Blogg

Nye eventyr i gamle Persia

Det første Prince of Persia er et nådeløst, men svært tilfredsstillende spill.

For ikke så veldig lenge siden måtte jeg returnere et defekt skjermkort til en nettbutikk. Uheldigvis hadde jeg ikke særlig mye å erstatte det med, så i litt over en uke satt jeg med en maskin som ikke en gang klarte å spille Minecraft uten å klikke. Så hva gjør en stakkars PC-spiller når han ikke kan spille nye spill? Han spiller selvsagt gamle spill.

I løpet av uken spilte jeg gjennom to eldre spill jeg lenge har likt, men aldri har klart (eller fått summet meg til) å fullføre. Det første var Flashback, som jeg nok kan finne på å lage et skikkelig tilbakeblikk på i løpet av året. Spill nummer to var nok en av inspirasjonskildene til Flashback i utgangspunktet, nemlig Jordan Mechners klassiske Prince of Persia fra 1989.

Prinsen hopper over avgrunnen.
Prinsen hopper over avgrunnen.

Jeg har allerede skrevet om Prince of Persia på Gamer.no, i en litt mer omfattende artikkel som tok for seg hele serien (samt Karateka, som la mye av fundamentet for Prince of Persia). Denne gangen vil jeg derfor snakke litt mer om det å faktisk fullføre spillet.

En kjapp introduksjon er likevel på sin plass. Prince of Persia er et todimensjonalt plattform/utforskningsspill som benyttet seg av en grafikkteknologi kalt «rotoscoping» for å levere svært realistiske figuranimasjoner i en tid der plattformhelter stort sett beveget seg som Mario. De realistiske bevegelsene førte til en annen type gameplay enn det vi var vant med; helten vår kunne ikke hoppe og sprette som en galning, men var begrenset til å gjøre ting som virket naturlige for et (riktignok svært atletisk) menneske.

Spillet inneholder også en god del kamp, i form av fekting. Her nytter det ikke å «spamme» angrepsknappen; angrepene må times riktig og det å blokkere motstanderens angrep er essensielt.

Livsfarlig møblement.
Livsfarlig møblement.

Nådeløs tidsfrist

Som vanlig med spill fra åttitallet, skal det ikke være lett å fullføre Prince of Persia. Det har nemlig en tidsfrist. For å vinne må du spille gjennom hele greia på under én time, hvilket betyr at du i gjennomsnitt kun kan bruke fem minutter på hvert av spillets tolv store nivåer.

Spillet har imidlertid et lagresystem, som gjør jobben betraktelig lettere. Du kan nemlig lagre spillet i starten av hvert nivå, slik at du kan begynne på nytt derfra neste gang du spiller. Tiden du har brukt så langt lagres naturligvis også.

Nøkkelen til å fullføre spillet blir dermed å kun lagre spillet når du har fullført forrige brett så raskt du overhodet kan. Det betyr i praksis at når du har kommet til et nytt brett, bør du først bruke en god stund på å lære deg brettet å kjenne. I denne perioden finner du ut hvor du kan plukke med deg eventuelle bonusdrikker (som gir deg ekstra liv, og kommer godt med i kamp mot spillets stadig farligere vakter), og du finner ut hvordan du skal komme deg levende fra start til mål. Nivåene er fulle av feller, vakter og steder hvor det er mulig å falle til en tidlig død, så dette er ikke bare-bare.

Er det halloween?
Er det halloween?

Når du så har skjønt hvordan du skal fullføre et brett, begynner du å jobbe for å gjøre det så raskt og effektivt som mulig. Sannsynligvis vil du komme gjennom brettet flere ganger i denne delen av prosessen, men likevel begynne på nytt fordi du vet om flere steder hvor du har tapt tid, og kan gjøre det bedre. Etter at du har presset deg selv så langt du kan (eller så langt du har tålmodighet til), og endelig er fornøyd med tiden du har brukt på å komme gjennom brettet, kan du lagre spillet i starten av neste brett – og begynne prosessen på nytt.

Det høres kanskje frustrerende ut, men nivåene i Prince of Persia er mesterlig designet, så alle ledd i denne prosessen er underholdende. Først og fremst er det moro å utforske dem, slik at du finner alle hemmelighetene, lærer hvordan du skal unngå feller og generelt finner ut hvordan du overlever. Og så forvandler spillet seg til en vanedannende kamp mot klokka; nesten som i et racingspill a-la TrackMania, hvor målet er å kutte rundetidene så mye som mulig.

Det blir ekstremt intenst etter hvert, for hver minste feil kan bety at du må starte på nytt. Men det er også utrolig tilfredsstillende å suse feilfritt gjennom et brett du har brukt den siste timen på å mestre fullstendig, og sette en tid som føles genuint god. Jeg endte opp med å ha cirka tretten minutter igjen på klokka da jeg fullførte spillet, og selv om det finnes eksperter som knuser tidene mine var jeg stolt. Det å fullføre Prince of Persia uten å jukse er kanskje den individuelle spillbragden jeg er mest fornøyd med i år.

Det gikk bra til slutt.
Det gikk bra til slutt.

Selv om det frister litt, skal jeg ikke bruke denne anledningen til å kritisere dagens spilldesignere for å lage alt for lette spill. Generelt er jeg egentlig fornøyd med at spill har blitt lettere; jeg har aldri fullført like mange av spillene jeg har spilt som jeg gjør nå for tiden. Men Prince of Persia (og Flashback, for den saks skyld) minner meg likevel på at det er godt å bli utfordret, fordi det er først når en oppgave er genuint vanskelig at det å overkomme den virkelig føles tilfredsstillende.

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen