Innledningsvis følger vi soldaten Cherry som blir flydd ut til Vietnam. Hverdagen forandrer seg fort for denne sanitetssoldaten når han møter den brutale hverdagen i de amerikanske leirene i Vietnam. Cherry rekker så vidt å bli lært opp i elementære krigskunnskaper før han ganske umiddelbart blir kastet ut i ilddåpen. Sammen med resten av laget blir Cherry sendt langt ut i jungelen for å ta hånd om de ondsinnede Viet Cong-styrkene. Dramatisk undertallig som de er, tar de i bruk en rekke transportmidler og et stort utvalg våpen i sin kamp mot friheten.
Ut på tur, aldri sur I Conflict: Vietnam inntar man rollen som Cherry, Ragman, Junior og Hoss, et lite soldatlag som må kjempe seg gjennom alskens farer for å komme hjem med livet i behold. Året er 1968 og den lille gruppa blir flydd ut i den ville jungelen for å bekjempe Viet Cong-styrkene. Ved starten av oppdraget er resten av gruppa svært misfornøyd med at deres siste medlem er en grønnskolling av en sanitetssoldat, men han skal vise seg særdeles nødvendig. Med illsinte Viet Cong-soldater truende bak hvert et hjørne og veldig begrensede ressurser, må de fire soldatene samarbeide og koordinere hvert et trekk, ellers vil de ganske raskt bli hakkemat.
Det er ikke mye en rekker å bli instruert før basen blir angrepet og man er i full krig. Hadde spillet tatt seg den nødvendige tiden her, ville førsteinntrykket blitt hevet mange hakk. Conflict: Vietnam kan nemlig gå i ganske høyt tempo og knappene trenger en del tilvenningstid. Det er ofte slik med krigsspill at de skapes for PC, men så slippes de også for konsoller uten å gjøre stort med styringsmønsteret eller kontrollen. Den følelsen gjør seg spesielt gjeldende i dette spillet. Det er så å si umulig å spille uten å ha på autosiktet, selv på det letteste nivået. Dette skyldes at fiendene er mange, tidvis godt kamuflert, og at kontrollene er upresise og vanskelige å håndtere. Når en først vender seg til kontrollen og aksepterer den ekstrahjelpen det er å ha autosikte, blir spillet straks bedre. Heldigvis for spillet del, som i utgangspunktet føltes som en uferdig demo.
Når spilleren da endelig er i gang har spillet mye å by på, blant annet er oppdragene mange og varierte. En må ta seg gjennom utallige jungelpassasjer, kjempe seg vei gjennom okkuperte landsbyer, forsvare båter og redde fanger. En av spillets fordeler er at spilleren kan kontrollere hele laget som enhet eller hver for seg. Dette gir en utrolig spennende krigssopplevelse, da en selv kan planlegge taktikk til punkt og prikke. Soldatene oppfatter lettfattede ordre og kan kommanderes ut på enkle oppdrag, som for eksempel å bandasjere en skadet mann i felten. Med disse mulighetene kan laget trekke sammen gjennom skogen, eller de kan plasseres rundt om kring for å skape bedre bredde. Dessuten har de forskjellige lagmedlemmene sine spesialiteter og derfor kan det være smart blant annet å sette igjen snikskytteren på en liten kolle og la mannen med hagla gå først.
