Anmeldelse

Darwinia

Det er en kjensgjerning at litt eldre gamere er fryktelig glad i å snakke om gamle dager, alt var så mye bedre da. Britiske Introversion har nå kommet med Darwinia - et strategispill som lykkes veldig bra med å fange retroånden.

Side 1
Side 2

Du jobber for Dr. Sepulveda, en litt skrudd forsker som har lykkes med å skape en virtuell verden i gamle spillkonsoller. Her er hans hjertebarn, de små grønne darwinianerne, i stadig utvikling. Disse finurlige krabatene har mot alle odds lykkes i å skape et velfungerende og dynamisk miljø, men når er dette i stor fare. Verdenen har nemlig blitt infisert av en ond, rød virustype som er meget aggressiv. Siden den godeste doktoren er en meget opptatt mann er det selvfølgelig vi som får ansvaret for å redde hans fantastiske forskningsprosjekt.

Tilbake til fremtiden
Darwinia er en hyllest til det mange ser på som spillenes gullalder, en tid da hjernen måtte jobbe mer enn øynene for å skape fantastiske spillverdener. Det første som møtte meg når jeg skulle spille var en filmsnutt (demo) av god gammel årgang med tilhørende musikk. Resultatet ble at jeg et øyeblikk drømte meg tilbake til Amigaens storhetstid, og filosoferte rundt de gode minnene fra denne perioden i mitt liv som gamer. Men vi lever i nuet, og det gleder meg at Darwinia også tåler dagens lys. Spillet er enkelt oppbygd, men samtidig rasende festlig. Igjen et kjennetegn fra fordums spilltider.

Du er som i de fleste sanntidsstrategispill "Gud", og ser i utgangspunktet all handling fra en isometrisk vinkel. Tidlig i spillet er enheter og fiender svært begrenset, men i takt med vanskelighetsgraden vokser variasjonen også på dette feltet. Det hele handler naturligvis om å passe på dine små grønne venner, og selvfølgelig utslette de onde virusene. Hvis du møter på vanskeligheter er det alltids mulig å få hjelpende tips fra Dr. Sepulveda med et enkelt tastetrykk, svært nyttig.

Bygging av enheter er såre enkelt, du trykker bare inn en tast og tegner symbolet for den ønskede enhet. Du kan kun ha et begrenset antall enheter på en gang, noe som faktisk er positivt for spillets strategiske aspekt. Her overmanner du nemlig aldri fienden, du må være smart for å løse problemstillinger. I "tegnemenyen" vil du også få adgang til andre hjelpemidler etter hvert, men du må gi Dr. Sepulveda tid til å forske litt før disse blir klare. Hvert brett har for øvrig flere mål du må klare for å komme videre, disse er lett tilgjengelig ved siden av den nevnte tegnemenyen. Grensenittet er i det hele tatt meget oversiktelig og enkelt i bruk.

For å klare brett er det essensielt at du tar over og programmerer om visse bygninger ved hjelp av dine ingeniørenheter. Bygg omfatter blant annet transportradar, omformere og portaler til andre deler av verdenen. Byggene er ofte omringet av virus, og her kommer soldatene dine inn. Disse styres i "geværlag" som består av tre eller flere medlemmer. I begynnelsen kan soldatene dine kun bruke laser, men utover i spillet blir disse langt mer slagkraftige. Angrep fra luften og med rakett vil også bli aktuelle, i tillegg til transportmuligheter i armerte farkoster.

Sjelevandring
Hver fiende du dreper etterlater seg en eller flere sjeler. Disse er meget viktige å få fatt på, og ingeniører bør hele tiden være med deg på felttog. Fienders sjeler kan nemlig omgjøres til darwinianere, Dr. Spulvedas små håpefulle intelligenser. Men pass på, ingeniørenheter har ikke offensive kapabiliteter, så en eskorte er påkrevd i farlige områder. Prosessen med å gjøre sjeler til darwinianere foregår i omformere, og disse er begrenset i antall. Du risikerer dermed å måtte frakte både sjeler og darwinianere over lengre avstander, og ved sistnevntes transport kommer en ny enhet inn.

Du har nemlig ikke direkte kontroll over darwinianerene, du må oppnevne offiserer i deres rekker for å få dem til å bevege seg på kommando. Bruken av offiserene opplevdes som en god gammeldags sauegjetersimulator, der du nesten ser ut til å skremme de grønne massene rundt omkring. Over lange avstander blir denne måten å gjøre det på litt slitsom, men ellers fungerer "gjetingen" helt greit.

Noe som både fascinerte og overrasket meg i sammenheng med enhetenes bevegelse var at de var svært terrengavhengige. Spillet skifter totalt karakter når du skal utkjempe viruskriger i områder med fjell og daler, her blir strategiske avgjørelser svært viktig. At enheter beveger seg såpass godt i forhold til terrenget innfører et snev av realisme som hever spillet. Hvis alle enhetene kunne reise hvor som helst uavhengig av underlag ville mye av utfordringen i Darwinia vært som dugg for solen.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden