Blogg

Blogg: Da Westwood lagde eventyrspill

Hand of Fate er et storslagent eventyr fra en av historiens beste utviklere.

Det er vanskelig å ikke bli vemodig når jeg tenker på Westwood Studios. Historien er full av talentfulle spillutviklere som har blitt kjøpt opp, kjørt hardt i noen år og så lagt ned av det som fremstår som svært usympatiske og lite fremtidsrettede spillutgivere. I Westwoods tilfelle var det Electronic Arts som sto for udåden, slik de også gjorde med Bullfrog, Origin og flere andre store navn. Selv om Westwood er langt fra den eneste utvikleren som møtte en slik skjebne, er de en av de utviklerne jeg savner aller mest.

Velkommen til Kyrandia.
Velkommen til Kyrandia.

Westwood hadde nemlig en slags Midas-effekt. Nesten alt de tok i ble til gull. Og de tok i veldig mye. De lagde noen av spillhistoriens mest populære rollespill i serier som Eye of the Beholder og Lands of Lore. De skapte den moderne sanntidsstrategisjangenen med Dune II og raffinerte den med klassikerne i Command & Conquer-serien. Og de lagde noen av tidenes koseligste eventyrspill, i Kyrandia-serien (eller Fables & Fiends, som serien egentlig het).

Legenden om Kyrandia

Legend of Kyrandia dukket opp i 1992, og var et pek-og-klikk-eventyr satt til en fargerik og vakker fantasiverden truet av en ondsinnet trollmann ved navn Malcolm. Av grunner som blir åpenbare utover i spillet har han en torn i siden til Kyrandias innbyggere, og han bruker sine magiske egenskaper til å trylle bort stadig større deler av landet. Du spiller den unge gutten Brendan, som uten å helt skjønne hvorfor blir svært sentral i kampen mot trollmannen.

Spillet hadde et innovativt grensesnitt. Det droppet verbene og de ulike kommandoene fra spillene til Sierra og LucasArts, og brukte i stedet et enkelt system hvor du bruker en enkelt musetrykk til å studere eller manipulere ting i miljøet. Hva som skjer er avhengig av konteksten – som i flesteparten av dagens eventyrspill, altså. I tillegg var det å bruke ting du hadde plukket opp så enkelt som å klikke på dem i bunnen av skjermen og så klikke på objektet du ville bruke dem på.

Redde trær.
Redde trær.

Det er ingen overdrivelse å beskrive Legend of Kyrandia som usedvanlig lekkert. Jeg har sagt det før, men når det kommer til VGA-grafikk var Westwood konger. Deres spill var fulle av sylskarpe og herlige detaljer, og stemningsfulle detaljer. Musikken, vanligvis laget av Frank Klepacki, fulgte opp.

Legend of Kyrandia trekkes stadig frem som et klassisk eventyr, og jeg vil absolutt anbefale deg å ta en titt. Det har imidlertid noen elementer som fungerer heller dårlig. For eksempel er det begrenset hvor mye du til enhver tid kan bære, så du må ofte legge fra deg ting for å få plass til nye ting i ryggsekken. Da er det kjedelig å oppdage at du trenger noe du har lagt fra deg på den andre siden av det svært store spillområdet.

I tillegg la utviklerne inn en gigantisk, mørklagt labyrint midt i spillet – og det å møysommelig arbeide seg gjennom den er en tålmodighetsprøve uten like. Labyrinter var vanlige i eldre eventyrspill, og mange av dem kunne være fryktelig irriterende. Det er litt utrolig at et så nytenkende spill som Kyrandia tok med seg et av de kjedeligste elementene fra sjangerens barndom, og i tillegg gjorde det til en så stor del av spillet.

Uredd heltinne.
Uredd heltinne.

Klassisk oppfølger

Dette ble uansett en digresjon. Spillet jeg egentlig ønsket å fokusere på i denne bloggposten var oppfølgeren, The Hand of Fate. Som noen sikkert har fått med seg går jeg gjennom spillåret 1993 på jakt etter klassikere, og 1993 var et skikkelig godt år for eventyrspill. Så godt, faktisk, at et spill av Hand of Fates kaliber lett forsvinner inn i skyggen av titler som Day of the Tentacle, Sam & Max og Gabriel Knight. Men det ville være kriminelt, for Hand of Fate er i mine øyne et av nittitallets absolutt beste eventyr.

Nok en gang tas vi med til Kyrandia, som også denne gangen trues av mystiske hendelser. Men denne gangen spiller vi en ny helt, nemlig trollkvinnen Zanthia som Brandon stiftet bekjentskap med i originalspillet. Dette er i seg selv verd å legge merke til; kvinnelige hovedpersoner er fortsatt ganske sjeldne i spillbransjen, og kvinnelige hovedpersoner som er både sterke, smarte og har en skarp tunge – samtidig som de er kledd for eventyr og ikke solslikking – er enda sjeldnere. Zanthia kunne lett ha tatt plass ved siden av sjangerhelter som Guybrush Threepwood og Gabriel Knight om hun hadde hatt litt mer flaks.

Eventyret hennes er stort og spennende, og fullstappet av humor. Der forgjengeren til tider tok seg selv litt for seriøst, leverer Hand of Fate den ene absurde og komiske situasjonen etter den andre, og miljøene du får utforske er eksotiske og minneverdige. Dette er et eventyr med stor E, og jo lenger du kommer jo mer tar det av. Westwoods pikselkunstnere klart å bringe de fantasifulle miljøene til live med flott kunst, og mange av dem er fulle av imponerende animasjoner.

Håper ingen blir støtt.
Håper ingen blir støtt.

Dette er imidlertid ikke et eventyrspill for de største nybegynnerne. Nøttene er genuint utfordrende, og for min del ble det en del prøving og feiling noen ganger. Til gjengjeld virker det som enkelte gåter har flere forskjellige løsninger, og de fleste lot seg løse etter litt tålmodighet. Heldigvis har Westwood lagt labyrintene bak seg, og i stedet har de laget et spill hvor alle de individuelle stedene er minneverdige på sin måte.

Pass deg for frosken

Westwood fikk tilsynelatende aldri memoet fra Monkey Island-skaper Ron Gilbert, som i stor grad etablerte at eventyrspillhelter skulle være udødelige. Dermed er det fullstendig mulig å ta livet av stakkars Zanthia om du gjør noe dumt. Men det er en del av sjarmen, og dødsanimasjonene er dessuten ganske gode – så de er nesten en belønning i seg selv. Spillet er aldri direkte urettferdig, og så lenge du lagrer ved jevne mellomrom og før du skal til å gjøre noe som virker farlig, bør det gå greit.

Hand of Fate har tålt tidens tann godt, og leverer fortsatt en herlig opplevelse. Det fine med de todimensjonale eventyrspillene fra tidlig på nittitallet er at det går fortsatt an å nyte utseendet deres. Med sin skarpe og fargerike pikselkunst er Hand of Fate et spill som fortsatt ser svært lekkert ut til tross for den lave oppløsningen, og skjermbildeknappen til DosBox fikk så definitivt kjørt seg under spillingen.

Zanthia får en venn.
Zanthia får en venn.

Dessuten fremstår grensesnittet som moderne, og det er fortsatt ingen som har funnet en nevneverdig bedre måte å styre eventyrspill på. Snarere tvert om; stadige forsøk på å gå bort i fra peking og klikking til direkte kontroll har i stedet resultert i frustrasjon og ergrelse. Det eneste potensielt negative er at spillet – i likhet med forgjengeren – begrenser hvor mye du kan bære på samtidig, men det er langt fra like merkbart og irriterende som det var i originalspillet.

Konklusjonen er altså klar: Hand of Fate er et spill du bør spille og klassikerstempelet er høyst fortjent. Dessverre er det ikke tilgjengelig på digitale distribusjonskanaler som Good Old Games enda, men jeg håper virkelig at det kommer snart. Lands of Lore-spillene er tross alt ute, så det burde ikke være noe i veien for at Kyrandia-serien kan følge etter.

Forresten: Serien fikk et tredje spill i 1994. Det het Malcolm's Revenge, og lot oss for en gangs skyld spille slemmingen i eventyret. Dessverre har jeg fortsatt til gode å prøve det, og skal jeg være helt ærlig har den visuelle stilen litt med det å gjøre. Samtidig er det godt å vite at selv etter over 20 år med spilling finnes det fortsatt mange gode spill jeg ikke har prøvd enda. Heldigvis er dette en hobby for livet, og jeg håper jeg ikke har noen grunn til hastverk.

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen