Blogg

Spilldagbok: Quest for Glory, del 7

Eventyret fortsetter i Spielburg.

Etter en lang juleferie er jeg endelig klar til å fortsette min skildring av eventyret i Spielburg, som langsomt begynner å nærme seg slutten. Om du ikke har fått med deg de tidlige delene i denne spilldagboken, kan du begynne på begynnelsen (og sjekke profilsiden min for alle delene). Spillet jeg spiller heter Quest for Glory, kom i 1989, og er en unik blanding av rollespill og eventyrspill.

Tre mot en går greit.
Tre mot en går greit.

Jeg våkner frisk og uthvilt i blomsterengen i Eranas magiske hage. Det er fristende å bare bli liggende og nyte stemningen, men heltedådene gjør seg ikke selv. Jeg karrer meg opp og får meg et godt måltid bestående av fargerik frukt fra treet i hagen, før jeg nyter en liten skogstur i den friske vårlufta. Destinasjonen er goblin-leiren nordvest for landsbyen, hvor jeg nok en gang utfordrer de små, blå krypene til kamp. Jeg overmanner tre stykker, og plukker med meg totalt 17 sølvmynter fra de falne kroppene deres.

Jeg gir fra meg den verdifulle edelstenen.
Jeg gir fra meg den verdifulle edelstenen.

Ei gammel heks

Jeg føler meg modig, og velger å ta turen til Baba Yagas hytte. For et par dager siden fikk jeg en glødende edelsten etter å ha byttehandlet med en iskjempe. Selv om steinen utvilsomt er ekstremt verdifull kan jeg verken selge eller beholde den. I stedet gir jeg den til hodeskallen som vokter Baba Yagas port, slik at han skal slippe meg forbi. Ved å putte den glødende steinen inn i hulrommet der hjernen hans engang var, gir jeg ham nemlig øyne som lyser, slik at han slipper å føle seg underlegen i forhold til de andre skallene på gjerdet.

Hytta må sette seg før jeg kan gå inn.
Hytta må sette seg før jeg kan gå inn.

Det viser seg forøvrig at det må et rim til for å få hytta til å sette seg ned slik at jeg kan komme meg inn. Jeg sier «Hut of brown, now sit down», og klarer så vidt å hoppe unna idet den setter seg på bakken foran meg.

Uh.
Uh.

Når jeg trer inn i den uhyggelige hytta virker den først helt tom, bortsett fra en gigantedderkopp og et flaggermusaktig kryp som klamrer seg fast til veggen. Men tom er den ikke. Med et poff dukker heksen Baba Yaga frem, og kaster umiddelbart et magisk formular som fryser meg helt fast i gulvplankene. Så begynner hun å fundere på hva hun skal ha til middag – ikke et godt tegn. Valget faller på froskelårfrikassé, og før jeg vet ordet av det har hun forvandlet meg til en grønn, kvekkende frosk.

Eep.
Eep.

Like før jeg havner i den store, sorte gryte, kommer hun imidlertid på noe. Hun spør meg om jeg har et navn, og jeg forsøker å kvekke et svar så godt jeg kan. Om hun forstår – eller bryr seg – vet jeg ikke, men hun skjønner i alle fall at jeg er helten som har surret rundt i dalen noen dager. Tilfeldigvis har hun behov for en helt, eller «en modig tulling», som hun sier. Hun vil nemlig ha noe som kalles en mandrake-rot, en magisk plante som må trekkes opp med roten nøyaktig ved midnatt. Den befinner seg, uheldig nok, på kirkegården.

Jeg går med på å finne planten hennes, ettersom jeg strengt tatt ikke har noe valg. Hun er elskverdig nok til å gi meg den menneskelige formen min tilbake, og teleporterer meg ut av hytta hennes. Men ikke før hun gjør det klinkende klart at jeg må være tilbake med planten før daggry i morgen.

Stabil, men lav, inntekt.
Stabil, men lav, inntekt.

Jeg trenger penger!

Det gir meg et lite problem. Eller, potensielt, et ganske stort problem. Jeg har allerede stiftet bekjentskap med spøkelsene som holder seg på kirkegården om natten, og jeg vet at jeg trenger «undead unguent»-drikken som healeren selger for å få dem til å holde seg unna meg lenge nok til at jeg kan grave opp planten. Men hos healeren får jeg bekreftet det jeg synes å huske: Den koster 100 sølvmynter. Og selv etter nattens tjuverirunde har jeg bare 82 sølvmynter. Jeg må altså få tak i de siste 18 myntene før healeren stenger butikken ved solnedgang.

En overraskende hard nøtt.
En overraskende hard nøtt.

Jeg begynner pengeinnsamlingen i stallen. En liten runde med rake gir meg fem klingende mynter, og jeg er et lite skritt nærmere målet. Så treffer jeg på en banditt i skogen, og for en gangs skyld rømmer jeg ikke. Kampen blir imidlertid overraskende tøff, så etter å endelig å ha tatt knekken på slampen er jeg så svak at jeg sannsynligvis vil dø bare noen slenger et vondt ord i retningen min. Jeg roter gjennom bandittens lommer, men finner kun ti mynter. Dermed mangler jeg «bare» tre mynter.

Nå lurer jeg på om det finnes andre, alternative måter å tjene penger på, og jeg begynner å angre så smått på prinsippet om å ikke stjele Spielburg-innbyggernes arvesølv. Hadde jeg hatt noen gull-lysestaker og andre godsaker nå, ville problemet mitt vært løst. Men jeg har bare et perlehalsbånd, og jeg vet ikke om jeg får nok penger for det til at jeg kommer i pluss etter å ha betalt tjuverilaugets inngangsbeløp på 25 sølvmynter.

Den magiske helsedrikken hjalp.
Den magiske helsedrikken hjalp.

Nå er det i alle fall for sent å legge prinsippene på hylla. Selv om jeg går tilbake til sheriffens hus for å fullføre jobben, kan jeg kun gjøre det etter at det har blitt mørkt og healeren har stengt. Siden jeg hente planten i natt, holder det ikke. Så jeg biter i det sure eplet og drikker en av mine to verdifulle helsedrikker. Effekten kjenner jeg med en gang, og jeg føler meg mye bedre. Jeg vurderer å ta turen til goblinenes leir igjen, men velger å ikke gjøre det (les: jeg dro dit, men ble drept og måtte laste inn et tidligere spill). I stedet saumfarer jeg skogen, hvor jeg kommer over en enslig goblin og overvinner ham uten stor dramatikk. Seieren gir meg seks sølvmynter, og jeg har dermed råd til «undead unguent».

Nok et tap hos Erasmus.
Nok et tap hos Erasmus.

Jeg drar umiddelbart til healeren for å kjøpe det magiske antispøkelsesmiddelet. Lommene blir hundre sølvmynter lettere, og jeg lurer på om jeg kommer til å få noen belønning for strevet mitt. Sannsynligvis må jeg bare være glad om jeg kommer ut av det hele i live. Æsj, for et tapsprosjekt.

Resten av dagen er uten de store høydepunktene.
Resten av dagen er uten de store høydepunktene.

Siden det fortsatt er midt på dagen drar jeg til trollmannen Erasmus for å utfordre han i det magiske spillet hans. Jeg taper selvsagt så det suser, men får i alle fall trent litt magi. Resten av ettermiddagen og kvelden bruker jeg på å trene knivkasting ved blinken sør for Spielburg. Jeg leker meg også med det magiske formularet «flame dart», for jo flere strenger man har å spille på, jo lettere er det å være helt.

Bra at noe går min vei.
Bra at noe går min vei.

Eventyr i nattens mulm og mørke

Ved midnatt trekker jeg pusten dypt, og tar turen til kirkegården. Før jeg går inn på selve gravplassen smører jeg meg inn med «undead unguent», og jeg merker umiddelbart hvordan det kiler i kroppen. Spøkelsene merker det også, for de trekker seg unna med en gang jeg kommer nær dem. Phew! Jeg identifiserer den gufne, gulaktige planten foran en gammel gravstein, og graver den opp med roten. Idet jeg drar den opp av bakken hører jeg et grufullt hyl, og jeg angrer umiddelbart på hele opplegget. Jeg skulle ha ligget og sovet trygt i Eranas magiske hage nå, i stedet for å leke gartner omringet av spøkelser.

Hva slags plante er dette egentlig?
Hva slags plante er dette egentlig?

Med mandrakeroten trygt plassert i ryggsekken haster jeg bort fra kirkegården, men blir raskt minnet om at jeg ikke er i sikkerhet enda. På veien til Baba Yagas hytte blir jeg nemlig angrepet av nok en goblin. Heldigvis gjør jeg kort prosess med ham. Jeg tar meg tid til å lete i lommene hans før jeg løper videre, men finner bare to sølvmynter.

Grrr!
Grrr!

Vel fremme blir jeg ønsket hjertelig velkommen – ved at heksa forvandler meg til en frosk igjen. Jeg prøver å kommunisere at jeg har roten, og hun skjønner heldigvis at hun må forvandle meg tilbake til menneskeform for at hun skal få den. Siden hun nok en gang har låst meg fast ved hjelp av magi, må hun selv rote rundt i ryggsekken min for å finne roten sin. Men når hun har fått fatt i den er hun tydeligvis fornøyd. Jeg får leve, men hun er klar på at neste gang blir det froskemiddag! Det er kanskje best å holde seg unna henne i fremtiden, men det hadde vært gøy å kunne gjengjelde tjenesten en gang.

Iiik!
Iiik!

Nå gjelder det å komme seg til Eranas hage litt kvikt – og selvsagt stikker skogen kjepper i hjulene mine. Jeg blir først angrepet av en goblin, som jeg så vidt klarer å overvinne. Det gir meg seks sølvmynter, men etter kampen labber jeg rundt i halvsvime. Helsen er nesten i null, jeg er så sliten at alt jeg gjør resulterer i mer smerte, og jeg har ikke nok magireserve til å kunne kaste selv det enkleste formularet. Og så møter jeg en cheetaur.

#%&%#!!!!
#%&%#!!!!

Dette lynraske og livsfarlige monsteret hadde jeg slitt med å ta knekken på selv om jeg hadde vært helt frisk. I min nåværende forfatning er jeg et lett bytte. Jeg forsøker å kaste «calm» for å roe den ned, men har ikke krefter nok. Jeg forsøker å løpe, men den tar meg igjen etter bare noen meter. Om og om igjen prøver jeg å flykte uten å lykkes – og det verste er at jeg er rett ved Eranas hage. Jeg klarer bare ikke å komme meg de siste meterne til sikkerhet.

Endelig!
Endelig!

Det som til slutt redder livet mitt er at jeg klarer å komme meg til hula øst for hagen. Her blir jeg umiddelbart overfalt av den veldige kjempen utenfor hulen, men cheetauren følger i alle fall ikke etter. Jeg klarer å rømme fra kjempen, og karrer meg frem til hagen – hvor jeg segner om og sovner før jeg treffer bakken.

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen