Blogg

Spillet som gjorde meg kvalm

Dette spillet står bak en av de verste spillopplevelsene jeg har hatt.

I lang tid trodde jeg ikke det var mulig for meg å bli fysisk uvel av videospill. Jeg har stampet gjennom den beryktede No Russian-sekvensen i Call of Duty: Modern Warfare 2 uten å bli forskrekket, jeg har spilt gjennom ymse skrekkspill uten gjemme meg under dyna, og jeg har gjort grusomme, unevnelige handlinger med den friheten Grand Theft Auto-spillene tilbyr.

Det var likevel ikke før jeg stupte ned i dybden av spillarkivet mitt, helt tilbake til 1998, at jeg fant spillet som skulle endre oppfatningen min. Det spillet som til slutt fikk æren av å gjøre meg så kvalm – så utførlig, hinsides kvalm – at jeg måtte pælme spaken fra meg og legge meg langstrakt på soverommet, endte opp med å blir Rugrats: Search for Reptar.

Hva er egentlig problemet?

Anskaffet på slump, uten noe egentlig motiv om å faktisk prøve spillet, virket Rugrats: Search for Reptar uskyldig. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forventninger om en kvalitetsopplevelse da jeg stappet den kullsvarte CD-en inn i konsollen og trykket på «start», men jeg hadde heller ikke forventet kaldsvette og magesjau.

Uff... (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)
Uff... (Foto: Audun Rodem/Gamer.no)

Problemet ligger ikke i groteske handlinger. Her finner du ingen Auschwitz-slakting, barnemishandling eller andre utilgivelige aktiviteter. Derimot er kollisjonsregistreringen selsom nok til at du dulter borti alt fra lekestativ til kleshengere. Det er nok til at du begynner å speide etter blåmerker på avataren. Kontrollfølelsen i sin helhet er så grufull at du skulle tro du spilte med spaken opp-ned under vann.

Og kameraet, ja, det forbaskede kameraet er så vondt å bruke at du faktisk blir fysisk uvel i prosessen. Det spretter og hopper rundt som en loppe på speed, dels på grunn av dine febrilske forsøk på å få kontroll over situasjonen, og dels på grunn av nittitallets første barneskritt fra to til tre dimensjoner. Etter 20 – 30 minutter ble det rett og slett nok: Jeg måtte skru av spillet, labbe inn på rommet med et syklig grønnskjær i ansiktet, og legge meg langflat på dobbeltsenga for å summe meg.

Bevegelsessyk

Dette fenomenet er ikke noe som er unikt for meg. Mange opplever å bli såkalt bevegelsessyke av videospill med mange raske og ubekvemme kamerabevegelser. Noen blir syk nesten hver eneste gang de sveiver i gang et spill, mens andre merker det bare med enkelte spilltyper. Den vanligste spilltypen som fremkaller illebefinnende er antageligvis førstepersonspill.

Disse ridepartiene byr på vonde minner.
Disse ridepartiene byr på vonde minner.

For eksempel skrev Andrew Emery et personlig innlegg for the Guardian i fjor, der han fortalte om sin egen situasjon. Emery har slitt med kvalmesymptomer og videospill siden han først la nevene på klassikeren Doom i 1995. I artikkelen forteller skribenten at han har prøvd flere ulike remedier uten hell, og håper på at videre forskning på fenomenet bevegelsessyke vil kunne hjelpe ham med å ta del i de virtuelle verdenene.

Ukjent årsak

Dessverre er årsaken bak denne formen for bevegelsessyke fremdeles lite kjent. Det finnes flere teorier om hvorfor denne effekten oppstår. De fleste teoriene tar utgangspunkt i tanken om at symptomene oppstår når hjernen ikke klarer å løse en konflikt mellom deler av sanseapparatet som oppfatter kroppens plassering og bevegelse i forhold til rom. Et eksempel kan være når man leser en bok mens man sitter i en bil. Siden boken man leser ikke beveger seg, oppfatter kroppen det som om man ikke er i bevegelse.

Hvis man da overfører eksemplet til et førstepersonsspill vil effekten kanskje komme av at kroppen tror man er i bevegelse, basert på det som utspiller seg på skjermen. I mitt tilfelle tror jeg kombinasjonen mellom et ustyrlig kamera og fandenivoldske kontrollmuligheter sørget for en så irriterende og slitsom opplevelse at kroppen ikke var villig til å fortsette mer. Det er første og siste gangen et spill har påvirket meg rent fysisk på denne måten.

Heldigvis kom jeg meg raskt opp av senga igjen, med en ny giv til å presse meg gjennom spillet. Det gikk en liten faen i meg, og jeg skulle komme meg gjennom spillet på ren trass. Jeg skulle vise det hvem som var sjefen! Et par timer senere slang jeg fra meg kontrolleren, sliten, men stolt over å ha beseiret det eneste spillet som har greid å gjøre meg kvalm.

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen