skriptet, men den er samtidig flink til å slå tilbake angrepene dine på en nådeløs måte. Soldater vil aldri forsøke å finne ut hvor snikskytteren som plaffer dem ned en etter en befinner seg, og det slår dem heller aldri at om det regner granater rundt dem er det kanskje fornuftig å flytte seg litt. Det som irriterer mest er de håpløse rutinene for stifinning ("pathfinding", altså hva slags ruter enhetene dine tar gjennom terrenget når de forflyttes), som mer enn én gang kommer til å ødelegge planene dine fullstendig. Spesielt vanskelig er det å flytte enheter gjennom skoger eller bygater, og soldater har en stygg tendens til å sperre vegen for kjøretøy.
Japanerne slutter seg til
Den store nyheten i Burning Horizon (utenom den nye kampanjen) er introduksjonen av japanske styrker og over 50 nye enheter. Akkurat på dette området er det egentlig litt vanskelig å forstå hva utviklerne egentlig tenkte - Rommel var nemlig aldri i nærheten av japanerne, så du vil ikke komme i kontakt med dem i løpet av hovedkampanjen. Det er faktisk bare på et fåtall av de enkeltstående oppdragene at det er mulig å spille for eller mot den nye nasjonen, og dermed føles den noe malplassert. For all del; de japanske styrkene utgjør et flott tillegg til spillet, men det er helt klart at de kunne blitt brukt langt bedre i dette produktet. Slik det er nå representerer de nemlig ingen spesielt god grunn til å skaffe seg Blitzkrieg: Burning Horizon.
I tillegg til kampanjen på 18 oppdrag kommer Burning Horizon med åtte enkeltstående oppdrag, og her får du blant annet ta del i slaget om Narvik. Disse oppdragene er gruppert etter vanskelighetsgrad, og er jevnt overinteressante og velproduserte. Flerspiller har utviklerne droppet helt, noe som er litt uforståelig, i og med at originalspillet hadde det. Dessverre fører dette til at varigheten synker litt, og den synker enda mer på grunn av det faktum at det ikke ser ut til å være mulig å spille på tilfeldig genererte kart mot datamaskinen, slik det var i originalspillet. En får følelsen av at disse elementene er tatt ut for å gjøre forgjengeren mer fristende å kjøpe, og selv om dette er forståelig fra et forretningsmessig ståsted er det litt surt fra spillerens ståsted.
Presentasjonen er praktisk talt helt identisk med den vi fant i originalspillet. Faktisk lurte jeg i starten på om jeg hadde startet riktig spill, da det ikke engang står "Burning Horizon" på tittelskjermen. De nye enhetene er alle laget med det samme detaljnivået som de gamle, og holder en høy kvalitet. Den to-dimensjonale resentasjonen ser helt klart litt simplere ut nå enn den gjorde for ett år siden, men spillet er fortsatt et godt eksempel på hvordan 2D-grafikk kan gjøres på en god måte. Lyden og musikken er også helt identisk med forgjengeren, og lydeffektene høres autentiske ut. Karakterene snakker fortsatt på sitt eget språk (russere snakker russisk, tyskere snakker tysk, osv), og musikken er fortsatt den samme forutsigbare "militærmusikken", og gjør en helt grei jobb i bakgrunnen.
Konklusjon
Blitzkrieg: Burning Horizon er rett og slett mer av det samme som vi fikk i Blitzkrieg. Gameplayet er identisk, og alle endringene har med selve innholdet å gjøre. Totalt sett får vi altså femti nye enheter, en kampanje på 18 oppdrag og 8 enkeltstående oppdrag, samt en ny nasjon. Om du allerede eier Blitzkrieg kan du se på Burning Horizon som en velfylt ekspansjon med en rekke gode oppdrag. Hvis du ikke allerede har Blitzkrieg representerer Burning Horizon et ganske greit kjøp - det hele er bygd på et av de beste sanntidsstrategispillene på markedet, og sammen med de over 200 enhetene som allerede var tilgjengelig får du her en ganske solid pakke. Det føles imidlertid ikke helt komplett, takket være mangelen på "skirmish"-kart og flerspiller.
