Anmeldelse

Crackdown

Bare innrøm det. Det høres fristende ut å være den tøffeste fyren, ikke bare i gata, men faktisk i hele byen. Skurkenes største skrekk. Redderen i nøden. Den moderne versjonen av RoboCop, bare enda litt tøffere og langt smidigere. I Crackdown får du muligheten.

Grand Theft Crackdown?

Det er umulig å ikke sammenligne Crackdown med Grand Theft Auto-serien, spesielt på grunn av det nære slektskapet. Spillets utviklerstudio, Real Time Worlds, ble grunnlagt av David Jones – en gammel traver fra DMA Design, som stod bak de første GTA-spillene. Crackdown har imidlertid en ganske annen tilnærming til den åpne sandkassen av en by som utgjør spillets kulisser.

Verden er på randen av anarki, og i et siste desperat forsøk på å gjennvinne litt ro og orden tyr "the Agency" – restene av verdens politistyrker, til lyssky teknikker og avansert genteknologi. Resultatet er deg, en superkonstabel av dimensjoner. En tobeint bataljon og vandrende dommedag i én og samme person. Klonet frem av DNA-et til de lengste armene i lovens langarmede (og klåfingrede) historie. Det er på tide å dele ut litt god, gammeldags grisebank.

Den overordnede oppgaven er å knekke bandene som herjer Pacific City, en gang for alle. Koste hva det koste vil. Med frie tøyler, lommene fulle av pågangsmot og lisens til å drepe, stikker du nesa ut av undergrunnshullet til "the Agency". Og ja visst, akkurat som forventet: Utenfor kryr det av ekle slemminger, som bare venter på å bli slaktet ned på de mest oppfinnsomme vis.

Øvelse gjør mester

Som rekrutt er du fortsatt ganske veik, i alle fall til superkonstabel å være. Puslete som du er kan du ikke engang løfte en liten personbil, og knapt nok hoppe én etasje opp i luften. Vel, det er i alle fall mer enn hva de motbydelige kjeltringene klarer, så de kan bare vente seg. Du skal heller ikke ha maltraktert kjeltringer spesielt lenge før du blir kraftigere. Desto mer du banker, slår og kaster, desto sterkere blir du. Følgelig kan du løfte mer og kaste lenger. Det er noe eget ved det å løfte biler over hodet, gjerne mens det fortsatt sitter vettskremte folk i den. Sivile tap skal helst unngås, men noen ganger må rett og slett sivilistene lide litt for den kollektive tryggheten. Målet helliggjør middelet. Ja, det er som hentet ut av Bushs valgtale, men hva så? Ingen tør klage på en superagent.

Det er imidlertid ikke bare styrken som kan forbedres. Rundt i byen er det gjemt en rekke kuler. Spesielt på hustak og andre steder som er vanskelige å komme til. Mange av disse kulene bidrar til å gjøre deg raskere og smidigere. Etter hvert kan du altså løpe fortere og hoppe høyere. Som fullt utviklet spretter du mellom hustakene som en ellevill krysning mellom Tarzan, Spiderman og Hulken.

Før du blir sterk nok til å løfte biler, må du nøye deg med å kjøre dem, også dette blir du bedre i med litt trening. Biler kan være dødelige våpen, og følgelig må kjøringen perfeksjoneres. Selv den tøffeste skurk vil hjem til mamma når han innser at møtet med støtfangeren din er uunngåelig. Dessuten blir firmabilene oppgradert for hvert nye erfaringsnivå av denne typen du tilegner deg. Etter hvert får du dermed tilgang til ganske heftige saker.

Håndgranater og maskingevær

Det er vel og bra å slenge biler og avskum veggimellom, men noen ganger er det mer behagelig å pumpe kjeltringene fulle med bly eller blåse dem i lufta med eksplosiver. Og ganske riktig, også på disse områdene kan du forbedre deg, slik at du kan sikte bedre og sprenge hardere.

Kontrollerne følger det som etterhvert har blitt normen for skytespill på konsoll. Bevegelse styres med venstre stikke, mens siktet kontrolleres med den høyre. Ved å holde inne en skulderknapp låses siktet på en fiende eller et kjøretøy. Via et lite ikon ser du hvilken bil- eller kroppsdel det siktes på. Du kan altså velge å skyte en fiende på flukt i beina, eller å punktere dekkene på en bil i fart.

Pacific City er fullstendig åpen fra første stund, og spredt ut over tre øygrupper. De praktisk anlagte bandene har beslaglagt en øygruppe hver, og har heldigvis folkeskikk nok til å holde seg på sitt eget territorie. Det betyr at du kan oppsøke akkurat de utfordringene du føler for. Ikke bare med tanke på hvilken bande du utsletter, men du står også fritt til å knerte sjefene deres i valgfri rekkefølge. Faktisk kan du gå rett til hovedsjefene, men disse blir svekket om du istedet velger å gå etter småfiskene først.

En superagent må selvfølgelig ha superutstyr, og de halvgale vitenskapsmennene som avlet deg frem har et annet ess i ermet. Riktig nok er du superduper, men skuddsikker er du ikke. For å bøte på dette er du utstyrt med en halvbiologisk rustning. Ikke bare reparerer den seg selv, den reparerer deg også. Det betyr ikke at du er udødelig, men det skal ikke mer til enn noen sekunder i ly for kuleregnet før du atter er klar for kamp. Slik holdes aktivitetsnivået høyt, uten at det blir for enkelt.

Du kommer langt med rustning og to knyttede never, men når du ikke vil bli skitten på hendene er skytevåpen mer praktisk. Arsenalet spenner over alt fra pistoler til rakettkaster. Mange av de heftige våpnene er kontrollert av fiendene, men disse kan plukkes opp fra slagne fiender. Byen har også en rekke forsyningspunkter. Her kan du lagre nye våpen, hente ammunisjon eller teleportere deg til et annet forsyningspunkt. Til enhver tid kan du bare bære med deg to skytevåpen og eksplosiver, så det gjelder å prioritere riktig.

Det er også på forsyningspunktene du starter igjen etter å ha dødd. Disse blir altså ganske sentrale. Uheldigvis (for kjeltringene) har bandene i utgangspunktet kontroll over dem, og det blir din oppgave å vise hvor skapet skal stå. Både sjefsmotstandere og forsyningspunkt er spredt utover byen, og dukker opp på kartet etter hvert som du utforsker.

Varierte omgivelser

Pacific City er som nevnt tidligere spredt utover en rekke øyer. Landskapet varierer fra strand til fjell, synsrekkevidden er imponerende og overalt er det noe å utforske. Bare å kjøre i ulendt terreng med en egnet bil kan by på rikelig med underholdning. Når det er sagt mangler byen litt av den knallgode atmosfæren til GTA-spillene. Riktignok er døgnsyklusen på plass, og gaten er befolket av folk og biler, men det hele virker noe mer statisk. Kuler med erfaringspoeng er gjemt nær sagt overalt, så du får uttelling for å utforske, men bortsett fra det er det begrenset med innhold utenfor knertingen av slemminger.

Det vil si, det finnes også noen konkurranser å bryne seg på. I tillegg til enkelte stuntområder hvor du kan hoppe med bil, byr spillet på to typer løp. Det ene er selvsagt billøp, hvor det gjelder å komme seg gjennom kontrollpunkter så raskt som mulig. I den andre løpsformen er kontrollpunktene flyttet opp på hustakene. Det betyr at du må sprette fra hus til hus så fort det lar seg gjøre. Ganske artig, men kanskje ikke spesielt lenge om gangen.

Spillets store styrker er følelsen det gir deg av å være umåtelig mektig, men uten å være uovervinnelig. Ikke bare fordi du kan kaste en buss, men også småting som at asfalten sprekker (eller bilene bulkes) når du lander tungt etter et høyt hopp. De høye husene i storbyen gjør at spillet blir langt mer 3-dimmensjonalt enn vanlige skytespill. Den raskeste veien er gjerne over et kvartal, ikke rundt, og fiendene som skyter hemningsløst kan like gjerne være under som over deg.

Solid musikkspor

På grunn av de ekstreme attributtene til superagenten vår, er det relativt lite tid som tilbringes i bilen. Det går ganske enkelt fort nok å ta beina fatt. Når du likevel tilbringer tid i en bil, kan du velge mellom flere radiokanaler som spiller et rikt utvalg av låter. Ikke av den mest kjente sort, men jevnt over av høy kvalitet og god variasjon.

De datastyrte motstanderne byr på en passelig utfordring, og spillet kan dessuten justeres fritt mellom tre vanskelighetsgrader, uten at du trenger starte på nytt. Riktignok er de utfordrende først og fremst fordi de er mange mot én, men det er jo ikke annet å vente når de møter en superagent.

Det eneste de frykter mer er å møte to superagenter samtidig. Det er ikke en helt utenkelig problemstilling. Crackdown lar deg nemlig invitere en venn inn i din versjon av Pacific City. Du velger selv når, og du trenger ikke starte et nytt spill. Det er altså fullt mulig å få hjelp av en kamerat om du skulle sette deg fast. Det er selvsagt også mulig å bare tulle rundt, kaste biler på hverandre eller plage lokalbefolkningen, hvis det skulle friste. Her har Rockstar noe å lære.

Konklusjon

Crackdown er tydelig inspirert av Grand Theft Auto-serien, men tilnærmingen er likevel så forskjellig at opplevelsen blir en ganske annen. Følelsen av å være virkelig mektig, uten å være udødelig, slår det aller meste. Det er simpelthen herlig å spurte på takene, hoppe over de travle gatene og slenge biler veggimellom. Den åpne strukturen i historiens og byens utforming, gjør deg til fullstendig herre over din egen spillopplevelse. Dessuten kan du invitere en venn fra Xbox Live inn i ditt spill, og dermed åpnes et lite hav av underholdning. Det ser lekkert ut, det høres lekkert ut, det oppfører seg lekkert. Ja, Crackdown er ganske enkelt lekkert. Noe rom for forbedring er det riktignok. Byen kan til tider virke litt statisk, og det hadde ikke gjort noe med mer innhold, men det blir småtteri.

De første eksemplarene av spillet sikrer tilgang til den kommende Halo 3-betaen, men hvem bryr seg etter en slik oppvisning? Vi krysser fingrene for at Halo 3 kommer med tilgang til Crackdown 2-beta.

Vurdering


Crackdown X360 X360 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. februar 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Real Time Worlds

Kommentarer (31)

Forsiden akkurat nå

Til toppen