Anmeldelse

Chibi-Robo

Chibi-Robo handler om detaljer. Det er kanskje ikke noen enorm overraskelse, når det er snakk om et spill som lar deg betrakte en husstand fra det evige froskeperspektivet til en flittig liten robot-hushjelp, men detaljenes karakter er ikke helt hva man i utgangspunktet ventet. Det første du virkelig legger merke til er ikke de skarpe fargene og den smakfullt psykedeliske stilen på familien Sandersons innredning. Det er heller ikke at instrumentene i bakgrunnsmelodiene avhenger av underlaget du spaserer på. Det er den svært, svært ødelagte familien du har blitt midtpunkt i.

Huslige sysler

Selv om Chibi-Robo på overflaten handler om huslige sysler og renhold, samt omfattende kleptomani (dette er tross alt et plattformspill) og ikke minst om å utforske en husholdning fra et uvant perspektiv, behandler spillet et uvanlig (og småvrient) tema i samme slengen. Det er ikke særlig mange spill som dreier seg om dysfunksjonelle familier. Nintendos barnevennlige språk og naive estetikk gjør på en måte situasjonen enda mer ukomfortabel, som om spillet forsøker å opprettholde en fasade og skjule problemene fra deg. Det er aldri noen tvil om hva som foregår, selv om det legges fem fingre imellom til enhver tid; og selv om det hverken er noen dyp konflikt eller noe særlig utrivelig med i bildet, gjør det et inntrykk på deg. En vanskelig familiesituasjon er kort sagt elementet som gjør spillet litt mer relevant enn det i utgangspunktet kan virke.

Ikke at det egentlig er spesielt tradisjonelt: De sterke fargene, de overdrevne (men overraskende sparsommelig animerte) figurene og ikke minst det konsistente – men evige muterende – lydbildet, plasserer Chibi-Robo i en distinkt klasse for seg selv. Til nød kan det bindes i samme stall som Katamari Damacy. Ikke nødvendigvis fordi det gjør så vilt mye vi ikke har sett før; de fleste plattformkonvensjonene følges til punkt og prikke. Ditt skal samles, datt skal kastes og ettersom du oppfyller pliktene dine med stadig større vigør, får du anledning til å utvide aksjonsradiusen din.

Den første behagelige overraskelsen er den tøylesløse, og samtidig veldig begrensede, interaksjonsmodellen Skip har utstyrt vesle Chibo med. Istedet for å styre den kortvokste krabaten direkte, leder man ham bare rundt og lar kontekstsensitiviteten ta seg av resten. Flytt ham bort til en bok eller en åpen skuff, og Chibo karrer seg over hindringen etter et nøye avmålt øyeblikk. Ikke nok med at dette gjør spillet mer forutsigbart og komfortabelt å styre, det sørger også for å etablere Chibi-Robo som et rolig og sindig spill som slettes ikke har noen bruk for finslipt reaksjonsevne.

Batteribryderi

Det nærmeste du kommer et direkte spenningsmoment før et godt stykke ut i spillet, er nemlig Chibos strømforbruk. Som du kanskje har lagt merke til, sleper den vesle røveren et støpsel bak seg til enhver tid. Det er ikke bare en fiffig detalj som gjør en allerede elskverdig figur enda søtere, men et bona-fide designelement. Det interne batteriet til Chibo er på ingen måte evigvarende, og må gjerne lades et par ganger i løpet av en hard arbeidsdag. Det høres kanskje begrensende og tåpelig ut, men faktum er at det bringer et element av spenning og umiddelbarhet til et spill der du aldri egentlig er i fare. Samtidig sørger det for at progresjonen din i spillet blir veldig tydelig ettersom du får bedre og bedre batterier, og faktisk føler at du gjør en bedre og bedre jobb som familiens lille hjelper.

Ettersom du sliter og slaver for familien, blir du nemlig belønnet med lykkepoeng og ikke minst penger (som forsåvidt også ligger strødd omkring i huset). Lykkepoengene er det tydeligvis noen høyt oppe som holde telling på, for hver minste gest du utfører belønnes med et lite klapp på skulderen, og ikke minst et løfte om nytt batteri om du bare gjør familien din littebittegrann gladere. Ikke bare er det et sympatisk poengberegningssystem i et medium der evne stort sett måles i antall drap eller hvor mye skade som er blitt forvoldt i løpet av en slagserie; det underbygger spillets egenart. Du føler deg mer som en robot-hushjelp når du lever og ånder for andres tilfredsstillelse. Det finnes en festlig moral her inne.

