Anmeldelse

Canis Canem Edit

Jeg skal begynne denne omtalen med å fortelle noe fint om spillet vi snart skal få høre mer om.

Canis Canem Edit er nemlig ikke noe amoralsk spill. Eller, det vil si, det kommer vel strengt tatt an på moralen din. La oss heller si det slik: Hvis du er tilhenger av den etiske retninga som mener at mennesker som gjør noe galt, trenger bank, og at det sånn sett er en god handling å gi dem nettopp det – da er ikke Canis Canem Edit noe amoralsk spill.

Riktignok kan det virke slik. Du spiller bølla Jimmy, som ankommer en amerikansk kostskole etter å ha blitt kastet ut av alle undervisningsinstitusjoner han har "prøvd", og som totalt mangler respekt for autoriteter – om det så er gjengene på skolen, de allestedsnærværende prefektene eller selveste rektor det er snakk om. Jimmy er en liten kraftplugg av en femtenåring, småstygg å se til, med en gatesmart bølleholdning du gjenkjenner på ti meters avstand. Han er verken fremmed for å ta i bruk balltre eller never for å gi folk det de fortjener, og vet å gi dem inn der det gjør mest vondt – ja, der.

Men etter at han en dag altså blir dumpa på Bullsworth-akademiet av sin giftesyke mor, med beskjed om å bli værende der et års tid til fordel for moras bryllupsreise, er det likevel en tydelig moral å spore i guttungen ettersom han gjør seg bemerket i det gufne skolemiljøet. Greit nok, han lar seg ikke be to ganger om han blir plukket på nesa, men framfor alt er han hard mot de harde, og han beskytter de svake.

Jeg nærmer meg nå det jeg skulle fram til – nemlig at slåssinga i Canis Canem Edit fungerer ganske bra. Skolen er full av diverse pakk og gjengdannelser, fra den arrogante sossen til rockabilly-sleikerne, og det er flust med anledninger til å havne i bråk. Og når så skjer, er det ikke nødvendigvis på grunn av kampene i seg selv at det føles givende å kline til folk – for selv om kampsystemet er helt grei skuring, blir det fort ganske ensformig. Nei, mye av gleden jeg får av å meie ned folk er rett og slett gleden av hevn – gleden over å vise fysisk at man ikke finner seg i å bli plukka på. Slik jeg rollespiller Jimmy, slår han nemlig ingen som ikke fortjener det, og det er alltid andre som begynner et slagsmål – og nettopp denne moralen går da også igjen i måten spillet selv portretterer bøllefrøet: som en skruppelløs, men likevel moralsk bevisst ung mann.

En klar idé om at øye for øye og tann for tann faktisk fører til respekt og rolige forhold, om du vil. Naivt, kanskje, men ganske tilfredsstillende likevel, sett med litt enfoldige briller.

Et hav av middelmådigheter

Grunnen til at jeg ville nevne dette først, er at det på mange måter bare er dette som driver meg – følelsen av å være et godsinnet, om enn smått frastøtende lite menneske, som tross i oddsene forsøker å gjøre verden rundt meg litt mer rettferdig – på sin måte.

Og det er synd, for jeg har i grunn vanskelig for å tenke meg en tøffere setting enn dette – det "disiplinerte" skolevesenets høyborg, et realt rottehøl av mobbing og dobbeltmoral. Det er klisjert, men likevel effektivt: En rekke småeksentriske lærere, en riktig ubehagelig rektor, en kantinedame uten fnugg av sans for hygiene, og deg – klar til å gjøre ugagn. For en gangs skyld er det din tur til å være den kjappbeinte bråkmakeren, som alltid kommer seg unna, som dirker skoleskap som om de skulle vært tyggispakker og som raskt blir kjæreste med halve skolen på grunn av sin utpregede slemguttkarisma.

Dette geniale utgangspunktet har Rockstar imidlertid klart å redusere til et spill som aldri helt forløses. Du forsøker å føle at alle de meningsløse småoppgavene har noen større betydning, men mest av alt føles de nettopp som det de er: En rekke små oppgaver av ulik karakter, spredt rundt på et kart og på ei tidslinje. Ingen av dem henger sammen, og ingen av dem har mer enn marginal betydning for helheten.

Den manglende følelsen av overhengende utforskningsstruktur er en direkte følge av all den slappe designen. Canis Canem Edit er et spill hvor kvantitet tydelig har fått gå foran kvalitet, et lappeteppe av minispill hvor bare noen svært få utmerker seg som brukbare spillopplevelser i seg selv. Filosofien synes å ha vært at så lenge variasjonen er på topp, vil ikke spillerne legge merke til at bitene hver for seg i beste fall kan betegnes som middelmådig underholdning.

Litt av kjedsomheten kommer av at spillet lar deg spille så kort tid om gangen før det er tid for pause. Lasteskjermene er nemlig ikke bare lite interessante å se på – de dukker opp stadig vekk, hver bidige gang du skal inn og ut av et hus, og blir stående og spinne et sted mellom fem og femten sekunder. Dette i seg selv er naturligvis ingen stor synd, men av en eller annen grunn har Rockstar helt glemt å designe spillet sitt i henhold til denne tekniske begrensninga. Oppgavene som er spredt rundt på kartet ligger nemlig generelt et stykke fra hverandre, og dermed er det duket. Inn av dører, ut av andre dører, og så videre – og vips, så har du et spill som føles oppstykket og veldig tydelig svekket av alle pausene.

Men problemene jobber her i tospann. Selv hyppige lasteskjermer hadde nemlig vært mer levelig hvis det som gjemte seg bak dem var av mer spenstig karakter. Slapphetssymptomene er imidlertid tallrike også her. Menyen består i alt fra å ta seg jobb som avisbud eller å gjøre løpeguttærend til å beskytte en feiting med urinlekkasje fra bøllene mens han er på vei til doen, slik at han ikke væter seg igjen. Mange av disse er for så vidt kreative nok reint idémessig, men Rockstar har av en eller annen grunn bestemt seg for å gjøre alt endimensjonalt. Å drive gjøn med folk til Halloween involverer for eksempel kun å løpe bort til dem og trykke på en knapp, å sjarmere jenter er så enkelt som å gi dem en bukett blomster, og det å mestre kjemi involverer kun å trykke på de riktige knappene i en viss rekkefølge.

Canis Canem Edit PS2 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. oktober 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Take 2
  • Utvikler: Rockstar Vancouver

Kommentarer (31)

Forsiden akkurat nå

Til toppen