Førsteinntrykk

Crysis

Da jeg gikk til sengs i går kveld var det med blodsprengte øyne og en klar følelse av at hodet mitt ikke var spesielt begeistret for hva det hadde blitt utsatt for. Det er faktisk et lite under at jeg ikke har dundrende hodepine i dag, men noen ganger er man rett og slett bare heldig.

Nanodrakten i bruk

Vis større

Trailer: Crysis #4


Grunnen til alt dette er selvsagt Crysis. Jeg er usikker på hvor mange timer jeg faktisk brukte på spilling i går, men jeg vet i alle fall at jeg ikke fikk gjort særlig mye annet (selvsagt tok jeg pauser underveis, jeg er da ikke helt uansvarlig heller). Og de gode nyhetene er: Jeg koste meg med hvert minutt av spillet, og jeg har en følelse av at det enda er mange, mange timer igjen før det hele er over.

Ingen introduksjon nødvendig

Det er ikke et spesielt stort poeng i å komme med noen introduksjon av Crysis, for om du har en viss interesse av førstepersons skytespill, har du utvilsomt fulgt såpass med på dette etterlengtede spillet til at du vet alt det jeg hadde tenkt å si uansett. Så la oss bare gå rett over på inntrykkene.

Det første oppdraget i spillet er det samme som i demoen, og jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til hvor mye moro jeg ville få ut av oppdraget med tanke på at jeg allerede hadde spilt gjennom det én gang. Jeg hadde heldigvis ikke trengt å bekymre meg; med unntak av enkelte rimelig låste sekvenser, var oppdraget åpent nok til at jeg kunne spille gjennom det på en helt annen måte enn jeg hadde gjort da jeg spilte demoen. Mens jeg i demoen kapret en bil og holdt meg på landjorda, klarte jeg denne gangen å stjele en båt, slik at jeg angrep fra sjøen. Opplevelsen var helt annerledes, og de datastyrte figurene reagerte dynamisk på alt jeg gjorde.

Frihet til å angripe situasjonen slik du selv ønsker er generelt et nøkkelelement i Crysis. Til nå har ikke denne friheten vært total, som i Operation Flashpoint eller Armed Assault. Det vil si, utviklerne har begrenset handlingsrommet ved hjelp av fjell og kyststriper, så jeg kan ikke bare drite i oppdraget og legge ut på oppdagelsesferd på egenhånd. Samtidig har jeg alltid hatt nok plass til å boltre meg på at jeg genuint har følt at det er jeg som styrer det som skjer, ikke utviklerne. Noen oppdrag er også langt åpnere enn andre.

Ikke la deg lure av idyllen
Ikke la deg lure av idyllen

I fare for å ødelegge opplevelsen din, skal jeg selvfølgelig ikke gå i detalj om hva jeg har opplevd til nå. Jeg vil heller ikke røpe noe av det som har med historien å gjøre, men jeg kan si såpass at jeg synes den så langt fungerer bedre enn forventet. Crytek har, så vidt jeg kan se, fortsatt litt å gå på før de kommer i samme selskap som Valve hva historiefortelling angår, men det har vel de aller fleste, og Crysis har egentlig ikke noe å skamme seg over.

Utfordrende skytedueller

Crysis er ikke et veldig lett spill. Fiendene tåler mye, og de virker også smarte og flinke til å lete deg opp når de har fått nyss om at du er til stede. Jeg opplevde dessuten ofte å bli angrepet bakfra mens jeg var i kamp, og retrett (eller «stikke av med halen mellom beina», som det heter på folkemunne) var ofte noe jeg ble tvunget til for å overleve. Den høyteknologiske kampdrakten din helbreder gradvis skadene du pådrar deg, så om du sliter er det med andre ord best å komme seg i skjul, og sitte i ro litt.

Utnyttelse av funksjonene i drakten er forøvrig helt nødvendig for å overleve. Demoen kunne i stor grad spilles som et hvilket som helst førstepersons skytespill, men etter hvert som fiendene blir tøffere er du simpelthen nødt til å ta alle fordelene dine i bruk. Jeg ble raskt veldig glad i kamuflasjefunksjonen, som gjør deg praktisk talt usynlig. Ofte snek jeg meg innpå fienden, og ventet til de var nesten så nærme at jeg kunne kjenne den dårlige ånden deres før jeg avfyrte noen salver i ansiktene deres.

Også fremtidskrigere kan finne på å sovne på post
Også fremtidskrigere kan finne på å sovne på post

Ulempen med denne funksjonen er at med en gang du skyter, eller blir truffet av en kule, slutter den å fungere. I tillegg kan du kun bevege deg over korte avstander før den må lades opp igjen, så naturlige skjulesteder er fortsatt helt nødvendige for at du skal kunne snike deg ubemerket inn på fienden. Hvis du ikke har tålmodighet til å liste deg gjennom buskene, kan du leke gepard ved hjelp av superfartfunksjonen. Da kommer du tett opp til fiendene før de får tid til å reagere, slik at du kan perforere dem ved hjelp av haglen din.

Drakten har også en superstyrkefunksjon, som gjør deg ekstremt farlig i nærkamp. I tillegg får du mulighet til å hoppe mye høyere enn normalt, samt slå deg gjennom vegger og lignende. Mindre bygninger kan ofte jevnes helt med jorden, noe som er temmelig imponerende – og litt skummelt, med tanke på at det som i andre skytespill ville vært helt trygge gjemmesteder plutselig kan falle i hodet ditt i Crysis.

Skreddersy våpnene dine

Jeg skal ikke gå i detalj om våpenutvalget, annet enn å si at du får tilgang til det du forventer. Hagle, maskingevær, snikskyterrifle, granatkaster, ulike typer håndgranater – alt er med. I tillegg dukker det utvilsomt opp noen overraskelser etter hvert. Det som er mer interessant er måten du kan justere de ulike våpnene underveis. Etter hvert som du spiller plukker du nemlig med deg ulike typer ekstrautstyr, som du kan sette på våpnene dine. Disse inkluderer kikkertsikte, lasersikte, granatkaster for maskingevær, lykt, lyddemper og mye mer.

Stridsvognen føles temmelig heftig
Stridsvognen føles temmelig heftig

Slikt ekstrautstyr legges til og fjernes ved hjelp av et veldig enkelt system, og er nok et eksempel på hvordan utviklerne gir deg frihet til å spille slik du ønsker. Liker du å lure deg rundt i buskene som en liten Agent 47 er lyddemperen et naturlig valg, for eksempel. Fienden kan også bruke slike våpenmodifikasjoner, og etter hvert som du møter vanskeligere motstandere vil de oftere bruke lasersikte og slikt.

Etter en dag med Crysis sitter jeg igjen med mange positive inntrykk. Spillet har fått temmelig mye forhåndsomtale, og så langt ser det ut til at det i stor grad er akkurat så godt som vi hadde håpet. Det åpne gameplayet gir en herlig følelse av å ha kontroll over min egen skjebne, og selve grunnmekanikken i spillet fungerer nærmest perfekt. Grafikken føler jeg ikke behov for å nevne en gang – Crysis er hinsides lekkert, akkurat som forventet.

Det eneste som skuffer meg så langt er at utviklerne tydeligvis ikke har tatt til seg tilbakemeldingene de fikk for de alt for «macho» kommentarene til fiendene i Far Cry. Nord-Koreanerne i Crysis er kanskje ikke like grusomme, men de kommer fortsatt med for mange dumme og uprofesjonelle kommentarer. Hvis jeg var i kamp med en overlegen drapsmaskin, ville jeg konsentrert meg mer om å overleve enn å skrike ut lavpannede fornærmelser, og jeg synes Crytek heller burde ha hentet inspirasjon fra F.E.A.R. enn fra Rambo på dette området.

Nå må dere i alle fall ha meg unnskyldt. Jeg har et spill å fullføre, og jeg gleder meg veldig til fortsettelsen. Takket være spillets glitrende implementering av «alt-tab»-funksjonen, tar det heldigvis ikke lang tid før jeg er i gang igjen.

Kommentarer (77)

Forsiden akkurat nå

Til toppen