Til tross for at Chibi-Robo nærmest er et anti-spill, underholdning som på overflaten handler om å gjennomføre repetetive handlinger om og om igjen -- dag ut og dag inn – med det som motivasjon at du en vakker dag kan bli bedre til å slite deg ihjel for familien din, føles det både mer meningsfylt og fornøyelig enn de fleste andre plattformspill. Vaskingen og ryddingen er egentlig bare pen fasade for den vrøvlete samlegalskapen som har forpestet plattformgenren de siste ti årene, og i utgangspunktet en distraksjon fra det som driver spillet, nemlig utforskningen av husstanden.

Men på samme måte som (totalt urelaterte) spill som Killer 7 demonstrerer at hva du rent mekanisk utretter i et spill ikke egentlig har så mye å gjøre med opplevelsen av handlingen, er det egentlig ikke hva du utretter i Chibi-Robo som er morsomt og motiverende, men responsen du opplever. Selv om det ikke på noen måte gjenspeiles i hva du egentlig driver med i spillet (mekanisk gjennomsiktig tidtrøyte; trykk fort på A for å vaske flekker med tannbørste, gå fra punkt A til B for å pælme søppel), er opplevelsen av å yte en tjeneste; av å gjøre noen glade (noe spillet minner deg på absolutt hele tiden, uten at du egentlig blir lei av det), mye mer motiverende enn å vite at du er enda et skritt nærmere å gjøre kål på Zug, den sure romkeiseren som har stjålet romalliansens siste håp om ... noe.

Chibi-Robo presterer å være pussig personlig, selv om det bare er et glattpolert plattformspill nesten blottet for utfordring og konflikt. Det er et spill som involverer deg, på samme måte som Katamari Damacy klarer å få deg til å føle deg uverdsatt, stolt og kjempeflink bare fordi Kongen av Kosmos (effektivt spillets statusskjerm) er slik en dårlig far. Den uvanlige vinklingen, og følelsen av at du bare ved å være flittig og snill kan gjøre en synlig forskjell, bærer spillet. Selv om personlighetene i familien Sanderson er malt med brede, neonfargede strøk, bryr du deg raskt om dem; kanskje fordi de er så klart definerte og fordi de er så lett tragiske.

Familieidyll

Far er evig arbeidsledig, og er blitt hevet ut av soverommet på heltid av sin kone. Han flytter seg i det hele tatt svært sjeldent vekk fra sofaen, der han sover sammen med bikkja om natten, og ser på fjernsyn hele dagen. I mellomtiden lever hans kone på kjøkkenet, der hun rydder, vasker og bekymrer seg over familiens økonomi. Husholdningens tredje medlem er datteren Jenny, som aldri tar av seg froskekostymet sitt og stort sett kommuniserer via kvekk. Vips! Arbeidsledighet og utilstrekkelighet mikset med et svært tradisjonelt kjønnsrollemønster og litt mistilpassethet (eller kanskje sinnsykdom?): Nok til at hvem som helst kan relatere til det, og dermed også bry seg.

Det er et forbausende underbrukt virkemiddel som effektivt bidrar til å kamuflere den enkle mekanikken som ligger til grunn for Chibi-Robo. At konflikten foregår over hodet på spilleren – som forøvrig ikke har muligheter til å påvirke den, utover via eksterne faktorer – og er så lett å kjenne seg igjen i, flytter fokusen i opplevelsen bort fra hva du gjør og understreker hvorfor. Du samler søppel for å få poeng til å kjøpe et nytt batteri, du knerter en sjelden fiende for å få råd til hjelpemidler som lar deg nå nye områder, du utforsker omgivelsene dine for å kunne utforske mer. Men du skal være brukbart hjerterå for å oppleve spillet som summen av sine mekaniske bestanddeler.

Konklusjon

Magien i Chibi-Robo ligger i følelsen av at du oppnår noe meningsfylt, at du påvirker tilværelsen til familien Sanderson på en positiv måte. Selv om fortellingen sklir temmelig ut etterhvert, og tar et par uventede vendinger, dreier den seg hele tiden om å være til hjelp. Selv om du egentlig bare gjør det samme som du har gjort i så forferdelig mange andre plattformspill, bare med langt mer kreativ innpakning, oppleves det som noe helt annet.

Hverken den blankpolerte spillmekanikken, den stødige og selvsikre strukturen eller de trivelige små gåtene er nøkkelen til Chibi-Robos appell. Hensikten med spillet er ikke å overvinne utfordringer, men å gjøre en familie litt mer lykkelig for hver dag som går. Dersom alle spill var like vennligsinnede og fritenkende som Chibi-Robo, ville mediet vært bedre. Det er et slikt spill – ett som gir deg en god følelse av at alt kommer til å gå bra til slutt.

Chibi-Robo! GC GC 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. mai 2006
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen