Blogg

Spilldagbok: Quest for Glory, del 1

Jeg har tenkt å bli en helt.

Quest for Glory: So You Want to be a Hero, som originalt ble lansert med navnet Hero's Quest, er et av mine absolutt favorittspill. Jeg tror ikke noe annet spill har betydd like mye for meg, og påvirket meg like mye, som dette spillet og den første oppfølgeren det fikk. Jeg har hatt lyst til å spille gjennom det på nytt en stund nå, og Kickstarter-prosjektet til originalskaperne Corey og Lori Cole har fått sparket meg igang.

Tre figurvalg.
Tre figurvalg.

Siden jeg liker å lese spilldagbøker, har jeg lenge hatt lyst til å lage en slik selv. Jeg prøvde meg for noen år siden, med en historie om den ukjente perlen Hidden Agenda, men det ble med det ene forsøket. Quest for Glory er et godt spill å skrive om, siden det er et eventyr med sterke rollespillelementer og stor frihet til å gjøre hva man vil når man vil, og løse gåtene på den måten man selv vil. Så i denne dagboken vil jeg skildre min reise gjennom spillet, og fra start til – forhåpentligvis – slutt.

Advarsel, «spoilere»

En advarsel før jeg begynner: Jeg kommer til å beskrive spillet i detalj. Det involverer alt fra selve handlingen til hvordan jeg løser spillets gåter. Akkurat denne første dagboken inneholder riktignok ingen veldig store «spoilere», så den bør være ganske trygg å lese om du vurderer å spille spillet selv.

Slik starter jeg.
Slik starter jeg.

Handlingen foregår i en middelaldersk dal, inspirert av alpene i Europa. Omtrent midt i dalen er det en liten by som heter Spielburg, og det er her eventyret begynner. Men spillet er svært åpent, og du kan når som helst dra ut i villmarken rundt byen på jakt etter utfordringer. Spillet har samme type rollespillsystem som The Elder Scrolls-spillene; jo mer du bruker en egenskap, jo bedre blir du. Om du vil bli god til å slåss, må du altså slåss mye. Jeg spiller originalversjonen, fordi jeg liker den rene EGA-grafikken bedre enn den rotete VGA-grafikken i den «oppdaterte» versjonen. I tillegg liker jeg tekstgrensesnittet. Sierra klarte aldri å lage et grafisk brukergrensesnitt som jeg var helt komfortabel med. Siden jeg ikke orker å spille uten de stemningsfulle bakgrunnslydene i Amiga-versjonen, er det den jeg spiller.

Første møte med Spielburg.
Første møte med Spielburg.

Spillet har tre figurklasser; magiker, kampspesialist og tyv. Jeg valgte å lage en tyv, men det er egentlig ikke fordi jeg er så interessert i å drive virtuelle tyverier. Jeg kommer utvilsomt til å fristes av muligheten, men saken er at jeg aldri har likt klasser i rollespill, og det jeg liker med tyven i de to første Quest for Glory-spillene er at han har mange av de samme mulighetene som både magikere og kampspesialister. Jeg kan med andre ord lage en figur som kan både slåss og bruke magi, samtidig som han har noen spennende, unike muligheter til å skaffe seg penger på uærlig vis.

Etter å ha delt ut karakterpoeng slik at jeg faktisk får disse mulighetene, bærer det inn i spillet. Valgene mine gjør nok at jeg får en litt tøffere start enn det en mer spesialisert figur hadde fått, men det får bare være. Ingen har sagt det skal være lett å være helt.

Schultz forklarer situasjonen.
Schultz forklarer situasjonen.

Velkommen til Spielburg

Den første jeg møter når jeg vandrer inn gjennom Spielburgs byport er den lokale sheriffen. Han er en eldre kar som sitter og slapper av i solen, på trappen utenfor kontoret sitt. Ved siden av seg har han en merkelig karakter som leker med en yoyo. Sheriffen introduserer seg som Schultz Meistersson, og lurer på hvem jeg er. Jeg gir ham navnet mitt, og vi slår av en kjapp prat. Han forklarer at dalen er full av monstre, sperret inne av snøen på fjellene rundt, og at den lokale baronen ikke har nok menn til å holde omgivelsene trygge. Han anbefaler meg å oppsøke eventyrerlauget, og i det jeg er på vei til å gå videre advarer han meg mot å drikke noe han kaller Dragon's Breath.

Byens lille torg.
Byens lille torg.

Mitt neste møte er ei ung jente som selger grønnsaker og frukt. Det vil si, «jente» er kanskje feil ord. Hun er nemlig en kentaur, med overkroppen og hodet til et menneske og underkroppen til en hest. Synd, for den menneskelige delen hennes er i grunnen litt søt. Hun forteller at hun heter Hilda og forklarer at hun og faren, Heinrich, er de eneste kentaurene i Spielburg. Han jobber på en gård nord for byen hvor han dyrker nok mat til at landsbyen klarer seg.

Den lokale altmuligbutikken.
Den lokale altmuligbutikken.

Hilda selger alt fra neper, poteter og gulrøtter til epler. Uten mat og drikke duger helten ikke, så jeg kjøper fem utvalgte grønnsaker og ti små epler. Det koster meg to sølvmynter. Jeg sier farvel til Hilda og går inn i en butikk like ved. Mannen bak kassen har fordypet seg i en bok, så jeg kremter og han støkker til. Han innser umiddelbart at jeg er en eventyrer, og presiserer at mens flesteparten av varene han selger sannsynligvis ikke vil være av verdi for meg, har han noen ganske hendige saker i sortimentet.

Fargerik by.
Fargerik by.

Det mest interessante er en brynje, som koster 50 gullmynter (altså 500 sølvmynter). Laangt utenfor mitt budsjett, men hvem vet hva fremtiden vil bringe? Jobben som helt kan jo vise seg å være innbringende, og på tross av at brynjen er tung kan det tenke seg jeg trenger den ekstra beskyttelsen. Jeg går uansett ikke tomhendt ut av butikken. Han solgte nemlig også noen flasker, og man vet aldri når muligheten til å oppbevare en væske kan komme godt med. Jeg vurderte å investere i en ekstra kastekniv, men tenkte at det kanskje fantes bedre ting å bruke 20 sølvmynter på. Etter å ha kjøpt flaskene har jeg 40 sølvmynter, og inntil jeg finner noen måter å få opp pengebeholdningen på er det fint med litt i bakhånd. Butikken selger også matrasjoner, men jeg tenker at det holder med grønnsaker og frukt, enn så lenge.

Godt råd.
Godt råd.

Kjip kro

Jeg går ut av butikken og fortsetter bortover gaten. Der den slutter er det en baker, en slakter og en tilsynelatende luguber kro. Både bakeren og slakteren er stengt; lapper på dørene deres forteller at de er på fisketur. Ved siden av kroen er det også en liten bakgate, som jeg undersøker. Her sitter det en tigger. Han får en mynt, og takker meg med litt informasjon. Han understreker at jeg bør holde meg innendørs om natten. I byen er det risikabelt å oppholde seg utendørs etter mørkets frambrudd. Utenfor byportene er det livsfarlig. Idet jeg er i ferd med å gå videre gjentar han sheriffens advarsel: Jeg må absolutt ikke drikke Dragon's Breath.

Liker ikke dette stedet.
Liker ikke dette stedet.

Passende nok er kroa neste stopp. Dette er et drittsted av dimensjoner. Det er skittent og forfallent. En skummel type sitter og vokter ei luke i gulvet; jeg har ikke noe hastverk med å finne ut hva som er under den. Bakeren og slakteren sitter og spiller kort – så mye for fisketuren – og ignorerer meg. På gulvet rett foran baren finner jeg en sammenkrøllet lapp hvor det står «b. - he's starting to act suspicious. Better save this drop for an emergency». Usikker på hva det refereres til. Jeg motstår fristelsen til å bestille Dragon's Breath, og prøver å snakke litt med bartenderen. Han blir imidlertid hissig, og sier at jeg må bestille noe eller pelle meg ut. Så da drar jeg. Der mistet du den kunden, din drittsekk.

Fikk aldri kontakt med den gamle damen.
Fikk aldri kontakt med den gamle damen.

Jeg går tilbake, forbi sheriffen og forbi et vertshus ved navn Hero's Tale Inn – men jeg noterer meg hvor det er, for jeg må ha et sted å sove i natt. Neste stopp er en butikk med et mystisk øye over døren. Hyllene her er fulle av merkelige ting jeg generelt ikke aner hva er, og bak kassa er det tomt. I det jeg går frem til den dukker imidlertid ei litt rar, blek dame opp med et poff. Hun introduserer seg som Zara, og forteller det jeg allerede har skjønt: At denne butikken er ment for magikere. Men hun har noen drikker og magiske formularer som hun kan selge meg.

Zara prøver å imponere kundene sine.
Zara prøver å imponere kundene sine.

Jeg forhører meg om utvalget. Flame dart er akkurat det ordet indikerer; en ildkule som kan brukes i kamp. Den koster 60 sølvmynter. Fetch lar meg «hente» mindre ting gjennom luften – absolutt hendig. 40 sølvmynter koster den. Open lar meg åpne ting, enten de er låst eller ikke. Jeg kan dirke låser, men det kan jo tenkes jeg treffer på en magisk lås eller noe. Open koster 30 mynter. Jeg velger å ikke kjøpe noe nå, men jeg vet at jeg vil komme tilbake senere. Enhver god tyv bør kunne litt magi.

Før jeg går snakker jeg litt med Zara, som forteller at jeg kan lære et mektig formular ved å finne hemmeligheten til Erana's Peace. Det er en magisk hage nord for byen, som visstnok skal være det endelige hvilestedet til en mektig magiker ved navn Erana. Hennes magi beskytter fortsatt byen og hagen mot farer, og jeg bestemmer meg for at det å finne Erana's Peace skal være en prioritet.

Det lokale eventyrerlauget.
Det lokale eventyrerlauget.

Få eventyrere

Først må jeg imidlertid innom eventyrerlauget. Her sitter en gammel kar og sover foran peisen, og det eneste som tyder på at stedet er for eventyrere er alle de utstoppede monsterhodene på veggen. Jeg klarer etter hvert å vekke gamlingen, som er lederen for lauget. Han forteller at det ikke kommer eventyrere hit ofte, fordi de fleste tror dalen er forbannet. Jeg graver litt om denne forbannelsen, og det viser seg at baronen har trøbbel med ei heks som kalles Baba Yaga. For lenge siden prøvde han å jage henne bort fra dalen, men det eneste han oppnådde var at hun kastet en forbannelse over ham.

Wolfgang Abenteuer forklarer situasjonen.
Wolfgang Abenteuer forklarer situasjonen.

Kort etter forsvant baronens sønn, Barnard. Han dro ut på jakt, men kun hesten kom tilbake – med blodige kloremerker. Noe lik ble aldri funnet. Som om ikke dette var nok ble baronens datter, Elsa, bortført av en bevinget skapning midt på natten. En leteaksjon pågikk i et år eller to, men etter hvert ga alle opp. Alle unntatt Yorick, som var narr ved slottet. Men nå har også han vært borte i evigheter. Monstre har inntatt dalen, banditter har etablert seg i syd, og den gamle og stadig mer skrøpelige baronen, som i sin tid var en stor helt, holder seg bak slottsmurene sine mens situasjonen stadig forverres. Her er det med andre ord litt å ta tak i.

Slik finner man jobb som helt.
Slik finner man jobb som helt.

Jeg tar en titt på en notistavle med oppdrag, og ser at det er gode penger å tjene på å finne baronens sønn og datter. 50 gullmynter, altså 500 sølvmynter, for hver av dem. I tillegg er det en dusør på 60 gullmynter for de som klarer å fakke eller drepe bandittenes leder, og 30 gullmynter for de som får fatt i trollmannen deres.

Heldigvis finner jeg også noen litt mer nybegynnervennlige oppdrag. Byens healer trenger komponenter til sine magiske drikker, og hun savner i tillegg en ring. Jeg tenker det er lurest å begynne der.

Nå er det midt på ettermiddagen, og jeg føler meg ferdig i byen. Jeg har funnet ut at de eneste eventyrerne som er igjen i Spielburg er to gamle menn, baronen holder seg i slottet sitt, dalen er full av banditter og monstre, og den eneste single jenta i byen er halvt hest. Jeg skulle nok heller reist til Silmaria.

Planen er uansett å dra til healeren for å se om jeg kan finne ringen hennes og hjelpe henne med innsamling av magiske ingredienser. I tillegg vil jeg gjerne finne slottet, og forhøre meg om de andre oppdragene – selv om jeg absolutt ikke føler meg klar til å fakke noen bandittledere. Samtidig vil jeg ikke gå for langt fra byen, for porten stenges ved mørkets frembrudd, og jeg vil helst ikke være på feil side av den når det skjer.

Her er en liste over resten av dagbøkene i denne serien:

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen