Anmeldelse

Clive Barker's Undying

Det er to sjangre vi sjeldent ser noe til på spillmarkedet i dag: Grøss og romantikk. Det er antageligvis også de sjangrene det er vanskeligst å produsere et spill av. Men noen har lykkes, jeg kan nevne Alone in the Dark, Realms of the Haunting og Thief. Med Clive Barker´s Undying er det igjen klart for å dempe lyset, skru opp lyden, og la seg skremme inn i natten.

Side 1
Side 2
Side 3

Du skal skremmes til døde
I en grøsserfilm er det allikevel et element som ofte er viktigere enn noe annet, lyden. Det er nettopp lyden som lager tredjeparten av stemningen i dette spillet. Det er ikke en synål du ikke hører. Absolutt alt fanges opp, og antageligvis mye bedre enn i noe annet spill jeg har spillt. Det er også støtte for 3D surround og A3D lyd.

En hører av og til svake stemmer som prøver å fortelle deg noe, ulver som hyler i det fjerne, lyn og torden og alt som ellers hører med til en grøsserfortelling. I tillegg er det et perfekt lydspor gjennom store deler av spillet. Alt dette gjør rett og slett underverker, du skal være uvanlig hardbarket for å ikke skvette fra stolen din under dette spillet.

Konklusjon
I korte trekk; dette spillet er rett og slett et must for en som elsker action og spenning. Atmosfæren skal ha stor ære for dette. Uten å ta for hardt i vil jeg påstå at Undying er det eneste skikkelig skremmende spillet som er laget siden Alone in the Dark. Spill som Blood 1 kommer ikke engang i nærheten av dette. Det eneste jeg virkelig savner er en multiplayer funksjon, men det går rykter om at en patch kanskje skal lanseres.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden