Blogg

Kunsten å lytte

Det å spille turbasert strategi i flerspiller kan være svært involverende.

Turbaserte strategispill representerer en god porsjon av mine favorittspill, og jeg har latt meg fengsle av alt fra Civilization-serien til Battle Isle. Det er det selvsagt mange grunner til. Turbaserte strategispill er for eksempel kjent for å tilby stor taktisk og strategisk frihet, og dermed muligheten til å la dine (og motspillerens) valg forme opplevelsen på en helt annen måte enn i langt dyrere produksjoner, noe som gjør hvert spill unikt.

Civilization var min virkelige introduksjon til turbasert strategi.
Civilization var min virkelige introduksjon til turbasert strategi.

Men en annen ting jeg virkelig setter pris på med denne sjangeren er at den ofte tilbyr lokal flerspiller i såkalt hotseat-modus. Det betyr at to eller flere kan spille på samme maskin, og ta turene etter hverandre. Navnet hotseat spiller nettopp på dette; når du setter deg foran datamaskinen er setet fortsatt varmt etter at motstanderen eller medspilleren har reist seg.

Jeg elsker å spille i hotseat-modus. På samme måte som jeg foretrekker å spille FIFA med motstanderen min så nær at jeg kan slå ham når jeg taper, foretrekker jeg å spille strategispill i samme rom som personen jeg spiller mot. Det blir rett og slett mer personlig da, og selvsagt også hyggeligere. I tillegg er det alltid moro å prøve å lure motstanderen til å røpe planene sine med lurespørsmål og uskyldige kommentarer.

Det å spille større strategispill på denne måten har imidlertid visse utfordringer. Det er, for eksempel, svært tidkrevende. Ikke bare det, men halvparten av tiden spiller du tross alt ikke selv, så den består rett og slett i å vente. I de fleste turbaserte strategispill av den litt mer omfattende typen er det også essensielt at motstanderen ikke vet for mye om det som foregår hos deg, så hvis man spiller seriøst må den ene spilleren rett og slett holde seg på avstand når den andre spiller.

Jeg er de røde. Frykt meg.
Jeg er de røde. Frykt meg.

Jeg har ofte løst dette med en bok eller annet lesestoff, og i løpet av det siste året har jeg lest gjennom 290 sider med spillhistorie i boka Replay: The History of Video Games kun mens jeg har ventet på at min faste hotseat-partner skulle ta turene sine i forskjellige spill. Men med dagens Android-telefoner og håndholdte spillemaskiner bør det selvsagt ikke være spesielt vanskelig å finne på noe å ta seg til når den andre spiller, uansett om man liker å lese eller ikke.

Men ventetiden brukes ikke bare på utenomting. Når man endelig er fornøyd med det man har fått utrettet, og trykket «end turn» for å la motstanderen ta plass foran skjermen, er planleggingen for kommende turer allerede i gang. Man tenker på alt fra langsiktig strategi til spesifikke situasjoner, og man prøver selvsagt også å forutse hva motstanderen kan finne på, slik at man har en viss idé om hvordan man skal reagere. Sjansene er selvsagt store for at motstanderen gjør noe helt annet enn det man forventer, men det å fortsette det mentale arbeidet med strategi og taktikk også i ventetiden gjør i det minste at man er bedre rustet når man får sette seg ned med datamaskinen igjen.

Dette er imidlertid ikke alt. Hotseat-spilling har nemlig en underlig tendens til å skjerpe hørselen. Du kan ikke se hva motstanderen driver på med, men du kan høre noe av det. Når motstanderen får en ny teknologi eller driver diplomati med en fremmed rase i Master of Orion 2 kan du høre det på musikken. Du kan kanskje til og med kjenne igjen hvem det er han snakker med. Når han koloniserer en ny planet, kan du høre lyden av romskipene som lander på planeten.

Turbasert strategi kommer i mange fine former.
Turbasert strategi kommer i mange fine former.

Og det er ikke unyttig, heller. Det å legge merke til hvor ofte motspilleren får nye teknologier er for eksempel svært interessant i et spill som Master of Orion 2. Er hans frekvens høyere enn min, kan det bety at jeg ligger etter på forskningsfronten. Og det vil jeg absolutt ikke gjøre.

I det siste har jeg spilt mye Panzer Corps i hotseat-modus, og det samme skjer her. Jeg er kanskje dypt konsentrert om et avsnitt om MUD-spillenes historie i boka jeg leser, men lydene fra spillingen registreres likevel. Jeg har lært å høre forskjell på ulike kjøretøy og ulike typer angrep; jeg vet når han flytter stridsvogner, når han angriper med artilleri og når han sender bombeflyene sine på meg. Og jeg analyserer det jeg hører.

Den beste lyden kommer imidlertid ikke fra spillet selv. Den aller beste lyden er det oppgitte sukket jeg hører når et angrep absolutt ikke går som forventet. Da er det vanskelig å ikke smile litt, der jeg sitter med boka i hendene og tankene i andre verdenskrig.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen