Anmeldelse

Call of Duty 2

Jeg har gode minner fra Call of Duty. Kryssingen av elven Volga og slaget om Den Røde Plass gir meg fortsatt gåsehud, noe jeg nekter å tro at jeg er alene om. Infinity Ward hadde med andre ord en utfordring da de gikk i gang med oppfølgeren som skulle svare til alle forventningene.

Gjengangere
Akkurat som i forgjengeren kastes spilleren ut i noen av historiens viktigste slag under andre verdenskrig. I britenes kampanje kjemper du for å ta igjen viktige taktiske punkt i Nord-Afrika, noen ganger mens du sitter godt til rette inne i en stridsvogn. Russerne på sin side kjemper fortsatt for å frigi Stalingrad fra nazistenes hånd, mens amerikanerne nok en gang invaderer strendene i Frankrike. Det er ikke vanskelig å føle seg hjemme i Call of Duty 2. Det er episk, hektisk og noen ganger så stemningsfullt at frysningene begynner å dukke opp på ryggen. Jeg skal innrømme at jeg et lite øyeblikk trodde jeg spilte originalen der jeg satt. Det tok derimot ikke lang tid før jeg la merke til de små forbedringene.

Litt oppsiktsvekkende er det at utviklerne har fjernet hurtiglagrefunksjonen og byttet ut det vanlige helsesystemet. Spilleren har ingen helsebar tilgjengelig og kan heller ikke plukke opp noen førstehjelpsskrin. Skulle man ta i mot for mye bly holder det nå med å sette seg ned og ta en pust i bakken før en igjen løper videre i toppform. Realistisk? Overhodet ikke. Det holder derimot spillflyten oppe og hindrer deg i å ta i bruk hurtiglagretasten hvert minutt, slik som tilfellet ofte har vært før. Spillet lagrer på fornuftige steder med jevne mellomrom. Som et resultat av dette blir Call of Duty 2 svært sjelden frustrerende for spilleren.

Det er dermed ikke sagt at spillet er noen dans på roser. Fiendene bruker omgivelsene til sin fordel og prøver etter beste evne å overraske deg fra siden. Den kunstige intelligensen er ikke like imponerende som den vi finner i F.E.A.R., men det er uten tvil en solid forbedring siden sist. De nye røykgranatene gir spillet en aldri så liten taktisk vri, og gjør situasjoner som ellers ville vært umulige overkommelige. Det er også veldig artig å se fiendene bruke samme metode mot deg og dine lagkamerater. Apropos lagkamerater, også her har den kunstige intelligensen fått en overhaling. Mens det fortsatt dukket opp et par episoder hvor de ikke dekket opp baken min slik de burde ha gjort, prøver de nå å plassere seg på en noenlunde intelligent måte rundt deg. Presser du deg framover, kommer de etter.

Her finnes det også gode nyheter for de som irriterte seg grønne og blå over sine udødelige lagkamerater i originalen – i Call of Duty 2 faller de om på rekke og rad om en ikke passer godt nok på. Riktignok fylles det opp med forsterkninger underveis. Dessverre knyttes det ingen bånd mellom spilleren og lagkameratene, slik som for eksempel Brothers in Arms gjorde et iherdig forsøk på. Det blir med andre ord likegyldig for spilleren om de overlever eller ei. Jeg hadde også ønsket at det var en sammenhengende historie mellom de 27 oppdragene, men enkelte ville kanskje argumentere med at det ville vært å bevege seg for langt fra spillets opprinnelse.

Det er med andre ord ikke de helt store nyhetene i Call of Duty 2. Mest iøynefallende er mangelen på et skikkelig fysikksystem, noe som selv de mest middelmådige førstepersonsskyterne rekker å få med seg nå til dags. På den annen side er det også en forståelig avgjørelse fra utviklerne, ettersom det allerede foregår så mye på skjermen. Et slikt fysikksystem kunne fort få selv de mest spreke maskinene til å takke for seg. Infinity Ward hadde på forhånd snakket varmt om hvor åpent spilldesignet skulle bli i oppfølgeren. Slik har det ikke blitt. Det nærmeste man kommer er at man i enkelte oppdrag kan få velge hvilken rekkefølge en vil løse målene i.

Nesten som på film
I stedet har Infinity Ward valgt å gjøre noe de kan veldig godt: skape hektiske, nærmest filmatiske actionsekvenser som spiller på alle strengene. Enten det er en bygning som kollapser og forsvinner inn i en enorm røyksky eller hundrevis av soldater som stormer ned en ås – dette er skriptet action på sitt beste. Legg til litt orkestermusikk og realistiske lydeffekter og bildet er komplett.

Flerspilleren byr stort sett på det samme som originalen, med "deathmatch", "team deathmatch", "search & destory" og "capture the flag". Call of Duty 2 introduserer også en ny spillmodus kalt "headquarters", som kort forklart går ut på at lagene kjemper om å ta over hverandres hovedkvarter samtidig som de må forsvare sitt eget. Disse punktene endrer posisjon underveis, så spillere må hele tiden tilpasse seg situasjonen. Røykgranatene legger til et nytt taktisk element ikke minst her i flerspillerdelen og kan gjøre livet surt for snikskytere. Enkelte runder oppnår faktisk den filmatiske kvaliteten på enspillerdelen takket være de flotte røykeffektene og partikkeleffektene. Dette gjør "deathmatch"-duellene til noen av de mer underholdende jeg har vært borti den siste tiden. Det nye helsesystemet føles riktignok litt upraktisk i flerspilleren, men det er vel bare snakk om en vanesak.

Null fysikk til tross, grafikkmotoren som gir liv til Call of Duty 2 er likevel et godt stykke arbeid. Væreffektene og partikkeleffektene er med på å skape en atmosfære som få andre spill klarer å oppnå. Spillet har ikke den samme tekniske utførelsen som for eksempel Quake 4, men scorer mer på den kunstneriske siden med flotte fargebruk som er med på å bestemme stemningen. Maskinen kan fort begynne å halte på de mer heftige oppdragene hvor det foregår mye på skjermen samtidig, selv på lavere innstillinger. Dette problemet forekommer heldigvis ikke for ofte. Grafikken følges opp av et minst like godt lydbilde som absolutt understreker den hektiske følelsen av å være i krig. Eksplosjoner høres riktig ut og du kan nærmest føle kulene rive tak i deg når du blir beskutt. Spesielt imponerende er dine lagkameraters kommentarer i kampens hete. Orkestermusikken får frysningene til å komme frem.

En bør være oppmerksom på at spillet fort blir altfor lett på de lavere vanskelighetsgradene. De tre kampanjene tar ikke stort mer enn drøye 9-10 timer å gjennomføre. Da sier det seg selv at det blir for dumt å haste seg igjennom. Leter du etter en utfordring, anbefaler jeg på det sterkeste at du begynner på de høyere vanskelighetsgradene. Du vil fort lære deg å bli litt mer oppmerksom og ta deg bedre tid før du løper rundt neste hjørne. Ikke minst får du litt mer valuta for pengene på denne måten.

Konklusjon
En kan si mye om førstepersonsskytere som har sin bakgrunn i andre verdenskrig. De begynner å bli mange etter hvert og de aller færreste klarer å overbevise i lengden. Call of Duty 2 revolusjonerer på ingen måte sjangeren, men viderebygger heller på det som gjorde eneren til en såpass stor suksess: episke slag som tatt rett ut fra filmlerretet. Actionsekvensene er underholdende og virker generelt bedre gjennomført enn tidligere. Jeg hadde imidlertid ønsket at utviklerne holdt sine ord og gjennomførte et litt mer åpent design. Når det kommer til stykket er det ikke mer enn det samme, gamle. Call of Duty 2 er så heldig at det slipper unna på grunn av ren underholdningsverdi.

Vurdering


Call of Duty 2 Windows Windows 7/10 X360 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. november 2005
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Infinity Ward

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen