Anmeldelse

Cold War

Etter Splinter Cells suksess i 2002 er det nesten litt rart at ikke flere utviklere har prøvd å følge opp suksessen. Det kombinerte taktisk action og lusking i skyggene på en ypperlig måte, noe som også ble bekreftet i de to oppfølgerne Pandora Tomorrow og Chaos Theory. Men det er ikke til å legge skjul på at Sam Fisher begynner å bli en smule grå i håret. Selv betegner jeg meg som fan av serien, men har så smått begynt å se etter en potensiell arvtager. Har Cold War det som trengs?

Nok en vanlig arbeidsdag
Året er 1986 og den kalde krigen går mot veis ende. I rollen som journalisten Matthew Carter befinner du deg innenfor Russlands grenser, hvor du har fått snus i et hemmelig møte mellom den sovjetiske presidenten og en amerikansk CIA-agent. Et høyst suspekt møte som ville skapt store overskrifter, men i stedet får deg mistenkt for drapsforsøk på presidenten og kaster deg inn i KGBs fengsel med en dundrende hodepine. Kameraet ditt hadde nemlig blitt erstattet med høyteknologisk kamera i stand til å ta liv. Du er blitt et offer for et komplott som har som mål å røske opp i et allerede turbulent forhold mellom to av verdens største statsmakter. Nesten som en vanlig arbeidsdag for journalister her på Gamer.no, med andre ord.

Historien fortelles gjennom enkle filmsekvenser i ekte tegneseriestil, som mest av alt minner om primitive Flash-animasjoner. Det er en stil man enten elsker eller hater. Rent personlig hadde jeg helst sett en annen og mer passende visuell stil, men den går ikke utover en ellers engasjerende historie. Her finnes det nok av overraskende vrier på handlingen til å holde interessen oppe, så sant du ikke vil ha en realistisk og troverdig historie. Dessuten bidrar Carters sarkastiske kommentarer til at han blir en langt mer underholdende spillfigur enn for eksempel Sam Fisher. Størsteparten av spillet foregår enten i Tsjernobyl eller i KGBs hovedkarter, men til tross for at det er snakk om to svære områder, er det lite variasjon i spillmiljøene.

Oppdragene og situasjonene man støter på, er jevnt over varierte. I et av de første oppdragene, hvor du får hjelp av en annen fange til å rømme fra fengslet, må du for eksempel koble deg inn på byggets overvåkningskameraer for så å gi beskjed over radio når han kan snike seg forbi vaktene. Andre oppdrag byr på de litt mer typiske utfordringene, som å snike seg inn på et kontor og rappe med seg viktige papirer. For i det hele tatt å kunne overleve, lønner det seg å ta skyggene i bruk, og sakte men sikkert snike seg fremover. Lyd tiltrekker seg raskt oppmerksomhet, og våpen bør derfor stort sett være siste utvei. Etter hvert som du kommer videre, får du også tilgang til et spesielt røntgenkamera som lar deg se gjennom vegger og eventuelt hva som måtte skjule seg bak dem.

Splinter Cell Lite
Kontrollene fungerer omtrent sånn som i Splinter Cell, ved at det dukker opp en liten meny oppe i høyre hjørne hver gang en finner en gjenstand man kan gjøre noe med. Cold War føles dessverre som en nedgradert versjon av Splinter Cell, ettersom Carter langt fra er like fleksibel som Sam Fisher. Om man skal være helt rettferdig, spiller man her som en journalist i motsetning til en topptrent agent. Det føles dermed naturlig at det ikke er mulig å utføre perfekte splitthopp i trange korridorer og holde seg oppe med beina godt plantet mellom veggene. Jeg savner derimot muligheten til å kunne lene meg langs en vegg for å kunne smugkikke rundt neste hjørne. Mer avanserte bevegelser som å klatre opp takrenner eller å kravle seg gjennom ventiler krever kun et museklikk i den overnevnte menyen, fremfor at du selv utfører bevegelsene. Dette føles lite tilfredsstillende.

I motsetning til Fisher, har Carter en dobbelidentitet som MacGyvers ukjente bror. Spredd rundt på banene ligger det allslags gjenstander som kan plukkes opp og kombineres for å lage nye og nyttige ”dingser”. Ved å samle opp såkalte ”techpoints” kan du låse opp mer avanserte leketøy. Dette kan være alt fra gummikuler (slik at skuddene dine ikke dreper fiender, men nøyer seg med å slå dem bevisstløse) til små alarmklokker for å tiltrekke fienders oppmerksomhet. Det er et enkelt system, og kun et par tastetrykk er nok for å sette sammen gjenstanden du ønsker. Om du er en av de som himler med øynene under en episode av MacGyver, vil nok ikke denne delen falle i smak. For alle oss andre er dette godt mulig den mest underholdende delen av spillet. Dessverre er ikke potensialet utnyttet til det fulle, ettersom duppedingsene en skrur sammen strengt talt ikke er nødvendige for å komme seg videre i spillet. De gir i det minste spilleren valgmuligheter når det kommer til å håndtere ulike situasjoner.

Den letteste utveien blir uansett å ty til vold, til tross for at spillet stadig minner om at dette bør være siste utvei i enhver sammenheng. Lyskilder kan ikke elimineres og en faller dermed fort for fristelsen med å ta håndvåpenet i bruk. Fiendenes reaksjonsevne og sikteferdigheter kan riktignok by på noen skikkelig stygge overraskelser innimellom, men takket være en altfor forutsigbar kunstig intelligens, blir denne framgangsmåten altfor lett å ta i bruk. Spillet blir rett og slett for enkelt. En skulle tro at tungt bevoktede steder som Kremlin og KGBs fengsel var langt vanskeligere å infiltrere, men her kan til og med amerikanske journalister uten noen form for trening komme gjennom. For å ikke snakke om at Carter slår som en ekte pyse.

Om det er animasjonene sin feil eller om han rett og slett slår på den måten, er ikke lett å svare på. Uansett hindrer de rare animasjonene spillet i å imponere skikkelig på den visuelle siden. Dette kommer spesielt godt frem når Carter drar frem pistolen, og tilsynelatende flyter bortover gulvet. Når det er sagt, byr spillet på noen lekre karaktermodeller, til tross for de middelmådige animasjonene. Cold War er et nokså mørkt spill, med de samme fargepalettene som går igjen gjennom hele spillet. Lyseffektene gjør likevel en god jobb med å skape den rette atmosfæren og omgivelsene er forholdsvis detaljerte.

Troverdig og flott stemmeskuespill gir liv til rollefigurene, selv om klisjeene absolutt er ute og florerer. Lydeffektene er jevnt over ganske gode, dog bør det nevnes at fiendenes kommentarer kan bli litt repetitive og innpåslitne etter hvert. Orkestermusikken er flott og underbygger den relativt gode stemningen i spillet, men gjør det svært ofte altfor lett for spilleren å vite når man er utenfor fare.

Cold War er ikke et spesielt langt spill, med en kampanjedel som tar drøye åtte timer å fullføre. Du kan alltids velge å spille gjennom på ny – denne gangen i kampen mot klokka eller uten å måtte drepe noen som helst – men gameplaymessig er ikke spillet så varierende at det gjør noe. Dessuten mister historien naturlig nok litt av sin interessefaktor nå som ingen overraskelser ligger og lurer.

Konklusjon
Cold War gjør en respektabel jobb i å levere en underholdende runde med snikeaction, uten å komme med de helt store nyvinningene til sjangeren. Unntaket er muligheten for å sette sammen dine egne duppeditter i ekte MacGyver-stil. De redder riktignok ingen liv og er heller ingen nødvendighet for å komme seg videre til neste steg, men fungerer som enkel moro. Spillet byr på sitt beste på en solid og interessant historie full av konspirasjoner og en hovedperson som tar igjen det han mangler i tøffhetsfaktor på sine sarkastiske bemerkninger. Dessverre er det ikke til å unngå at Cold War overgås av andre spill i samme sjanger på de fleste gameplaymessige punktene, både når det kommer til dybde og variasjon. En svak og forutsigbar kunstig intelligens gjør at Cold War rett og slett blir for lett i lengden. Et spill for snikeentusiaster, men vær oppmerksom på at det er en gedigen skuffelse å komme fra Splinter Cell og direkte til dette. Selv ikke historien om pysejournalisten som reddet verden kan endre det.

Vurdering


Cold War Windows Windows 6/10 Xbox

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. november 2005
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: DreamCatcher
  • Utvikler: Mindware Studios

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen