Blogg

Jeg er en bortskjemt snørrunge

Noen barnslige spillfakter hjemsøker en i voksen alder også.

Figuren min i Skyrim het Voldar, og var en okay kis rundt erfaringsnivå 28 med hovedfokus på magi i begge hender. Jeg tror jeg rakk å spille i 50-60 timer før ting gikk skeis. På den tiden ble jeg head honcho i The College of Winterhold, en betrodd Stormcloak og Thane i jeg husker ikke hvor mange gudsforlatte bygder.

Verdenskartet i spillet var en nålepute av gjennomutforskede huler og tårn og byer og festninger, og i en periode har Skyrim omtrent vært som en andre virkelighet. Jeg har opplevd så fryktelig mye der ute på tundraen, og jeg har brukt så avsindig mye tid på ufokusert fjas. Nå er høyalv-magikeren persona non grata her i gården. I hvert fall for meg. Alt jeg har oppnådd, opplevd og opparbeidet er forgjeves.

Årsaken, spør du? Noen andre har spilt på lagringsfila mi.

Hissig smitte

I et svakt øyeblikk, etter noen halvlitere i godt lag, svarte jeg at det går helt fint at samboeren min spiller videre på Voldar. Det skulle bare mangle at man ikke deler på de digitale godene når man allerede deler på dosetet og sengeplassen. Hun lærte seg, som forventet, å elske den altoppslukende fantasiverdenen og alt den har å by på. Skyrim er et strålende spill.

So long, buddy.
So long, buddy.

Konsekvensen ble at hun har småspilt litt imens jeg har sittet i sofaen og surfet eller skrevet saker til jobb i det siste, og det går helt fint. Om noe synes jeg det er helt okay at noen dreper automatisk genererte drager når jeg ikke gidder, eller at jeg kan sitte og se på at loggen over småoppdrag krymper uten å løfte en finger. Så innså jeg etter hvert at hun hadde sittet og gjort The Dark Brotherhood-oppdrag uten at jeg helt oppfattet det, og blyet begynte å renne ned i bunnen av magesekken min.

Jeg liker å tro at jeg er en rimelig kis i det daglige. Jeg holder dører åpne for fremmede mennesker, bruker mer penger på julegaver enn meg selv og lager velvillig middag stort sett hver dag uten å rynke på nesen. Men så fort jeg fant ut at det var et oppdrag jeg hadde lyst til å fullføre som ble gjort på mine vegne, gikk det et monster i meg. Lagringsfila er nå både spedalsk og utro. Den er rett og slett død for meg.

Ikke første gang

Denne staheten, denne regelrette urimeligheten har hjemsøkt meg siden jeg begynte å spille videospill. Kom man på besøk, var det vær så god å spille noe annet enn det jeg holdt på med for øyeblikket. Du må gjerne låne Nintendo 64-en eller datamaskinen min, ja nabogutten fikk sågar bruke den gode Xbox-spaken da vi spilte Halo sammen, men hold de kjetterske labbene unna historien min.

Det er rart å innrømme at denne var å foretrekke en stund.
Det er rart å innrømme at denne var å foretrekke en stund.

Det er selvsagt min feil at jeg ikke gjorde det tydelig hva som var okay å spille gjennom uten meg, og hva jeg vil gjøre selv, og det tar jeg total selvkritikk for. Husfreden er som den burde være. Jeg har likevel sett meg nødt til å innse at selv om jeg ikke lenger spiser buser eller sniker meg ned i kjellerstua til broren min for å tjuvspille når han er på skolen, så er jeg akkurat det samme, urimelige vesenet på spillfronten.

Voldar tilhører Karoline nå, og jeg har ingen planer om å røre figuren igjen. Kanskje får han en lillebror om en måned eller to, når frustrasjonen har avtatt, men for øyeblikket tok Skyrim en veldig brå slutt for meg. Jeg har ingen illusjoner om at oppførselen min er rasjonell eller forsvarlig, og av alle de ekle barndomstendensene som har preget meg er denne blant de mer seiglivede.

Da storebror ødela julegaven

Det verste av alt er sannsynligvis at jeg ikke aner hvorfor det går sånn innpå meg. Jeg er veldig klar over at det ene oppdraget som satte i gang denne dominoeffekten etter all sannsynlighet var en tåpelig og forhastet presentasjon av The Dark Brotherhoods status quo, og at jeg kunne hentet meg inn igjen med et to sekunders Google-søk. Det får ikke hjelpe.

Altaïr gremmes nok også.
Altaïr gremmes nok også.

For noen år tilbake fikk jeg Assassin's Creed i julegave av broren min, og akkurat det samme skjedde. Vi satt oppe til langt på natt og spilte det sammen, så var det kvelden. Neste morgen oppdaget jeg at han hadde stått opp noen timer før meg og gjort et oppdrag eller to. Resten av spillingen hadde han stort sett dedikert til å dunke rundt og gjøre småoppgaver som ikke berører historien som sådan, helt sikkert fordi han vet hvor urimelig jeg kan bli. Så kom skyllebøtta.

Resultatet av den dagen ble at store deler av første juledag, som for øvrig er bursdagen min, ble investert i å spille seg tilbake til der vi var kvelden før. Den forrige fila var det nødvendigvis bare å skrote, all den tid den pådro seg digital ebola. Jeg vet ikke om det er en moral her et sted, utover at både Karoline og Marius har lært seg å starte egne lagringsfiler når de spiller på maskinen min.

Kanskje begynner jeg å lagre oftere også.

Sliter du med den samme eiertrangen til lagringsfilene dine? Fortell om det i kommentarfeltet under!

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen