Mer blod og sex, ja takk

Dataspill er ikke alltid en barnelek.

En liten gutt, hvis nese knapt rekker over disken på den lokale spillsjappa, slenger en utgave av Gears of War foran kassa. Mannen bak disken tar et blikk på guttungen og bare rister på hodet. “Du er ikke gammel nok til å kjøpe dette spillet. Jeg kan ikke selge det til deg.” Selv om lovgivningen i beste fall kan kalles vag på dette området er de fleste utsalgssteder for spill flinke til å ta merkingen fra PEGI (Pan European Game Information) på alvor.

Talkin’ ‘bout my generation

Selv om det første patentet for et dataspill ble utstedt 14. desember 1948 er det først og fremst på 70-tallet at elektroniske spill virkelig slo igjennom blant massene. Som med så mye ny teknologi så var det de yngste som var tidligst ute med å omfavne disse nye underholdningsproduktene. De som vokste opp med dette på 70- og 80-tallet har nå blitt voksne. Noen av dem har lagt spillene i en eske på loftet og funnet andre fritidssysler. Men en god del av oss bruker fortsatt mye av fritiden vår på dataspill, og vi er ikke barn lenger.

For 15 år siden hadde jeg et helt annet syn på spill enn det jeg har i dag. Da satte jeg pris på klare mål og enkle historier. Prinsessen har blitt kidnappet, vi må redde henne og vi må ta knekken på noen slemme monstre på veien. Det var alt jeg trengte. Men på et tidspunkt så modnet også spillsmaken min til. Jeg ønsket mer intrikate historier. Jeg søkte karakterer som jeg faktisk kunne relatere til. Jeg ville at en krig som ble fremstilt som realistisk, skulle være så realistisk som mulig, med alt det forferdelige som det innebærer. I dag er det dette jeg vil ha, men det sier seg selv at det ikke er egnet for poden på 12.

Vold = Realisme?

I mai så vi to spill komme ut som var merket for voksne. L.A. Noire setter deg i rollen som en etterforsker i 40-tallets Los Angeles. Dette var tida da den beryktede Black Dhalia-morderen herjet, og gjennom etterforskerens øyne må du undersøke mutilerte og voldtatte kvinnekropper for å komme frem til morderen. I The Witcher 2 er du en monsterdreper i en mørk fantasiverden. Blodspruten står, hodene flyr og med bordeller ved hver en pub er du aldri langt unna muligheten for en grafisk runde i høyet. Det er en brutal råskap over spillet som jeg føler gir spillverdenen troverdighet og dermed lar meg lettere leve meg inn i den.

Dette er gode spill som jeg virkelig liker. Utviklerne av disse spillene søker ikke etter å være provokative for å utfordre grensene eller erte på seg sinte grupperinger av foreldre. De ønsker heller ikke å pervertere våre barn eller utsette dem for noe de ikke er beredt på. Målet er til og med ikke å glorifisere vold, smerte og død. De søker å gi et voksent spillpublikum det vi vil ha. Det finnes mange gode spill for de yngre spillerne der ute også. Det er på tide å innse at dataspill ikke er en barnelek, men et medium som kan tilpasse seg flere ulike målgrupper. Jeg tar meg gjerne en kald øl på en varm sommerdag, men barna, de får klare seg med saft.

Så når guttungen din står ved disken på spillsjappa og vil kjøpe seg det neste Gears of War, pass da på at personen bak disken er den første forsvarslinjen mot at guttungen får spille spillet, og ikke den siste.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen