Anmeldelse

Call of Duty 3

Hvis man har lyst til å kritisere Call of Duty 3 på Wii, er det nok å ta tak i. Man kan for eksempel klage på det første som møter øyet – grafikken. Den er kanskje ikke så ille, og alt fra eksplosjoner til mørklagte åkre gjenskapes med rimelig grei tæl, det er sant. Som bakteppe for intens skyting gjør kulissene seg i grunn ganske bra, men det er ikke til å komme utenom at dette likner mer på hva vi har vært vant med på PlayStation 2 enn det likner hva vi forventer av en kliss ny spillboks.

Hvis man stikker fingeren noen centimeter lenger ned i sølekaka skjønner man imidlertid at det er mye mer å ta av. Banale, om enn for det meste velfungerende, fiender, for eksempel. Her det lett å spore rutinene: Fra det øyeblikk motstandens soldater er klar over hvor du befinner deg, dukker de ned bak et tre eller ei kasse, og titter ut med jevne mellomrom og en skuddsalve i presang.

Før de er kommet til posten de skal okkupere, løper de dessuten stakkarslig rett over åpent landskap og gjør seg lette å plaffe ned. En gang iblant knaller de til med en granat eller to, og de er vettuge nok til å ta i bruk maskingeværposisjoner og denslags der anledningen byr seg, men de har lite å stille opp med sammenliknet med de skarpeste knivene i skytespillskuffen. Har du spilt ti minutter med Call of Duty 3 har du sett det meste av hva slags taktikker aksemaktene har å stille opp med – og det er vel neppe helt historisk korrekt, eller hva?

Men her er dumme fiender et heller lite problem i den store sammenhengen. Det handler jo uansett ikke om at de skal ha det moro med å meie ned deg, men at du skal ha det moro med å meie ned dem.

Småfrustrerende

Nei, et større problem er den tidvis frustrerende nivådesignen. En ting er at det kan være vanskelig å se fienden i det hele tatt, all den tid både de og omgivelsene er like grønnbrune som råtten brokkoli – det kan nesten forsvares, ettersom det sikkert var vrient i virkeligheten også.

Det som derimot ikke holder til Laud er måten spillogikken stadig endrer seg på. For det meste er det for eksempel en regel i spillet at folk som er drept, forblir døde – men i noen situasjoner, og spillet markerer ikke hvilke, er det tvert i mot slik at folk du dreper, ganske raskt blir erstattet med nye, i en evig strøm av naziyngel. Resultatet er at du ofte ikke kan føle deg trygg på at spillet kommer til å følge de reglene du tror gjelder, og dermed blir enhver påfølgende død rimelig frustrerende saker. Siden du strengt tatt aldri vet helt sikkert om det er en evig reinkarnasjonsfølge av tyskere du har framfor deg, eller simpelthen et tjokkfullt soldatrom, antar du det som virker mest sannsynlig – og selv om det ofte fungerer fint, hender det at du bommer, og dermed misforstår spillet. Ikke heldig.

Jeg er heller ikke glad i all den forvirrende pynten og alle de usynlige veggene som krydrer spillet. Call of Duty 3 er en vaskeekte korridorplaffer, og det er sjelden mer enn én vei videre, men av en eller annen grunn er ikke dette markert spesielt tydelig. Som regel kan du peke ut veien videre ved å følge den naturlige arbeidsflyten, eller ved å bare klamre deg fast i dine medsoldater, men det er likevel ikke til å komme bort fra at spillet har massevis av åpne veier hvor du ikke kan gå, bokser du ikke kan stå på, og åpne vinduer du ikke kan klatre gjennom. Troverdigheten stuper, og du føler du trasker i filmkulisser, og slett ikke i det krigsherjede Frankrike anno 1944.

Ingen av disse relativt grove feilene er imidlertid til hinder for at det fortsatt er moro å leke krig. Den taktiske variasjonen begrenser seg som regel til å dukke bak noe solid, for så å stikke hodet opp med jevne mellomrom og forsøke å knerte noen tyskere i slengen – men arenaene det kjempes på er av rimelig variert karakter, og tilbyr alltid nok til å holde interessen oppe. Naziskytinga rekker med andre ord aldri å bli kjedelig, og før den i det hele tatt nærmer seg har spillet gjerne brutt opp den litt monotone skytinga med småspennende bilkjøring eller et tanksoppdrag.

Wii-framskritt

Det kanskje aller mest avgjørende denne gangen er imidlertid den svært velfungerende kontrollen. Call of Duty 3 er intet mindre enn et bevis på at Wii takler førstepersonskytespill bedre enn tradisjonelle konsoller gjør, og serverer rask, presis sikting og avfyring – selv om det sannsynligvis fortsatt er mer å gå på. Systemet er satt opp slik at du må sikte på midten av skjermen for å holde geværsiktet i ro – avviker du noe særlig fra midten vil du begynne å snu deg. Før du lærer deg å holde høyrehånda stabilt innstilt kan det kanskje virke litt vingelte, men det er en tilvenningssak mer enn noe, og etter et kvarter eller to er du blitt venn med kontrollene igjen.

I tillegg til å være merkbart mer responsivt enn tradisjonelle konsollskytespill synes jeg også det føles riktigere å holde geværet i Wii-versjonen av spillet. Jeg tror det kommer av den direkte kontrollen du har over geværmunningen, hvor siktet på skjermen reagerer på ditt minste vink, om det var tilsiktet eller ei. Det er fortsatt ikke like millimeterpresist som en PC-mus, men som geværsimulator er det overlegent.

Bevegelseskontrollene ellers er det en del å utsette på. Spillet tar med jevne mellomrom pause med en rekke ulike minispill, hvorpå det normale kontrolloppsettet legges til side og helt andre regler gjelder. Noen av disse fungerer fint, slik som det hvor du bryter mann-mot-mann med tyskere, eller det hvor du får kjøre bil ved å veive hendene i lufta som de skulle holdt rundt et ratt. Men når det går galt, går det rimelig drastisk ad blokksberg også, og det kan være vanskelig å vite hva som skal til for å maksimere spillets respons.

Det hele føles dermed plastra på i siste sekund, og jeg tør vedde på at grunnen er at det er nettopp plastra på i siste sekund.

En serie halvferdige småkriger

Call of Duty 3 utspiller seg over en rekke slagsituasjoner mot slutten av andre verdenskrig, og du får møte både franskmenn, skotter, engelskmenn og amerikanere som en del av den allierte kampanjen. Spillet er delt inn i fjorten episoder, og selv om disse ser ganske forskjellige ut og byr på vidt forskjellige stemninger, er det ikke til å komme bort fra at det du står igjen med når det hele er over, egentlig bare er lyden av konstante skuddvekslinger. Her er lite av de rolige periodene eller troverdige verdensbeskrivelsene vi kjenner fra spill som Halo eller Half-Life, og når potensialet er som størst for å danne en slags helhet, i begynnelsen og slutten av hvert oppdrag, bryter spillet heller brått av og hopper på måfå til noe nytt.

Det vi står igjen med, er en serie usammenhengende biter krigsherjinger som gjerne er intense og spennende i seg selv, men som sårt savner en fornuftig sammenheng å inngå i. Spillet gjør vitterlig et slags forsøk på historie via mellomsekvenser før hvert oppdrag, men utenom å sette stemninga via tidsriktig radiomusikk og denslags er disse rimelig labre saker.

Resultatet? Vel, du bryr deg aldri om en eneste en av dine medsoldater, og du aner som regel ikke hvorfor du er der du er i begynnelsen av et oppdrag.

Den nytelsen du får ut av spillet får du med andre ord av enkeltsituasjonene snarere enn helheten, men når enkeltsituasjonene jevnt over er såpass brukbart satt sammen som her, rekker aldri mangelen på forståelig historie heller å bli aktivt provoserende.

Konklusjon

Det er hundre små aspekter ved Call of Duty 3 som kunne vært gjort bedre – historien henger ikke sammen, brettene har en del småfrustrerende elementer, fiendene er ikke spesielt smarte, og enkelte av bevegelseskontrollene er fullstendig malplasserte.

Likevel er det liten tvil om at dette er et morsomt spill, ikke bare fordi hovedkontrollene fungerer flott, og gir deg en bedre følelse av å holde et faktisk gevær enn man får på andre konsoller, men også fordi spillet lar deg oppleve en rekke varierte scenarioer og gjør selve kjerneopplevelsen – det å plaffe ned nazistene – til en ganske intens og spennende opplevelse. De taktiske valgene er sjelden overveldende, og Call of Duty 3 er definitivt et ganske enspora skytespill, men det hindrer ikke hjertet å sette seg fast i halsen med jevne mellomrom.

Om du hungrer etter mer skyting og vold på din Wii, så er dette med andre ord brukbar underholdning – men du går ikke glipp av noe stort om du står over.

Vurdering


Call of Duty 3 Wii Wii 5/10 PS3 X360 6/10 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. november 2006
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Treyarch

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen