Hvor mye tid har du tilbrakt i verdensrommet i løpet av livet ditt? Pedantene blant oss vil antageligvis hevde at alle tilbringer hundre prosent av tiden sin i verdensrommet, men nå tenker jeg på det ekte verdensrommet. Som alle vet, finnes det ekte verdensrommet kun i film, TV-serier, bøker og spill; kamper mellom opprørere og ymse onde imperier er sjelden så grandiose som når de foregår i det ytre rom. Dette enkle faktum har ikke akkurat gått spillindustrien hus forbi; lykkejeger-i-verdensrommet-spillet Elite er å finne på mange topplister rundt om i verden, for eksempel. Noe som elegant bringer oss over på Darkstar One, som beleilig nok er et lykkejeger-i-verdensrommet-spill.
Lykkejegeren det er snakk om i dette tilfellet heter Kayron, er nyutdannet eskortepilot (et yrke som – heldigvis for det spillkjøpende publikum – har lite til felles med eskorteyrket kjent fra forskjellige lugubre rubrikkannonser), og har nylig mistet faren sin under mystiske omstendigheter. Ikke mer mystiske enn at man i løpet av de fem første oppdragene avslører at skipet hans ble sabotert og finner navnet på mannen som gjorde det, men pyttsann. Men Kayron får informasjon om noe annet og langt viktigere i løpet av kort tid: Hva farens romskip Darkstar One (som Kayron overtar i begynnelsen av spillet) er for noe rart; skipet er nemlig delvis organisk, og kan oppgraderes ved hjelp av mystiske, grønne krystaller som ligger gjemt rundt om i universet.
Dermed slipper man å bruke utallige timer på å spare opp penger til å få råd til det gjeveste skipet i galaksen, og kan heller bruke utallige timer på å samle krystaller. Men bevares, systemet er mer enn bare en gimmick og lar deg selv velge hvilket område av skipet du vil prioritere; går du for økt manøvreringsevne ved å gjøre vingene bredere, frister det med mer kraft i motoren eller er det flere våpen som trengs? I tillegg til dette har Darkstar One – som eneste skip i universet, lar det seg høre – en unik plasmakanon som også kan oppgraderes i alle bauger og kanter. Pimp My Ride kan gå og legge seg, med andre ord; dette er hardcore romskip-styling av en annen verden. Bokstavelig talt.
Olav, du må vakne, indianerane kjem
Et blodtrimmet romskip kommer godt med når man skal slåss, og det skal man jo. Ofte og mye. Det finnes drøssevis med oppdrag man kan bryne seg på, men det overveldende flertallet av dem går i bunn og grunn ut på å komme seg til punkt A, skyte alt som markeres med rødt på kartet, og ri inn i solnedgangen. Det hender man må passe på at allierte skip ikke kommer til skade, og av og til involverer planen også et punkt B og kanskje noe som skal plukkes opp, men i det store og det hele kommer ikke pasifister spesielt langt i Darkstar One. Og godt er det, for slagene man får servert her er virkelig noe for seg selv.
De tidligere nevnte pedantene vil nok omtrent nå påpeke at dersom kampene i Darkstar One lager lyd, så er spillet urealistisk på grensen til det skandaløse ettersom lydbølger ikke kan bevege seg gjennom vakuum. Men realistisk eller ei, lydeffektene i Darkstar One er noe av det som gjør kampene svært intense. Enten det er buldrende drønn som forteller deg at du ikke gjorde så lurt i å droppe forrige premieinnbetaling på forsikringen, eller de rare utropene til motstanderne dine ("han er i ferd med å gjennomtrenge skjoldene mine!"), så blir stemningen raskt opphetet når det er slagsmål på gang.
Ettersom fokuset på slåssing i Darkstar One er såpass sterkt, er det godt at skipet er så lett å kontrollere. Enten man bruker den fremragende musestyringen eller kobler til en joystick, er Darkstar One en svært flyvedyktig fugl. Man har turboraketter som kommer godt med når man skal jage flyktende banditter, en oppsiktsvekkende effektiv luftbrems som er gull verdt når man bråsnur og plutselig befinner seg på kollisjonskurs med noe, og man har også mulighet til å forflytte skipet sidelengs, noe som er kjekt stort sett hele tiden. For å korte ned reisetider har man både hyperrom-motor og en kjekk tidsakselerator til sin disposisjon; kort sagt føles Darkstar One akkurat så enkelt og ukomplisert å fly som man forventer at et stridsromskip skal være.
Ut i det ukjente
Hva gjør så en barsk, ung pilot med galaksens feteste fartøy, drag på damene og en far å hevne? Vel, det er i bunn og grunn opp til den som spiller. Vil du gå rett på historieoppdragene og hevne far før sola går ned, leve farlig som dusørjeger, slå deg opp som underverdenens konge ved å rane lovlydige handelsmenn og verdensrommets svar på trailersjåfører, eller bli en lovlydig handelsmann selv? Så lenge karrieredrømmene dine faller innenfor en eller flere av disse kategoriene, har du mye å se frem til i Darkstar One. Slåssing står alltid i fokus, sammen med utforsking; en stor del av oppdragene knyttet til historien i spillet går ut på å komme deg til ukjente deler av galaksen, ved å kjøpe bedre utrustning til skipet ditt eller å skaffe navigasjonsnøkler til nye stjernesystemer.
Og her er det Darkstar One for første gang kommer til kort: Det er nemlig ikke så fryktelig mye å finne når man er ute på oppdagelsesferd. Mesteparten av hvert stjernesystem er kun tomrom (ja, faktisk), og eventuelle interessante reisemål vises på en hendig liste. Det er veldig praktisk, men det fjerner mye av spenningen ved å begi seg ut i det ukjente. Dog har dette systemet en soleklar fordel: Uerfarne spillere eller de som ikke er veldig glad i ubehagelige overraskelser slipper mange bekymringer i Darkstar One.
Likevel klarer jeg ikke å la være å bli skuffet når utviklerne har fylt verdensrommet med så mye spennende krimskrams som stort sett kun er pynt; eksempelvis besøker du vår egen melkehvite galakse tidlig i spillet og får se en viss blå planet på nært hold, men du har ingen mulighet til å besøke menneskehetens vugge. En knøttliten handelspost noen mil unna er så nær du kommer; du får bare se, ikke røre.
Rompilot med skuespillertalent søkes
Ettersom det har vært lite snakk om historien i spillet så langt, er det på sin plass å avsløre at den står ganske sentralt i spillopplevelsen. Utviklerne har selv uttalt at deres mål har vært å lage en engasjerende énspilleropplevelse med en spennende historie, og det har de for så vidt lykkes med. Noe de derimot har mislyktes rimelig spektakulært med, er å fortelle denne historien på en akseptabel måte. Ingen av skuespillerne som låner stemmene sine til figurene i Darkstar One er i nærheten av å overbevise på noe punkt; finsk fjernsynsteater virker virkelighetsnært og troverdig sammenlignet med kretsmesterskapet i overspilling som pågår i Darkstar One.
Når manuset nærmer seg det ulidelige, med replikker som enten irriterer med sin overtydelighet, fremstår som det rene nonsens eller desperat forsøker å være morsomme, gjør det bare vondt verre. Historien i seg selv er ikke så ille; men når presentasjonen er så klønete som her, blir det vanskelig å bry seg.
Konklusjon
Darkstar One er et svært underholdende spill. Selve grunnmekanikken er fjellstø, komfortabel og underholdende, om enn lite variert; men så lenge du er glad i å skyte, skorter det ikke på oppdrag å bryne seg på. Riktignok kan man slå seg opp som handelsreisende, men pirater eksisterer fortsatt i fremtiden og en vellykket forretningsmann må også være beredt på å beskytte varene sine.
Det er også viktig å presisere at den uerfarne spiller har lite å frykte fra Darkstar One: Riktignok er det en del særegne konsepter som presenteres, men det er klart og tydelig at utviklerne også har hatt ferskingene i tankene i løpet av utviklingsperioden. Øvingsoppdrag – som faktisk også er underholdende - er lagt inn i begynnelsen av spillet, og kontrollsystemet er naturlig og lett å forstå seg på. Den sexy grafikkmotoren skader heller ikke; Darkstar One er noe du kan ta med hjem og vise frem til foreldrene dine. Fortrinnsvis hvis de er interessert i spill, så klart.
Alt i alt må det sies at hvis det frister å prøve seg som rompilot etter endt sommerferie, er Darkstar One en utmerket billett til det ekte verdensrommet.
