Anmeldelse
boulder

Boulder Dash Rocks!

Det var i 1984 at verden først stiftet bekjentskap med Rockford, den grådige lille gruvearbeideren fra klassikeren Boulder Dash. Rockford var en rimelig enkel og ensporet fyr – han brydde seg nemlig bare om én ting: Diamanter. Til gjengjeld gjorde han alt for å skaffe seg så mange av disse som mulig, på tross av at diamantjakten hans viste seg å være ekstremt farlig. Fallende steiner, snikende monstre og mystisk slim var bare noen av hindringene som stod mellom den vesle gruvearbeideren og rikdommene han søkte.

Rockford har blitt blå!
Rockford har blitt blå!

Du er jo blitt blå, Rockford!

Det er godt over 20 år siden Rockfords debut, men fortsatt lever han i beste velgående. Det vil si, tydeligvis ikke helt. Den hanglete gutten med den stripete genseren har nemlig på mystisk vis forvandlet seg til et slags blått romvesen med gigantisk hode. Kanskje er det for mye kontakt med det merkelige slimet i gruvene hans som har ført til denne litt underlige forvandlingen, men det spiller ingen rolle. Nye Rockford ser egentlig bedre ut enn gamle.

Boulder Dash Rocks! for Nintendo DS er i utgangspunktet veldig tro mot originalspillet, som dukket opp til alt som eksisterte av spillemaskinvare på åttitallet (og faktisk er ett av få spill som har tatt veien fra hjemmemaskinene til spillehallene, og ikke omvendt). Handlingen sees fra siden, og Rockford befinner seg igjen i en serie labyrintaktige omgivelser, hvor han må grave seg gjennom jorden, unngå å bli spist av monstre eller knust av steiner og samle sammen så mange diamanter som overhodet mulig.

Gravingen er fortsatt det sentrale elementet i spillet, og som tidligere skaper de mange steinene alltid problemer. I det du graver under en stein vil den falle (grå steiner er høflige nok til å vente til du har fjernet deg fra posisjonen under, mens brune steiner insisterer på å falle nesten umiddelbart), og om du skulle få den i hodet blir resultatet ganske uhyggelig, med potensial for kraniebrudd og det som verre er. Eller mer nøyaktig: Du «dør» og må begynne på nytt.

Spillet har også, som før, en del fiender som vandrer rundt i miljøene. Her får du litt mer slingringsmonn enn i forhold til steinene, fordi de fleste dreper deg ikke umiddelbart, men du bør selvsagt holde deg unna skarpe tenner så lenge som mulig. Heldigvis er fiendene ganske forutsigbare og beveger seg i forhold til fastsatte regler, og de er i tillegg like sårbare for fallende steiner som det du er. Nevnte jeg forresten at Rockford også kan dytte steiner utfor stup eller lignende?

Grafikken er fargerik
Grafikken er fargerik

Nye knep

Det tar ikke lang tid før en erfaren Boulder Dash-spiller oppdager at Boulder Dash Rocks! har gjort en del små og store forandringer med den klassiske formelen. Rockford har nå en pistol som kan lades med ulike typer ammunisjon (som blant annet lar ham trekke til seg steiner). Denne ammunisjonen er ofte begrenset, så det lønner seg å tenke før du trykker på avtrekkeren. I tillegg må Rockford samle nøkler for å låse opp dører, sprenge dynamitt og mye mer.

Den viktigste endringen er kanskje det faktum at spillområdene er mye mer komprimert enn tidligere, og at spillet ser ut til å ha blitt designet med et større fokus på hjernetrim. Resultatet er at Boulder Dash Rocks! egentlig føles rimelig annerledes enn originalspillet og de mange etterfølgerne.

Jeg skal selvsagt ikke kritisere utviklerne for å komme opp med nye ideer, i stedet for å bare lage en blåkopi av et spill fra tidenes morgen. Samtidig husker jeg godt hvor mye underholdning de gamle Boulder Dash-spillene leverte, på tross av at de benyttet seg av langt færre virkemidler og hadde et mye enklere gameplay enn det vi finner i Boulder Dash Rocks. Kanskje utviklerne av denne nyversjonen kunne ha hentet litt mer inspirasjon fra klassikerne, og gjort mer ut av grunngameplayet før de implementerte alle nyhetene?

Eller kanskje ikke. Kanskje originalgameplayet ikke egner seg like godt på DS som en skulle tro. På grunn av den knøttlille DS-skjermen er det synlige spillområdet på DS omtrent halvparten så stort som det synlige spillområdet på Commodore 64-versjonen av Boulder Dash, og resultatet er at man får langt mindre overblikk på DS enn man gjorde på Commodore 64. Dermed har utviklerne blitt tvunget til å gjøre forandringer i konseptet, og fjernet de store, åpne områdene til fordel for langt mer klaustrofobiske labyrinter.

En våt utfordring
En våt utfordring

Dette er ikke nødvendigvis noen dum ting, i alle fall ikke hvis du kjøper Boulder Dash Rocks! uten å ha noen store forventninger til at det skal være veldig tro mot originalspillene. For selv om du ikke kan se frem til like mange episke steinras som i åttitallsversjonene, kan du se frem til en haug av intelligente og veldesignede brett, fulle av utfordringer. De mange nye elementene gir dessuten spillet en ekstra variasjon, slik at utfordringene du møter underveis i stor grad føles unike. Det blir fortsatt litt ensformig mot slutten, men ikke i en slik grad at det er et reelt problem.

Ikke direkte lett

Boulder Dash Rocks er kanskje ikke like sadistisk som det djevelsk vanskelige originalspillet, men det er langt fra noe lett spill, og jeg innrømmer gladelig at det ikke tok spesielt lang tid før jeg måtte sette hjernen i høygir for å klare brasene. Ofte måtte jeg spille samme brett mange ganger for å løse det, og ved flere anledninger opplevde jeg at jeg måtte endre strategi underveis, da det som i utgangspunktet så ut som en grei løsning på et tidlig problem førte til problemer senere på samme brett.

Det hjelper selvsagt ikke en stakkars lavpannet idiot som meg at utviklerne har innført tidsfrister på hvert brett, og at disse er ganske knappe. Ikke bare må man tenke så det knaker for å løse disse brettene, man må gjøre det så raskt som mulig. Jeg har faktisk opplevd å slippe opp for tid bare millimetere fra målet (som dukker opp ett eller annet sted på brettet når du har sanket en viss mengde diamanter), og i slike situasjoner er jeg glad for at jeg spiller hjemme alene og ikke på bussen. Folk blir gjerne litt engstelige hvis en ensom busspassasjer plutselig begynner å banne høyt og true ikke-eksisterende personer på livet.

I standardmodus spilles Boulder Dash Rocks omtrent nøyaktig som originalspillet, noe som vil si at du trygt kan legge styluspennen i rommet sitt og konsentrere deg om pilknappene. Noen vil kanskje være grinete nok til å kritisere spillet for å ikke utnytte seg av DS-ens unike kontrollmuligheter, men ikke jeg. Jeg synes egentlig det er litt fint at utviklerne ikke har latt seg friste til å legge til allverdens stylustull som ikke tilfører noe annet enn rot. Slik har vi nok av fra før.

Den nye DS-modusen
Den nye DS-modusen

Mer hjernetrim

Men spillet kommer også med en spillmodus der stylusen blir langt mer nødvendig, og denne fungerer greit. Her kontrollerer du ikke Rockford i sanntid, men må i stedet planlegge ruten gjennom spillbrettet ved å «tegne» den. Når du er ferdig, trykker du «play», og så får du se om planen din fungerer eller om du leder stakkars Rockford til den visse død. Her slipper du og engste deg over tidsfrister, og kan bruke så lang tid du bare vil for å finne en løsning.

Tro imidlertid ikke at mangelen på tidsfrister gjør denne modusen lett. Nei, her blir det om mulig enda viktigere enn tidligere å kunne forutse hvordan Rockfords handlinger påvirker omgivelsene rundt ham. Etter at han har laget noen tunneler og forårsaket noen steinras vil brettet kunne se helt annerledes ut enn det gjør på planleggingsstadiet, og farbare ruter kan lett blokkeres om du ikke er forsiktig.

Spillet har også en egen «time trial»-modus, der målet er å løse brettene så raskt som mulig. Liker du å spille med andre, kan spillet skilte med en flerspillermodus. Denne har vi imidlertid ikke testet, da den krever at begge spillerne har spillet (noe som i seg selv er negativt, da det hindrer tilfeldig moro med venner, slik andre DS-spill ofte tillater).

Grafikken er søt og brukbar, men ikke noe å skrive hjem om. Grafisk sett kunne dette spillet like godt vært et velprodusert webspill, uten at det egentlig er et problem. Det eneste dumme er at det noen ganger kan være vanskelig å se forskjell på harde vegger og løsmasse som kan graves ut, noe som naturligvis ikke er ideelt. På tross av at spillet ser litt ut som et barnespill, er det forresten litt for vanskelig til at jeg vil anbefale det for veldig unge spillere.

Konklusjon

Boulder Dash Rocks! lykkes rimelig godt med å overføre det klassiske Boulder Dash-gameplayet til DS. Skjermens størrelse fører til at spillbrettene blir mer klaustrofobiske og begrenset i omfang, men utviklerne har gjort opp for dette ved å implementere en rekke nyheter som alle fungerer godt og passer inn i den gamle oppskriften. Brettene er dessuten veldesignede og intelligente. Hvis du hater spill hvor mye av gameplayet er sentrert rundt prøving og feiling, bør du imidlertid helst stå over. Dette spillet er rett og slett ikke laget for deg.

Boulder Dash Rocks DS DS 7/10 PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. mars 2008
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: 10Tacle

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen