Blogg

Spilldagbok: The Sims 3, del 1

Jeg stirrer døden i hvitøyet når naboen inviterer på kaffe.

Påvirket av en fascinasjon for spillvideoer (såkalte «Let’s Plays») og min kollegas transformasjon fra taper til helt i rollespillklassikeren Quest for Glory har jeg nå bestemt meg for å utøve på den edle kunsten det er å skrive en spilldagbok.

Jeg hadde en rekke ideer til spill jeg kunne velge mellom, men blant nykomlinger som Dragon’s Dogma og klassikere som Fahrenheit, var det The Sims 3 som til slutt trakk det lengste strået. Dette er første gang jeg kaster meg inn i rollen som en vaskekte Sim siden jeg gjorde det stort med The Sims Bustin’ Out på PlayStation 2 en gang for nærmere åtte år siden. Mye har skjedd siden den gang, men mine motivasjoner - kjendisstatus, supermodellkone og en pengebinge med simoleoner - har ikke forandret seg.

Dette er meg. Rønna i bakgrunnen er huset mitt.
Dette er meg. Rønna i bakgrunnen er huset mitt.

Om det finnes et perfekt spill for slike spilldagbøker må det være The Sims. Spilleren har total frihet over hva man gjør med sin(e) Sim(mer), og som et resultat av dette vil også konkrete spoilere ikke være noe problem. Ferdigheter, personlighetstrekk og sosiale tilknytninger er alle faktorer som vil spille inn når man skal forme Simmen sin, og enten man ønsker å bli en magiker som snakker med gjenferd på fritiden eller en frilansjournalist med havutsikt og en forkjærlighet til rørleggerarbeid står man helt fritt til å leve livet slik man selv ønsker.

Min utvalgte Sim er for eksempel en leken og ambisiøs fyr. I så måte tar jeg utfordringer på strak arm, men samtidig har jeg vanskelig for å stole på andre mennesker og jeg er født med en solid dose paranoia. Drømmen er uansett å leve som en verdenskjent forfatter, og kanskje drive litt med rakettforskning på si – jeg er med andre ord bare en helt vanlig fyr.

Basert på virkelige hendelser

Før jeg går igang må jeg dog understreke at hendelsene som beskrives i disse spilldagbøkene kun baseres på mine opplevelser i The Sims 3 – de er på ingen måte direkte gjengivelser av det som egentlig skjedde i spillet.

Jeg prøver å utbrodere mine opplevelser med innslag fra egen fantasi slik at det skal bli så underholdende som mulig å lese. Det å for eksempel skrive om mitt første møte med min potensielle massedrapsmann av en nabo hadde blitt relativt stusselig lesestoff uten fantasiens kraft. Tvil dog ikke, alt som nedtegnes i disse spilldagbøkene er tett tilknyttet mitt liv som en Sim.

Begynnelsen på noe stort

Vårt eventyr begynner på en dag som alle andre. Ung, viril og forventningsfull har jeg nettopp gått til innkjøp av et beskjedent, og aldri så lite stygt hus midt i hjertet av den rolige forstadsbyen Sunset Valley. Plassert mellom en massiv ås og en enda større sjø virket byen i utgangspunktet som det perfekte sted å slå seg til ro i det jeg legger ut på voksenlivet, men når flyttebilen forsvinner over horisonten blir jeg straks usikker.

Minner fra barndommen strømmer tilbake
Minner fra barndommen strømmer tilbake

Med ett stykk stygt hus og en utsikt som ikke strekker seg lengre enn nabohusets irriterende høye tregjerde er det vanskelig å la seg begeistre. Jeg hadde dog ikke forventet stort – dette er jo tross alt bare begynnelsen på mitt eventyr, og det er selvfølgelig jeg selv som må grave frem gullklumpene som utvilsomt ligger skjult i denne deprimerende grushaugen.

Optimistisk spankulerer jeg verdensvant bort til inngangsdøren til mitt nye hjem – jeg hører imidlertid lyder borte fra naboen, og med håp om at gresset kanskje er grønnere på den andre siden stikker jeg forsiktig nesa mi over gjerdet. Et huskestativ vaier forsiktig i de beskjedne vindkastene som flyr gjennom gaten.

Selvbevisst, men samtidig svært motivert av min lekenhet og mitt behov for en utladning etter den tunge flytteprosessen, klyver jeg forsiktig inn i naboens bakhage – huskestativet står jo bare der, og med kordinasjon og årvåkenhet kan jeg enkelt ta et par husketak og fordufte før noen oppdager meg. Jeg beregner også at det stadig mer tilstedeværende kveldsmørket i tillegg burde fungere som brukbar kamuflasje.

Så feil kan man altså ta, for jeg har ikke mer enn plantet bakenden min på plastsetet og svingt fram og tilbake et par ganger når en stemme skjærer gjennom mørket. En korpulent, mørkhudet kar som jeg antar er nærmere femti år gammel betrakter meg kjølig fra den andre siden av hagen. Litt perpleks over å bli tatt på sengen på denne måten løpet jeg påtatt smilende bort til det som utvilsomt er min nye nabo og presenterer meg selv som nettopp det.

Vi rister hverandre i lanken – jeg smiler fortsatt fra øre til øre i håp om at dette er en forståelsesfull fyr. Det virker slik, for uten videre inviterer vedkommende meg inn på en kopp kaffe. Lettet aksepterer jeg tilbudet og sluntrer etter min nye følgesvenn inn i hans ringe bolig. Med to føtter innenfor dørterskelen rekker jeg plutselig å tenke meg om, og idet døren smeller igjen bak meg går det en frysning gjennom ryggraden og den paranoide delen av meg slår til: Hva om denne mannen har skumle hensikter?

Det skulle virkelig tatt seg ut om jeg ble brutalt myrdet av Jack The Ripper i overgangsalderen, og det før mitt eventyr engang har rukket å begynne.

Askeladden på nye eventyr

Er det skjulte trusler om kaldkvelning jeg aner i hans monolog om Yetier?
Er det skjulte trusler om kaldkvelning jeg aner i hans monolog om Yetier?

Mannen legger villig ut om livet sitt - detaljer om hvordan kona nettopp forlot ham til fordel for en annen mann og tok med seg deres to sønner på slep er urovekkende i forhold til min nåværende situasjon. Jeg har da sett nok på av krim på TV til å kjenne igjen en gal øksemorder når jeg sitter ansikt til ansikt med en.

Kaffen som morderen har kokt sammen på kjøkkenet gir jeg gradvis til den takknemlige potteplanten som står ved siden av sofaen. Det hele foregår i rykk og napp, og jeg er forsiktig med å helle ut djevelskapen kun når galningen ser en annen vei. Jeg føler meg litt som en karakter i et Askeladden-eventyr, i det minste så lenge det finnes et eventyr som handler om når «Askeladen kappdrakk gift med sin psykopatiske nabo».

Natten faller på, og jeg benytter anledningen til å takke for meg. Jeg kan øyeblikkelig se hvordan psykopaten stirrer slukøret på meg, som om jeg er et ekstra saftig bytte som nettopp har unnsluppet. Han er utvilsomt overrasket over at giften ikke fungerte som den skulle – det påtatte smilet vender tilbake når jeg vinker farvel og nærmest spurter ut døren.

Aldri så lite fornøyd med å ha overlevd mitt første møte med det som utvilsomt er en vaskekte massemorder spretter jeg hjemover – plystrende sådan. Vel framme låser jeg døren, trekker for slåen og barrikaderer det hele med et lass tunge og velplasserte flyttekasser, bare for sikkerhets skyld.

En kulinarisk opplevelse ble det riktignok ikke, men det smakte i hvert fall bedre enn gift. Eller?
En kulinarisk opplevelse ble det riktignok ikke, men det smakte i hvert fall bedre enn gift. Eller?

Jeg ser meg utforskende omkring i mitt nye hjem. Husstanden er foreløpig inndelt i tre rom, hvorav stuen og kjøkkenet smelter sammen med inngangspartiet som katalysator. Badet holder seg beskjedent i bakgrunnen.

Småsulten lusker jeg bort til kjøleskapet, og jeg setter straks i gang med å lage noe å knaske på før jeg går til sengs. Egg og bacon høres fortreffelig ut, og allerede mens baconet svir seg i stekepannen kan mitt indre øye formelig visualisere hvordan mine kokkeferdigheter utvides. Allerede iløpet av denne første økten på kjøkkenet lærer jeg meg et par nye oppskrifter, og gomlende på et brunsvidd egg (ingen plomme, takk) bestemmer jeg meg straks for å bli en skikkelig gourmet i nærmeste fremtid.

Veien videre

Jeg har i grunnen alt jeg trenger for å overleve her: kjøleskap, toalett, dusj og en deilig og komfortabel sen...

Jeg stusser litt når jeg faktisk ikke kan se sengen min noe sted. Jeg kunne sverge på at den ble bært inn med resten av møblementet tidligere på dagen, men nå er den altså borte vekk – forduftet. Jeg mumler noen innbitte besvergelser rettet mot flyttefolkene idet jeg hopper i pysjen og legger meg på sofaen.

Søvnen er en unnvikende kompanjong denne kvelden, og det virker som om flere timer passerer mens jeg tenker på alt jeg skal gjøre dagen derpå, for ikke å snakke om i ukene og årene som kommer.

Kanskje jeg burde skaffe meg en jobb? Egg og bacon er tross alt svært dyr kost, og det blir heller ikke billig å gå til innkjøp av en splitter nye seng. Når jeg tenker meg om må jo sengen ha et sted å være også og da må mitt nylig innkjøpte hus utvides med et soverom – dette blir dyrt, så jeg tenker straks på å begynne på min karriere som verdenskjent forfatter. Drømmen om å gjøre noe meningsfullt ut av livet mitt er uansett alltid til stede, være seg det innebærer stasjonsvogn og Golden Retriever, eller verdensherredømme.

I morgen... Vi skal få gjort alt mulig rart i morgen.

I realiteten ble hele neste dag brukt til å spille videospill.
I realiteten ble hele neste dag brukt til å spille videospill.

Idet jeg glir inn i drømmeland kan jeg nærmest kjenne lukten av simoleonene i pengebingen jeg har tenkt til å bygge i bakgården. Nei, vent. Det er visst bare lukten av matrestene jeg glemte å rydde opp før jeg gikk til sengs.

Den natten drømmer jeg om trollmenn, dryader og drageild. Jeg er helten, og dette er mitt eventyr.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen