Anmeldelse

Call of Duty: United Offensive

I krig kjemper ingen mann alene. Seier kan bare oppnås gjennom en forent offensiv. Dette er bakgrunnen for Call of Duty: United Offensive, den første utvidelsespakken til det kritikerroste skytespillet. Her er det ikke annet å gjøre enn å spenne seg godt fast i stolen og kjenne på krigens brutalitet.

Side 1
Side 2

Få utviklere har klart å gjenskape den intense, kaotiske følelsen av å være med i andre verdenskrig på et mer imponerende vis enn nettopp Infinity Ward gjorde med fjorårets Call of Duty. Det var på ingen måte en revolusjon innen sjangeren, men kastet spilleren ut i noen av historiens største slag og det på en utrolig overbevisende måte. Denne gangen er det Gray Matter som står bak produktet og Call of Duty: United Offensive er slettes ingen dårlig videreføring av navnet.

Rett fra en krigsfilm
I likhet med originalen spiller du i United Offensive som tre forskjellige soldater i en amerikansk, britisk og til slutt russisk kampanje. Sammen med amerikanerne kjemper du om herredømme over de snøkledde slettene nær Bulge, Belgia. Under britenes kommando bemanner man kanonene ombord på "de flyvende fort" før man frigjør Sicilia fra nazistene. Den britiske kampanjen foregår på en noenlunde mindre skala enn de andre to, men er minst like spekket med action og nervepirrende stemning. Den fungerer fint som en liten oppvarming før det store smellet i Kursk. Dette stedsnavnet bringer nok fram mange minner fra de grufulle historietimene på skolen. Her, derimot, fremstilles et av russernes viktigste og største slag som alt annet enn kjedelig, men som en brutal krigscene revet ut av en krigsfilm. Det er, om jeg skulle si det selv, nesten vakkert å se på.

Dessverre, i likhet med originalen husker du knapt disse tre soldatenes navn når det hele er over. Verken Call of Duty eller Medal of Honor-serien er kjent for å ha en historie som binder det hele sammen, og karakterer å knyte bånd til. Det er litt rart i grunn, for det er uten tvil mye materiale å hente fra. Mens neste oppdrag lastes inn kan man fremdeles lese soldatenes personlige notater og brev hjem til sine kjære. Det er en enkel, liten detalj, men gir i det minste spillet et snev av personlig preg. Dette fungerer også som en liten introduksjon til hva spilleren er i ferd med å begi seg ut på.

Nyhetene vil jeg tro er noe de aller fleste fans vil kunne sette pris på. Man har blant annet fått en egen sprint-funksjon som lar spilleren spurte vekk om situasjonen skulle bli for hektisk. Og det blir det, tro meg. Utviklerne har også inkludert en flammekaster for de som savner grillfestene i Return to Castle Wolfenstein. Bortsett fra flerspilleren er det ikke snakk om noen revolusjonerende nyheter eller dramatiske endringer av selve gameplayet. Istedet har Gray Matter konsentrert seg om å gjøre det Call of Duty gjør best - presentere og gjenskape gripende historiske slag og kaste spilleren ut i kaotiske kamper hvor alt håp virker hinsides.

Dette jobber både for og i mot spillet, dessverre. Det er et ganske overveldende syn som møter deg når du blir fraktet til fronten ved Kursk og stridsvognene triller nedover slettene ved din side. Denne følelsen kan nesten sammenlignes med den du fikk når du krysset Volga i originalen for første gang. Eller når spilleren må forsvare en større herskapsbolig fra tilsynelatende kontinuerlige angrep av tysk infanteri og annet jævelskap. Det finnes knapt et eneste dødpunkt gjennom hele spillet.

Svært hektisk
Til tider kan den stadige intensiteten være mer til frustrasjon, når du for eksempel må tilintegjøre innkommende stridsvogner fra alle kanter samtidig som horder av fiender slenger seg over vinduskarmer, kommer slentrende inn bakdøra og blir kastet i ryggen på deg. Noen ganger overlater spillet litt for mye opptil spilleren. Til tross for at du har flere lagkamerater ved din side, kan det føles som du kjemper denne krigen alene når en blir satt til å gjøre fem forskjellige ting på ulike steder på én gang.

Den kunstige intelligensen er og forblir dine lagkameraters og fienders store svakhet. Når det kommer til å dømme en situasjon og reagere på egenhånd er de ubrukelige. De gjør stort sett bare det de har blitt forhåndsskriptet til å gjøre, noe som nødvendigvis ikke er en dårlig ting, men det hele føles bare en smule for kunstig. Fiendens uvitenhet oppveies imidlertid av ren og skjær ildkraft og, som nevnt tidligere, av tilsynelatende kontinuerlige angrep og forsterkninger. Med mindre en avanserer fremover vil det stadig dukke opp nye fiender til å erstatte de falne. På denne måten holdes tempoet oppe og spilleren blir alltid tvunget til å holde seg i bevegelse.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden