Bitt av flybasillen

Jeg har omsider blitt en Flight Sim-entusiast.

Jeg husker første gang jeg så Microsoft Flight Simulator, en gang for skremmende mange år siden. Jeg tror det må ha vært spill nummer fire i serien, for verden var oppbygd av uteksturerte geometriske figurer og ganske få landemerker. Det var en fascinerende opplevelse å se spilleren fly rundt i det som, om man la godviljen til, kunne minne litt om San Francisco med sin Golden Gate Bridge, men samtidig var det kanskje litt for lite action å spore til at den guttungen jeg tross alt var ble helt overveldet.

I årene som fulgte har fascinasjonen vedvart, men på tross av flere halvhjertede forsøk i årenes løp har jeg aldri helt klart å komme inn i sjangeren. Jeg har kost meg med flere arkadeflyspill, fra Strike Commander til Ace Combat, og jeg har mange gode minner fra den ukjente Disney-klassikeren Stunt Island. Men de skikkelige flysimulatorene, med Flight Simulator i spissen, har jeg holdt meg unna.

Inn for landing i Dubai.
Inn for landing i Dubai.

En grunn kan være at jeg aldri har investert i analog joystick, og dermed har vært omtrent like flyvedyktig som en pingvin. Men det viktigste er nok at jeg alltid har blitt skuffet over grafikkens detaljnivå. Joda, jeg skjønner at det krever enormt mye mer datakraft å vise detaljerte miljøer som strekker seg milevis i alle retninger enn det gjør å vise mindre miljøer hvor synsrekkevidden begrenses til noen hundre meter. Og jeg skjønner også hvor enormt mye arbeid som skal til for å lage disse enorme miljøene i utgangspunktet.

Men det at jeg egentlig vet bedre hindret meg ikke i å bli skuffet hver gang jeg tok av fra Kjevik i en ny versjon av Flight Simulator, og kunne konstantere at – nei, det ser fortsatt ikke ut som Kjevik og nei, man kan ikke kjenne igjen Kristiansand heller. Ingen ting ser ut som det skal. Og da faller mye av poenget bort.

Takk, Microsoft Flight

Microsoft Flight var spillet som forandret alt, og ironisk nok var det ikke fordi jeg prøvde det selv. Nei, det var broren min – som heller ikke hadde noen nevneverdig flysimulatorerfaring – som ønsket å teste det. Han storkoste seg med spillet, men etter å ha spilt det en kveld var det over. Han hadde sluppet opp for innhold i den begrensede gratisutgaven av spillet. I stedet for å punge ut for ei ekstra Hawaii-øy valgte han noe annet. Han kjøpte Microsoft Flight Simulator X Gold Edition, for omtrent samme prisen som ei ny øy og et ekstra fly koster for Microsoft Flight, og fikk dermed en hel klode å boltre seg over. Og jo mer han spilte, jo mer oppsatt var han på at jeg også måtte prøve det.

Ikke alt «default»-terrenget ser like dårlig ut.
Ikke alt «default»-terrenget ser like dårlig ut.

I begynnelsen var jeg ikke så veldig imponert. Kristiansand så fortsatt ikke ut som Kristiansand, og det å fly over kjente områder var preget av en slags gjettelek, hvor jeg tok utgangspunkt i de få tingene jeg kunne kjenne igjen for å resonere meg frem til hvor andre ting måtte ligge – selv om det eneste jeg så var elendig skogsterreng og noe som kunne ligne på jordbruksareal. Men som enhver erfaren Flight Sim-spiller vet, går det an å fikse på ting ved å laste ned tillegg fra nettet. Og det var nettopp det jeg gjorde. Langsomt men sikkert begynte Norge ligne litt mer på Norge.

Det som virkelig hektet meg var imidlertid på motsatt side av jordkloden: tilleggspakken New Zealand South Island, fra et selskap som heter Orbx. I utgangspunktet har jeg ikke noen spesiell interesse av akkurat New Zealand, men skjermbildene virket veldig forlokkende. Orbx' tolkning av New Zealand virket milevis unna det generiske terrenget jeg var vant med i Flight Simulator, og det virket som et område jeg genuint kunne tenke meg å utforske. Og wow. Det skuffet ikke.

Plutselig var det som om jeg spilte et helt annet spill. Jeg kunne fly lavt over frodige elvedaler, snødekte fjell og storslagne fjorder, og virkelig nyte utsikten. Det var som å dra på sightseeing, og selv etter å ha brukt et helt lass med timer i lufta over South Island er jeg fortsatt klar for å dra tilbake. Problemet er bare at jeg ikke har tid.

Nå snakker vi!
Nå snakker vi!

Etter suksessen med South Island utvidet jeg nemlig Orbx-terrenget, og kjøpte en rekke terrengpakker lagt til Nord-Amerika. Så nå er jeg opptatt med en episk flytur som har tatt meg over enorme Mount Rainier, opp Colorado-elva, gjennom heftige Yellowstone – hvor jeg akkurat kom tidsnok til å se slutten på et av utbruddene til geysiren Old Faithful – og over det unike landskapet ved Craters of the Moon. Det har vært en virtuell oppdagelsesreise hvor hver etappe har vært preget av nye og spennende ting å studere.

Alt dette har jeg opplevd fra en gammel Catalina – et herlig fly som ble introdusert før krigen, og som har blitt gjenskapt nærmest perfekt av tyske Aerosoft. Jeg har brukt flyet så mye at jeg kan startsjekklisten utenat, men jeg får fortsatt gåsehud hver gang de store propellmotorene over meg hoster seg i gang én etter én mens jeg gir litt ekstra gass for å hjelpe dem på veien.

Noen ganger har turen vært overraskende intens. Actionspilleren i meg flyr selvsagt alt for lavt. Til tider har jeg nærmest sneiet trær og fjellvegger med vingene, og de mest intense øyeblikkene kommer når jeg flyr sikksakk gjennom uoversiktlige, smale elvedaler. En kan si mye om Catalinaen, men akrobatisk er den ikke – og det er en del av moroa. Andre ganger har jeg kunnet la flyet fly seg selv, og titte ned på gårdene og byene under meg. Da har jeg gjerne ønsket meg et litt raskere fly. Etter flere titalls timer i en virtuell Catalina var det forøvrig skikkelig heftig å nylig få sjansen til å komme inn i en ekte utgave av flyet, som besøkte Norge i anledning et flyshow på Kjevik.

Full kontroll!
Full kontroll!

På langtur

Men jeg har ikke bare flydd «lavt og langsomt». For en stund siden fløy jeg et moderne passasjerfly fra Tel Aviv til Dubai i sanntid. Det tok noen timer, og selv om jeg kunne se Dødehavet i starten forsvant landemerkene raskt. Først var det bare sand, sand og mer sand. Så var det hav. Og så, plutselig, var det en storby og frenetisk leting etter «fest setebeltene»-knappen mens jeg prøvde å holde riktig fart og høyde foran flyplassen.

Hvis jeg skal tenke på opplevelsen som et tradisjonelt spill, var det egentlig bare de første og siste minuttene hvor jeg gjorde noe særlig. Resten av tiden fløy flyet nesten av seg selv. Jeg drakk litt kaffe, kikket i et atlas jeg hadde med meg for å hjelpe med navigeringen, snakket litt med broren min over headset (han tok samme turen, men fulgte reglene og gjorde det mer omstendelig), og var til og med borte fra datamaskinen noen ganger. Av og til justerte jeg retningen litt, og av og til var det tegn på bebyggelse eller noe annet som jeg kunne titte på mens jeg fløy forbi – akkompagnert av jetmotorenes monotone susing.

Var det moro? Tja. Ikke hele tiden. Det var ofte litt kjedelig, skal jeg være helt ærlig. Men etter å ha landet i Dubai – nærmest perfekt, må jeg legge til – følte jeg en overraskende stor tilfredsstillelse. Jeg følte, utrolig nok, at jeg hadde oppnådd noe skikkelig. Plutselig skjønner jeg hvorfor folk holder på med dette.

Craters of the Moon-området bør besøkes.
Craters of the Moon-området bør besøkes.

Men jo mer jeg spiller Flight Simulator X, jo mer føler jeg at Microsoft anno 2012 ikke skjønner det – for Microsoft Flight er langt fra noen fullgod arvtaker for Flight Simulator-serien. Flight inneholder en knøttliten del av verden, og selv om du punger ut for den ekstra øya er spillområdet fortsatt veldig lite. Det er gøy å fly småfly over flotte Hawaii, men det er bare en knøttliten del av alt Flight Simulator egentlig handler om.

Flight Simulator handler om å fly over stedet der du bor for å se om du kjenner deg igjen. Det handler om å se et program om verdens farligste flyplasser på TV, skrive dem opp underveis og starte spillet etterpå for prøve å lande på dem. Det handler om å fly et passasjerfly fra Gardermoen til Kanariøyene i sanntid. Det handler om å surre rundt over alpene og nyte utsikten. Det handler om å prøvefly alt fra min kjære Catalina til et toppmoderne jagerfly. Det handler om å skrive ut innflygningskart og følge fastsatte ruter slavisk akkurat som ekte piloter. Eller bare fly etter kompass og landemerker. Kort sagt: Det handler om frihet. Og det overrasker meg at Microsoft, som har gitt ut flysimulatorer siden tidlig på åttitallet, ikke skjønner det.

Stort marked

En annen ting som overrasker meg er hvor enormt stort miljøet rundt Flight Simulator er. Ta Orbx for eksempel. Dette selskapet driver kun med ekstrapakker for Flight Simulator. Og de har over 80 ansatte. Det er like mye som en middels stor spillutvikler. Helt konkret: Orbx er like store som studioet bak Batman: Arkham City – et av fjorårets aller beste spill. Og Orbx er langt fra alene – Aerosoft er også store, og det er massevis av andre selskaper som kun opererer i tilleggspakkesegmentet.

Heftig detaljnivå.
Heftig detaljnivå.

Det må være enorme pengesummer i dette markedet – selv om jeg nok mener prisene, spesielt for fly og flyplasser, virker litt oppblåste. Kanskje er det fordi den typiske Flight Simulator-spilleren har noen år på baken, og slipper å engste seg over økonomien, men det er litt ergerlig at ting generelt koster så mye. Samtidig er jeg absolutt fornøyd med mine innkjøp. De pakkene jeg har betalt for gitt vel så mye glede som mange fullpris-spill.

Dessuten er det slående hvor vanvittig langt disse selskapene har tatt Flight Simulator X. Orbx lanserte akkurat en flyplass som heter Stewart Airport. Det grafiske detaljnivået her er like høyt som i et gjennomsnittlig AAA-spill, og oppløsningen på bakketeksturene er to centimeter per piksel. Selv bryr jeg meg litt mer om området mellom flyplassene, men det er umulig å ikke la seg imponere. Når Microsoft mister ballen slik de gjorde da de la ned Flight Sim-studioet er det fint at noen andre har hatt mulighet til å plukke den opp igjen.

Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg endelig har fått øynene opp for Flight Simulator, og selv om serien er «død» i Microsofts øyne virker det ikke som jeg kunne valgt noe bedre tidspunkt å gjøre det på. Kvaliteten på innholdet til simulatoren har aldri vært høyere, og når Orbx begynner å selge europeisk terreng mot slutten av året er det jo til og med lov å håpe at vi får en skikkelig versjon av Norge snart. Please?

Sånn ser en av Aerosofts Catalina-cockpiter ut i spillet.
Sånn ser en av Aerosofts Catalina-cockpiter ut i spillet.
Og her er den virkelige versjonen – riktignok etter noen modifiseringer (foto: David Froholt).
Og her er den virkelige versjonen – riktignok etter noen modifiseringer (foto: David Froholt).

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen