Blogg

Spilldagbok: Quest for Glory, del 2

Jeg tar mine første forsiktige skritt utenfor bymuren.

Her er andre del av dagboken over mine eventyr i eventyr/rollespillet Quest for Glory: So You Want to be a Hero. Denne artikkelen er full av «spoilere».

Utenfor byporten.
Utenfor byporten.

I den første spilldagboken utforsket jeg selve landsbyen Spielburg. Jeg fikk litt nyttig informasjon, kjøpte noen forsyninger som jeg tror kommer godt med og fant generelt ut at Spielburg er et sted med mange problemer. Nå er tiden kommet for å bevege meg utenfor byporten, men det å utforske skog og mark vil jeg likevel vente med. Det første målet på agendaen er å finne healeren, som hadde hengt opp noen notiser i eventyrerlauget.

Her bor healeren.
Her bor healeren.

Mitt første oppdrag

Healerens hytte er like nord for byporten, på veien mellom Spielburg og borgen til baronen i dalen. Det er en koselig liten stue. Jeg banker på, og hører bolten i låsen trekkes fra, før en damestemme ber meg komme inn. Inne i hytten lukter det sterkt av både krydderurter og andre merkelige ting, og den eldre kvinnen, som introduserer seg som Amelia Appleberry, er opptatt med å arbeide med miksturene sine.

Arrene kommer nok senere.
Arrene kommer nok senere.

I eventyrerlauget hadde jeg sett at hun ville betale for ingredienser til drikkene sine, så dette er det første jeg spør om. Hun forteller at hun vil betale fem sølvmynter for hver cheetaur-klo, men advarer om at cheetauren er et livsfarlig beist som jeg helst bør holde meg unna. Om jeg gir henne skjegget til et troll vil jeg få to helsedrikker – og det sier seg selv at det også her er forbundet med en viss risiko å få fatt i ingrediensen hun trenger.

De to siste tingene hun har behov for virker tryggere. En porsjon magiske sopper, som gror i en beskyttende ring rundt skjulestedet til småfeer, vil gi meg en klingende gullmynt. En flaske full av blomster fra den magiske hagen Erana's Peace vil gi meg fem sølvmynter – se det, jeg visste at flaskene ville komme godt med. Blomstene gir meg dessuten nok en grunn til å gjøre lokaliseringen av Erana's Peace til en prioritert oppgave.

Healeren jobber mens vi snakker.
Healeren jobber mens vi snakker.

Jeg spør henne også om hvilke drikker hun kan selge meg, og hun forteller at hun kan selge helsedrikker for 40 sølvmynter, magidrikker for 60 sølvmynter, og en oppkvikkende drikk for 20 sølvmynter. I tillegg kan hun by på noe som heter «undead unguent», en drikk som holder zombier, spøkelser og andre mindre vandøde unna meg i en kort periode. Det går litt kaldt nedover ryggen på meg, mest fordi hun forteller at den drikken koster 100 sølvmynter.

Før jeg drar spør jeg henne om gullringen hun savnet. Hun kan ikke skjønne hvor hun har mistet den, for hun tar den nesten aldri av. Nøyaktig hva jeg får om jeg finner den sier hun ikke, men alle helter må begynne et sted, og det å finne en ring høres mye mer fornuftig ut enn å gå ut å lete etter skjegget til et troll. Jeg legger forresten også merke til et merkelig, bevinget vesen som holder hus oppå et skap i den vesle stua. Hun sier det er pterosauren Pterry, kjæledyret hennes. Han har en make, Pteresa, som holder til i et rede i eiketreet utenfor.

Utenfor baronens slott.
Utenfor baronens slott.

Besøk på slottet

Etter å ha forlatt healeren fortsetter jeg nordover langs veien, og kommer til baronens slott. Porten er lukket, men jeg får kontakt med en vakt som patruljerer muren over. Han forteller meg at baronen ikke tar mot besøk, men at han kan åpne porten hvis jeg vil inn og gjøre nytte for meg i stallen. Jeg spør ham også om Barnard og Elsa, baronens to savnede barn, og han forteller meg litt om dem. Det meste vet jeg allerede, men han sier blant annet at baronen hadde sendt en gjeng soldater mot heksen Baba Yaga, som han mistenkte sto bak kidnappingene, og at deres hodeskaller nå pryder gjerdet rundt hytten hennes. Det høres kjipt ut. Håper jeg slipper å møte henne (jeg slipper neppe å møte henne).

Våpenmesteren i borggården.
Våpenmesteren i borggården.

I løpet av samtalen kommer vi også innom at Elsa ville vært 18 år nå, og at den organiserte gjengen banditter som skaper trøbbel holder til nær kanten av dalen. De må visstnok ha en talentfull leder, for de har klart å gjøre mye skade. Jeg er usikker på hvor lurt det er å prøve å finne hovedkvarteret deres, men regner med at jeg på et eller annet tidspunkt vil forville meg dit uansett.

Jeg ber portvakten om å åpne porten, og går inn i borggården. Her står en skjeggete fyr og fekter med sverd. Han er baronens personlige våpenmester, og en ganske arrogant type. Han sier han tilbyr trening, men siden jeg ikke har noen kunnskap om det å blokkere slag – siden jeg ikke ga figuren min egenskapen «parry» da jeg skapte ham – kan han ikke gjøre noe for meg. Litt ergerlig, egentlig, det burde jeg ha tenkt på. Jeg går videre, over til baronens stall. Stallkaren spør meg umiddelbart om jeg er ute etter jobb, og jeg svarer bekreftende. Han gir meg en rake, og jeg setter i gang.

Ærlig arbeid.
Ærlig arbeid.

Etter lang tids strev får jeg belønningen min – lusne fem sølvmynter. Jeg legger merke til at solen er på vei ned, og siden jeg ikke ønsker å bli sittende fast utenfor byportene når natten faller på, tar jeg meg ikke tid til å snakke mer med stallkaren. Jeg kommer nok tilbake hit i morgen, for i tillegg til pengebelønningen merker jeg at arbeidet er bra for kroppen min. Både styrke og utholdenhet er ting som kommer godt med når jeg utforsker skogen og treffer noe med skarpe tenner og sultent blikk.

Jeg klarer ikke å komme meg opp.
Jeg klarer ikke å komme meg opp.

Jeg haster tilbake mot byen, men blir distrahert på veien. I redet til Pteresa utenfor healerens hytte ser jeg nemlig noe som glinser i aftensolen. Kan det være ringen? Jeg forsøker å klatre opp stammen på den solide eika, men må gi tapt etter et par forsøk. Dette er ikke et blivende sted, og jeg bestemmer meg for å komme tilbake i morgen. Jeg kommer meg trygt inn i byen, og jogger lett rundt i gatene mens jeg venter på at mørket skal falle på. Jeg er jo en tyv, og natten byr ofte på unike muligheter for slike som meg.

Snoking om natten

Det er noe mystisk i den bakgaten.
Det er noe mystisk i den bakgaten.

Etter mørkets frembrudd utforsker jeg gatene litt. I bakgaten ved siden av den kjipe kroen jeg besøkte tidligere på dagen ser jeg noe som blinker i mørket. Jeg tar mot til meg, og bestemmer meg for å utforske. Ikke overraskende var det en felle. To kappekledte menn dukker opp fra intet, den ene bak meg og den andre foran. Jeg får et ganske enkelt ultimatum: Enten gir jeg dem det jeg har av penger, ellers tar de livet mitt.

Heh, beklager.
Heh, beklager.

Jeg velger imidlertid ingen av delene. Vi tyver har nemlig et hemmelig tegn som vi viser hverandre for å identifisere oss som tyver. Jeg viser tegnet i hui og hast, og ser ergrelsen spre seg i ansiktet på overfallsmannen min. Det er tydelig at de ikke har mange «kunder», og når de først får en uheldig turist i saksa er det jo typisk at han egentlig er en av dem.

Trivelig sted.
Trivelig sted.

Tyven sier at jeg får pelle meg inn i lauget deres, slik at jeg offisielt kan drive det lugubre yrket mitt i byen. Lauget er i kjelleren under kroen, og jeg skal gi passordet «schwertfisch» til vakten, som har det koselige navnet Crusher. Greit nok. Jeg holder godt tak i pengepungen min, og stikker inn i kroen. Der kaster jeg et surt blikk mot bartenderen, før jeg gir passordet til Crusher. Den sjarmerende typen tar meg med ned i kjelleren, hvor en minst like sjarmerende fyr klager høylydt over alle nybegynnerne han får tilsendt. Han er visst den lokale sjefen, og virker mildt sagt misfornøyd med karrieremulighetene han har fått i utarmede Spielburg.

Tomt på torget.
Tomt på torget.

Tyvenes leder sier at jeg må betale 25 sølvmynter for å jobbe i byen. Jeg antar det betyr at jeg kan selge verdisakene jeg «plukker med meg» her, etter å ha betalt medlemsavgiften. Akkurat nå har jeg bedre ting å bruke pengene på, og ikke så veldig lyst til å plage Spielburgs innbyggere nattestid. Så jeg lar være å betale. Han gjør det klart at han ikke har tid til å snakke med ulisensiert avskum, så jeg stikker. Vi får se om jeg kommer tilbake.

Sheriffen har også lagt seg.
Sheriffen har også lagt seg.

Da gjenstår bare én ting, nemlig å finne et sted å sove. Jeg tusler inn i Hero's Tale Inn, hvor jeg blir ønsket velkommen av det som mest av alt ser ut som en snakkende katt. Han forteller at han heter Shameen, og driver vertshuset sammen med kona, Shema. De kommer fra et sted som heter Shapeir, langt mot syd. Jeg snakker litt med ham, og får vite at de egentlig hadde tenkt å reise tilbake, men har blitt sittende fast i dalen etter at bandittene jeg har hørt så mye om allerede overfalt en karavane de hadde investert tungt i. Nå har de ikke råd til å dra tilbake.

En hyggelig avslutning på dagen.
En hyggelig avslutning på dagen.

Karavanens eier sitter tilfeldigvis ved bordet, og jeg slår meg ned ved siden av ham. Det rumler litt i magen, og jeg har lyst på noe å spise før jeg legger meg. Shema kommer ut fra kjøkkenet, får bestillingen min og går tilbake. Kort etter kommer hun med et velduftende og eksotisk måltid. Mens jeg spiser snakker jeg litt med handelsmannen, som heter Abdulla Doo. Han er fra seg av sorg over å ha mistet alt han eier og har, og skammer seg over å måtte leve på sine venners gavmildhet. Han gir meg også en beskrivelse av ranet, og forteller at i tillegg til tolv hardbarkede menn hadde bandittene med seg en minotaur. Hm. Det kan by på en utfordring. Han bet seg også merke i at bandittenes leder snakket med en uvanlig lys stemme, men det kan da umulig være relevant.

God natt!
God natt!

Uansett, etter et godt måltid og en lang og innholdsrik dag er jeg klar til å køye. Jeg betaler fem sølvmynter og får tilgang på et eget rom, med en myk og komfortabel seng. Det er ikke kjempebillig, men jeg får meg en god natts søvn, og slipper å engste meg for at snorkingen min skal bli hørt av sultne monstre i nattens mulm og mørke.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen