Blogg

Ubegrunnet nostalgi

Har jeg spilt dette før?

En gang i tiden opplevde jeg ikke spill som «gode» eller «dårlige» - jeg spilte fordi det var morsomt og med denne tankegangen klarte jeg alltid å finne det positive med etthvert spill, og omtrent alt jeg fikk fingrene i ble store suksesser. Etter hvert som man vokser til her i verden er det derimot ikke like lett å finne den samme gleden i de spillene som pøses ut på markedet, og de siste årene har kun et fåtall spill virkelig klart å gi meg den samme følelsen som jeg for eksempel fikk av Wacky Races, RollerCoaster Tycoon eller Kingdom Hearts som barn.

Når jeg i dag vender tilbake til de spillene som rørte meg som barn er det med den ekstra nostalgiske følelsen hengende over meg. Det er vanskelig å forklare hvordan det fungerer i praksis, men det er på mange måter som å møte en venn man en gang kjente, men ikke har sett på fem år. De gode minnene dukker øyeblikkelig opp, og man finner fort tonen igjen. I det siste har HD-relanseringene gjort det betraktelig enklere å gjenoppleve fordums storhet, og det å få spille det aller første Ratchet & Clank eller Sly 3 på nytt etter alle disse årene er en helt magisk følelse. Spillene lever riktignok sjelden helt opp til det man husker de for, men den nostalgiske følelsen alene gjør det hele verdt det.

Her om dagen skjedde det derimot noe rart, når jeg etter mange års hvileløs nøling endelig tok til vettet og bestemte meg for å teste ut Chrono Trigger, et spill jeg tidligere har hørt mye bra om, men aldri tok initiativet til å spille. Der og da fikk jeg et skikkelig nostalgi-kick, og det til tross for at jeg aldri har spilt Chrono Trigger tidligere.

En bekymret mor, en innpåsliten katt og en bortgjemt prinsesse.
En bekymret mor, en innpåsliten katt og en bortgjemt prinsesse.

Spillet i sin helhet appellerte til meg som person, og alt fra de tåpelige bevegelsene og dansene Crono utførte, til hvordan musikken på Millenial Fair bergtok meg momentant, sendte glede og nostalgi gjennom hele kroppen min.

Store Norske Leksikon definerer nostalgi som «lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid», men hvordan kan man lengte tilbake til noe man aldri har hatt, eller spilt for den saks skyld? Det må være noe man kan relatere til, og ikke minst noen gode minner som vekkes, og selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Chrono Trigger i seg selv, var det mye ved spillet som virket kjent, og ikke minst veldig kjært.

Jeg dro øyeblikkelig kjensel på flere ting som kan være grunnen til at jeg reagerte som jeg gjorde. Først og fremst var det noe Pokémon-aktig ved det hele, med hvordan man ble ønsket god tur av hovedpersonens mor, for så å bevege seg ut på eventyr i en stor verden. En del inspirasjon fra Final Fantasy fantes også her og der, og da spesielt i musikken og universet jeg fikk et glimt av. Sist, men ikke minst var det svært åpenbart at Akira Toriyama, han som har skapt Dragonball, hadde en finger med i spillet, og spesielt figurene var erketypisk for hans design.

Dette er alle ting jeg uten forbehold har gode tanker om og minner fra, og alle disse elementene samlet på én gang, i ett spill, klarte altså overraskende nok å vekke nostalgikeren i meg.

Det var noe underlig ved hele opplevelsen, men på mange måter var nostalgien like sterk og ektefølt som da jeg spilte Heroes of Might and Magic III på nytt tidligere i år, eller da jeg kjøpte The Simpsons: Hit & Run for andre gang til min PlayStation 2 i fjor høst.

Det er slike opplevelser som definerer oss som spillere, og det er spill som Chrono Trigger som pussig nok definerer meg. Da må jeg vel se til å få spilt det ordentlig i den nærmeste framtid.

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen