Blogg

Spilldagbok: Quest for Glory, del 5

Jeg tvinges ut om natten, på jakt etter magiske ingredienser.

Dette er den femte delen av min spilldagbok fra eventyr/rollespillet Quest for Glory, som opprinnelig kom ut i 1989, og i dag vil jeg ta for meg dag fire i spillet. Vi har kommet såpass langt at det bør være unødvendig å advare om store «spoilere» i teksten, men i tilfelle du har lyst til å prøve spillet selv kan det være en god idé å ikke lese denne posten. Den første delen i serien er langt tryggere å lese, og bør gi et godt inntrykk av om Quest for Glory er noe for deg eller ikke. Spillet selges, sammen med oppfølgerne, på GOG.

Suksess!
Suksess!

Etter et par litt rotete dager preget av halvtilfeldig utforskning av dalen rundt Spielburg har jeg i dag en ganske konkret plan jeg har tenkt å følge. Jeg skal forsøke å hjelpe dryaden med hennes oppdrag, og se hvor det tar meg. Hun ba meg om å bringe henne frøet til en plante som kalles «spore spitting spirea», og til gjengjeld ville hun hjelpe meg videre. Jeg starter dagen med å slurpe i meg en av fruktene fra treet i Erana's Peace – matrasjonene mine viser seg å være mer og mer unødvendige – før jeg kommer meg ned til de merkelige plantene. De spytter fortsatt frøet sitt fra plante til plante, med en nærmest uvirkelig presisjon.

Hm, håper de kommer seg igjen.
Hm, håper de kommer seg igjen.

Jeg bruker trylleformelen «fetch» for å forsøke å få tak i frøet mens det er i luften. Den første gangen feiler jeg, men på andre forsøk får jeg tak i frøet. Fornøyd og ikke så rent lite overrasket over hvor lett oppgaven viste seg å være kan jeg gå rett ned til dryaden i det sørvestlige hjørnet av dalen.

Hm.
Hm.

Hun blir glad for å motta frøet, og forteller meg en profeti om en helt som skal heve forbannelsen i dalen. Av en eller annen grunn virker det som hun tror denne helten er meg. Det må være den fancy kappen min som imponerer henne. Jeg må visstnok hjelpe en person som har blitt forhekset – baronens datter, antakeligvis – og for å gjøre det må jeg ha en magisk drikk. Ingrediensene jeg trenger er en magisk eikenøtt, blomster fra Erana's Peace, grønn pels, støv fra en fé og «flygende vann». Jeg har alt blomster, og idét dryaden forsvinner inn i treet sitt igjen faller det ned en glinsende eikenøtt fra en av grenene.

Healeren kan hjelpe.
Healeren kan hjelpe.

Jeg plukker den med meg og drar til healeren, som kan lage drikken hvis jeg skaffer ingrediensene. Hun vet ikke hvor jeg skal finne alle disse tingene, men forteller at feene kun er ute om natten, så om jeg vil ha noe av støvet deres må jeg ut i skogen etter mørkets frembrudd. Jeg vet heldigvis hvor de magiske soppene feene liker å holde seg rundt er. I tillegg har jeg en god idé om hvor den grønne pelsen kan oppdrives; i går traff jeg en pelskledd meep som tilfeldigvis var grønn.

Jeg imponerer meg selv.
Jeg imponerer meg selv.

Før jeg går til meep-hulene stikker jeg innom borgen for å jobbe litt i stallen. Det har blitt en vane, selv om betalingen ikke er allverdens. Jeg drar også innom goblinenes festning, hvor jeg møter en liten kar til dyst. Når han er overvunnet er jeg fem sølvmynter rikere. Men selv om jeg begynner å få en viss kamperfaring nå, er jeg ikke i særlig god form etter slåssingen. Best å prøve å unngå flere slåsskamper i dag.

Flying falls.
Flying falls.

Vel fremme hos meepene får jeg kontakt med den samme grønne fyren jeg snakket med i går, og ganske riktig – han har litt pels å avsé. Det neste punktet på agendaen er å få tak i flygende vann, hva nå enn det er. Jeg går til Spielburg og spør alle jeg kan finne om de har peiling, men ingen vet noe. Det eneste jeg kommer på er at fossen ved eremitthulen heter Flying Falls. Jeg prøver meg, og fyller en flaske med vann fra fossen. Jeg gir den til healeren, og hun er tydeligvis fornøyd.

Slåss? Jeg tror ikke det.
Slåss? Jeg tror ikke det.

Dermed mangler jeg bare det magiske støvet til feene. Det er fortsatt midt på dagen, og lenge til jeg kan få tak i det. så jeg bestemmer meg for å fortsette utforskningen av dalen. Jeg går østover fra healerens hytte, og kommer etter hvert til et nytt fjellpass. Her er det mye is, og plutselig dukker det opp en skummel, blå kjempe. Han angriper imidlertid ikke. I stedet introduserer han seg som Brauggi, og sier han kommer fra Jotunheim. Jeg får valget om jeg vil handle med ham, eller slåss. I og med at jeg sliter med å drepe selv pinglete gobliner, tror jeg nok det lureste er å handle.

Noen stor poet er han ikke.
Noen stor poet er han ikke.

Han forteller meg at han trenger frukt som han kan lage mjød av. Hvis jeg kan fylle nevene hans med epler, skal jeg få en skatt. Jeg gir ham de ti eplene jeg har kjøpt, men det er ikke på langt nær nok til å fylle de gigantiske hendene. Jeg ber ham vente, og drar tilbake til byen hvor jeg kjøper 30 nye epler av Hilde på torget. Men det er fortsatt ikke nok. Godt kjempen er tålmodig. Jeg tar nok en bytur, og kjøper 20 epler til. Endelig er han fornøyd, og gir meg en lysende edelsten før han drar sin kos. Hm, tilfeldigvis akkurat det dørvakten til Baba Yaga ville ha. Men jeg har ikke lyst til å snakke med heksen nå, så jeg legger edelstenen i lommen.

Endelig mørkt.
Endelig mørkt.

Resten av dagen bruker jeg på å trene, noe jeg absolutt har behov for. Jeg jogger litt, sniker litt, klatrer litt og kaster litt, og så gjør jeg det samme om og om igjen helt til natten faller på. Det eneste avbruddet i treningsøkten er en liten tur til Erana's Peace for å spise nok en frukt, siden all jobbingen har gjort meg småsulten og jeg vet det er en stund til leggetid.

Jeg får ikke noe svar.
Jeg får ikke noe svar.

Etter mørkets frambrudd går jeg fra Spielburg mot stedet jeg tror feene vil holde seg. Jeg tenker å gå gjennom kirkegården, men det viser seg å være vanskeligere enn antatt. Allerede i skogen nord for gravplassen treffer jeg nemlig på en halvt gjennomsiktig og ikke veldig pen dame, som viser seg å være veldig klengete. I løpet av de siste dagene har jeg snakket med en rev, gjort et oppdrag for et tre, handlet med en iskjempe og hørt en hodeskalle klage over at øyehulene hans ikke lyser. Så jeg blir verken overrasket eller redd når jeg nå står ansikt til ansikt med et spøkelse.

Kjipe spøkelser.
Kjipe spøkelser.

Det som gjør meg lettere nervøs er imidlertid spøkelsene i selve kirkegården. De er mange, og de er like innpåslitne som sultne mygg på vidda. Jeg kjenner hvordan den negative energien deres tapper meg for krefter, så jeg kaster meg ut av kirkegården så raskt jeg kan. Puh. Det var nære på. Nå vet jeg hva healerens Undead Unguent-drikk skal brukes til.

Spøkelsene er ikke den eneste faren jeg møter på vei til feene. Jeg blir nemlig også jaget av et merkelig vesen som mest av alt ser ut som en flygende flyndre. Men jeg er rask nok til å komme meg unna – og vips, er jeg fremme ved målet.

Flaut.
Flaut.

Over ringen av magiske sopper, som jeg forsynte meg så grådig av i går, ser jeg flere små, fargerike lys. Idet jeg kommer nærmere, flokker de til meg, og jeg skimter små kvinnelige former i mørket. De lurer på hva jeg vil dem, og spør om jeg vil leke. Så insisterer de på at jeg må danse for dem. Hm. Jeg ser meg rundt. Dette er litt flaut, men heldigvis ser jeg bare monsterøyne i den mørke skogen rundt meg. Så jeg gir dem en liten dans, og de er tilsynelatende fornøyde nok til at jeg får lov til å si et par ord om hvorfor jeg faktisk har oppsøkt dem.

Feer er irriterende skapninger.
Feer er irriterende skapninger.

Ingen av dem er særlig lystne på å gi meg støv, men siden jeg danset så fint for dem finner de ut at de skal gi meg litt likevel. Etter litt krangling seg imellom om hvem som skal gjøre jobben kommer de endelig til enighet. Jeg må blunde øynene og holde ut hendene, og etter litt om og men kjenner jeg kilingen fra det magiske støvet. Jeg lagrer det i ei flaske, takker dem og forsøker å snakke litt med dem. De mister imidlertid raskt interessen for meg, og vender tilbake til å surre rundt over ringen sin.

For sent!
For sent!

Siden jeg ikke har noe annet å gjøre midt på natten, begir jeg meg så raskt som mulig mot Erana's Peace. På veien treffer jeg en av de skumleste nattejegerne Spielburg har å by på – en cheetaur. Dette forvokste og livsfarlige katte/hestedyret løper raskere enn meg, og er mye, mye sterkere. Men jeg klarer på mirakuløst vis å komme meg unna.

Han har ikke bruk for dem nå.
Han har ikke bruk for dem nå.

Like ved Erana's Peace treffer jeg nok en nattevandrer, nemlig en banditt. Han går umiddelbart til angrep, men rekker ikke å komme inn i nærkamp før jeg har pepret ham med noen flammekuler. Jeg får inn noen slag før han får overtaket. Jeg klarer imidlertid å rive meg løs, og i flukten min slenger jeg en kastekniv i bandittens retning. Han segner om, og jeg kan plukke med meg hele 24 sølvmynter fra liket hans. Så løper jeg opp i den magiske hagen. Etter en lang dag kan jeg endelig legge meg til å sove på de myke blomstene under treet.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen