Anmeldelse

Crysis

Crysis er sannsynligvis årets mest etterlengtede skytespill, og det er selvsagt ikke uten grunn. Med fantastiske Far Cry på samvittigheten og en av industriens heteste spillmotorer under panseret, har tyske Crytek hatt alle forutsetninger for å lage et virkelig storspill. Og det har de også lykkes med, men samtidig er det klart at Crysis ikke er PC-markedets store Messias.

Denne karen sliter litt
Denne karen sliter litt

Jungelens konge

Men la oss starte med begynnelsen. Crysis foregår i en halvnær fremtid, på en på overflaten idyllisk tropeøy som skjuler store hemmeligheter. Disse hemmelighetene har Nord-Korea fått nyss om, og derfor har de gått i land med en stor militærstyrke på øya. Som amerikansk soldat settes du inn, sammen med en håndfull andre soldater, for å sjekke situasjonen. I utgangspunktet er det snakk om en begrenset operasjon, men det viser seg raskt at det blir nødvendig med langt mer enn en håndfull soldater for å få kontroll over situasjonen.

Hvis du har lest førsteinntrykkene mine vet du at jeg virkelig frydet meg i spillets selskap. De første timene med Crysis er rett og slett himmelske. Det første som blender deg er selvfølgelig grafikken – Crysis er vanvittig lekkert, og takket være den fantastiske fysikken er det langt mer imponerende i bevegelse enn det er på bilder.

Første gangen du skyter ned en palme, og ser hvordan palmebladene reagerer realistisk når den felles, er det vanskelig å ikke smile bredt. Det samme gjelder første gangen du søker dekning i en hytte, og opplever at den gradvis skytes i stykker av de angripende fiendene, eller første gangen du ser en dynamisk soloppgang over tropehavet og en regnbue over et fossefall. Crysis inneholder så mange «wow-øyeblikk» at kjevemusklene blir såre av all måpingen.

Hvor ble palmene av?
Hvor ble palmene av?

Høyteknologiske fordeler

Den gode grafikken spiller selvsagt en viktig rolle i forhold til å gjøre spillopplevelsen spektakulær, men den hadde ikke fungert alene. For at et spill skal fungere, må gameplayet også henge med, og det gjør det så absolutt i Crysis. I utgangspunktet snakker vi selvsagt om et relativt standard førstepersons skytespill, men spillet har flere elementer som gjør at det skiller seg fra mengden.

Det første er den høyteknologiske kampdrakten, som har fire moduser: Superstyrke, superfart, kamuflasje og ekstra rustning. Disse kan du aktivere etter behov – trenger du å komme deg raskt fra ett punkt til et annet, uten å bli skutt i filler på veien, kan du velge superfart. Trenger du å snike deg opp på fienden, er kamuflasje (som gjør deg nesten usynlig) et godt valg. Foretrekker du å være fysisk fremfor å bruke våpen, kan superstyrke være ideelt. Standardmodusen er ekstra rustning, som bruker draktens energi til å gi deg bedre beskyttelse.

Energi er forresten veldig viktig. Du kan ikke sprinte i gepard-fart så lenge du vil, og du kan heller ikke luske deg usynlig rundt uten å måtte ta pauser for å lade opp energinivået. Skal du bruke kampdrakten effektivt må du med andre ord planlegge litt, slik at du ikke ender opp hjelpeløs og sårbar i åpent terreng når du plutselig har brukt opp all energien din.

Det er ikke mange turister på øya
Det er ikke mange turister på øya

Frihet, men ikke uten grenser

Kampdrakten spiller også en viktig rolle i forhold til det neste, og sannsynligvis også viktigste, området hvor Crysis skiller seg fra mengden: Det åpne gameplayet. De ulike situasjonene du stilles over for kan vanligvis løses akkurat slik du ønsker det selv. Du får nok spillerom til å kunne velge ulike angrepsvinkler, og du kan også benytte deg av forskjellige virkemidler for å overvinne hindringene.

Ser du en gruppe fiender, kan du gå til angrep som i et standard skytespill, og satse på at egenskapene dine som Rambo-soldat holder for å overvinne dem. Eller, du kan bruke kamuflasjen for å snike deg innpå for å ta dem ut i nærkamp, eller så stille som mulig. Alternativt kan du snike deg bort til bilen de satt fra seg, hoppe ubemerket inn i den og ta hele gjengen ut med det påmonterte maskingeværet.

Et annet alternativ er selvsagt å rett og slett kjøre dem ned med bilen. I løpet av enspillerkampanjen får du tilgang på en rekke kjøretøyer, inkludert HMMV-er, militærlastebiler, stridsvogner og båter. Alle føles herlige å kjøre, og gir nok et element av valgfrihet til spillet.

Denne valgfriheten gjør at hver enkelt spiller får en unik spillopplevelse. Når jeg spiller, blir opplevelsen min egen, fordi jeg selv velger hvordan jeg skal gjøre det. Jeg får spille på mine egne premisser, og jeg tvinges ikke inn i en fastsatt rute eller til å bruke forhåndsbestemte virkemidler for å overvinne situasjonene. Jeg er sjefen, og det føles herlig.

Stridsvogner = moro
Stridsvogner = moro

Det er imidlertid et stort «men» her. Crysis er nemlig ikke like imponerende som sin «forgjenger», Far Cry, på dette området. Noen av oppdragene i Far Cry var nesten fullstendig åpne, og slapp deg i praksis løs helt på egenhånd. Det var bare deg, målet ditt, og et stort øylandskap mellom dere. Crysis gjør nesten aldri noe slikt.

I begynnelsen er riktignok oppdragene ganske åpne, og som oftest får du nok boltringsplass til at du fortsatt føler deg fri. Men det er likevel alltid ett eller annet som begrenser deg, og med et par herlige unntak, er hindringene som skiller spillområdet fra området utenfor alltid ganske åpenbare. Dette ødelegger ikke for spillopplevelsen i noen særlig grad, men det er likevel litt trist å konstatere at Crytek ser ut til å ha tatt et skritt tilbake siden Far Cry, i stedet for å ta det solide fundamentet videre.

Svakere mot slutten

Det som er verre er at den siste tredjedelen av spillet er mye mer lineær enn resten. Etter at jeg tok fatt på denne satt jeg hele tiden med et håp om at de lineære sekvensene snart var over, slik at jeg kunne ta til på et åpent og fritt brett igjen. Men det skjedde aldri. Den siste tredjedelen av Crysis kunne, om man ser bort fra den lekre grafikken, like godt vært hentet fra et hvert annet skytespill. Joda, den inneholder noen av spillets råeste sekvenser, men samtidig føles alt så begrensende etter at vi har fått smake på den herlige friheten.

Når vi mister friheten, mister vi også mye av dybden i spillet. Kampdraktens flere funksjoner blir plutselig ikke så relevante lenger, og de fleste situasjonene har langt færre tilnærmingsmåter enn tidligere. Rent gameplaymessig går Crysis fra å være spesielt og unikt til å bli helt standard.

Veien leder til død og elendighet
Veien leder til død og elendighet

Mange klaget over mutantene i Far Cry. Jeg er fortsatt sterkt uenig i denne kritikken. Jeg synes de gav spillet ekstra variasjon og spenning, og flere av det jeg ser på som de mest minneverdige oppdragene i spillet involverte mutanter. Mutantene påvirket heller ikke kjernegameplayet i en stor grad - de gav deg noen nye utfordringer, men Far Cry føltes fortsatt som Far Cry når du kjempet mot dem. Her har Crytek feilet i etterfølgeren. Når du kjemper mot de berømte romvesenene føles Crysis som et helt annet (og mye mer begrenset) spill enn det gjør når du kjemper mot soldatene fra Nord-Korea.

Dessuten er det et par oppdrag her som egentlig ikke er gode. Det første minner mer om en demoscene-produksjon enn et spill, og føles som en ren teknologidemo hvor utviklerne helt har glemt at spill skal være moro. Den andre gir deg kontroll over et VTOL-svevefartøy, og er for så vidt ganske artig, men litt for vanskelig (med tanke på at du ikke har noen øvelse i å kontrollere noe slikt) og ikke spesielt minneverdig på noen andre måter enn at det rent teknisk sett skiller seg ut fra resten av oppdragene. Jeg hater også den siste sjefen i spillet, som faktisk ikke alltid fungerer som den skal.

Tøffe motstandere

Er det ett område jeg virkelig er fornøyd med Crysis, så er det i forhold til vanskelighetsgraden og flyten. De individuelle skyteduellene er intense og utfordrende, og datamotstanderne er intelligente nok til å bevisst prøve å omringe deg, og lete etter deg om du prøver å kamuflere deg. Du må virkelig bruke kampdraktens funksjoner for alt den er verd, for hvis ikke vil du raskt ende opp som mat for de mange åtseldyrene i jungelen. Du kan justere vanskelighetsgraden underveis, og ikke bare er datamotstanderne mer utfordrende på vanskeligere nivåer, men de slutter plutselig å snakke gebrokkent engelsk, og går i stedet over til koreansk.

Det er alltid morsomt å sprenge ting i luften
Det er alltid morsomt å sprenge ting i luften

Crysis gjør som flere andre nye actionspill, og dropper alt som har med medisinskrin å gjøre. Skades du i en skyteduell, kan du sitte i ro litt og vente på at helsen din skal bygge seg opp igjen. Med tanke på at duellene er så utfordrende i seg selv, er ikke dette noe som gjør spillet spesielt mye lettere, men det gjør underverker for flyten. I vanlige skytespill har jeg en tendens til å lagre ofte, og om jeg taper litt for mye helse i en kamp, spiller jeg den om igjen helt til jeg er fornøyd. Alternativet er at jeg dør ofte, fordi jeg går inn i situasjoner med alt for lite helse. Begge deler ødelegger kraftig for flyten, og derfor setter jeg stor pris på tilnærmingen Crysis bruker.

Heftig flerspiller

Som mange andre skytespill med respekt for seg selv, kommer Crysis også med en omfattende flerspillerdel. Her får vi ta konflikten ut på nettet, og benytte oss av kampdraktens funksjoner for å overliste og utmanøvrere menneskelige motstandere. Kort fortalt: Det fungerer veldig godt. Det er for eksempel skikkelig artig å bruke superstyrkefunksjonen for å klubbe ned motstandere med ett eneste slag, men samtidig er det ekstra risikabelt med tanke på at du mister skjoldet ditt når du aktiverer superstyrken.

Om du var tilhenger av kamuflasjefunksjonen i enspillerkampanjen, er sjansene store for at du får deg en kalddusj når du prøver det samme på nettet. Kamuflerte spillere er nemlig langt fra usynlige, og du må virkelig spille smart for å unngå å bli sett. Selv om det ikke fungerer spesielt godt å basere spillestilen på kamuflasjefunksjonen, kan man uansett fortsatt bruke denne til sin fordel, for eksempel i kombinasjon med kjøretøy (hvis du er «usynlig» kan du hoppe ut av kjøretøyet i fart, og komme deg i sikkerhet før folk skjønner at de skyter på en tom bil).

Jungelen er innbydende
Jungelen er innbydende

Crysis tilbyr selvfølgelig en standard «deathmatch»-modus, hvor målet simpelthen er å drepe alt som rører på seg. Her synes jeg spillområdene kanskje er litt i minste laget, men resultatet er i alle fall et svært hektisk gameplay der du omtrent alltid er i kamp med en eller flere andre spillere. Den store modusen i spillet er imidlertid «power struggle», som låner flere elementer fra Battlefield-spillene, og utspiller seg på store kart hvor hvert lag får tilgang på en mengde kjøretøyer, og må overta bunkere, kraftgeneratorer og fabrikker rundt om på kartet for å vinne.

Som i andre lagbaserte spill avhenger underholdningsverdien i «power struggle» kraftig av hvem du spiller med og mot, men det grunnleggende gameplayet her fungerer i alle tilfeller veldig godt. Kjøretøyene i Crysis er, som sagt tidligere, svært tilfredsstillende å kjøre, og i flerspiller får du også leke deg med kjøretøyer som ikke befinner seg i kampanjen. Du får også mulighet til å leke med helt nye våpen, slik som en heftig versjon av romvesenenes iskanon.

Konklusjon

Crysis er på mange måter et helt strålende spill, men det er ikke til å komme fra at enspillerkampanjen ikke avsluttes like sterkt som den begynner. Skal jeg ta det i tall, starter Crysis med seks store brett som simpelthen er helt fantastiske, og avsluttes med fem mindre brett som ikke holder det samme ekstreme nivået. Flere av dem inneholder noen mildt sagt vanvittige scener, men disse kan egentlig ikke veie opp for at gameplayet blir tammere etter hvert.

På tross av at utviklerne kludrer det litt til på slutten, er Crysis et knallspill. Det er et spill absolutt alle som liker skytespill må spille, både fordi det rent teknisk sett overgår alt annet på markedet, og fordi de første ti timene leverer noe av det ypperste vi har sett innen skytespillaction. Det er lite som er så herlig og intenst som å leke katt og mus med fienden i jungelen, og den flotte kunstige intelligensen sørger for at leken ikke alltid er så forutsigbar som en skulle tro. Med de åpne områdene og de mange mulighetene gir Crysis deg mulighet til å spille på dine premisser, og det er alltid en god ting.

I tillegg får vi en veldig god flerspillerdel, som har potensialet til å underholde i lang tid også etter at enspillerdelen er glemt. Kampdraktens mange muligheter og spillets herlige kjøretøy bidrar til at Crysis kan ta opp kampen også med dedikerte flerspillerspill, selv om jeg nok ikke vil påstå vi har med noen Battlefield-knuser å gjøre.

Vurdering


Crysis Windows Windows 9/10 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. november 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Crytek Studios

Kommentarer (255)

Forsiden akkurat nå

Til toppen