Sniktitt

De Blob

LEIPZIG (Gamer.no): Noen spill er laget for å utfordre deg, og forsøker å lage intelligente grunnmekanikker hvor hver handling du kan gjøre har en rekke konsekvenser du må vurdere effekten av. De Blob er ikke et slikt spill. Etter en lengre økt på tommanshånd med spillet er det med et stort smil jeg forlater spillstasjonen, moret langt mer enn jeg egentlig har blitt utfordret.

Se klipp fra spillet

Vis større

Video: De Blob


De Blob er med andre ord først og fremst det jeg velger å kalle et slappe-av-spill. Det er et spill jeg kan se for meg å spille på sene kvelder, når jeg har arbeidet hele dagen og egentlig bare har lyst på noe å henge fingrene i. På samme måte som Super Mario Galaxy utsondrer det en enkelhet og lykke som gjør det umiddelbart appellerende – det er vakkert, fargerikt og det låter fint, og det er først og fremst dette som gjør at jeg trives i spillets selskap. Jeg føler meg bra, og har det fint, når jeg er sammen med De Blob. Så enkelt kan det noen ganger være.

Minner om Car Vup

Rent spillmekanisk er imidlertid Katamari Damacy og den gamle Amiga-klassikeren Car Vup langt mer relevante referanser enn Mario. Grunnideen i spillet er slående enkel: Du er en malingklatt, og oppgavene dine består stort sett i å male den store verden rundt deg i ulike farger. Ved å absorbere farger fra spillbrettet antar du selv ulike farger, og ganske snart kladder du verden full av både rødt, blått, gult og grønt. Av og til må du hoppe opp på bygninger eller gli langs vegger for å nå over alle flater, og dét er omtrent dét – i hvert fall av det vi har sett så langt.

I motsetning til mindre begavede forsøk på Wii-spill snubler spillet ei heller i kontrollene. Alt du trenger for å løse spillets oppgaver er muligheten til å hoppe og muligheten til å aktivere diverse gjenstander, og begge disse er lette å lære. Du hopper ved å rykke Wii-kontrolleren oppover, og du aktiverer gjenstander med et knappetrykk pluss et slag. Enkelt og effektivt, samtidig som bevegelseskontrollene gir spillet en fysisk dimensjon som kler den svært fysiske følelsen selve malingen ellers maner fram.

Det kan diskuteres hvorvidt et så enkelt konsept som dette i det hele tatt trenger en historie, men bakgrunnshistorien i De Blob er uansett både uprovoserende og søt. I korthet dreier det seg om at noen slemminger™ har besøkt De Blobs verden og gjort den grå og kjedelig. Dette kan vi naturligvis ikke ha noe av – for er det én ting vi ikke ønsker, så er det å ha det grått og kjedelig rundt oss. De onde kreftene skal motarbeides, og våpnene våre er – naturligvis – litervis med primærfarget maling, en liten slump fantasi og en svett dose funky musikk.

Velplasserte og deilige belønninger

I tillegg til den grunnleggende, og overraskende langvarige tilfredsstillelsen spillet finner i å surre rundt og kladde maling overalt, byr De Blob dessuten på en rekke andre veldisponerte belønninger. Etter hvert vellykkede oppdrag slår De Blob seg tilfreds for brystet og gliser, mens teksten sier noe i duren av «du greide det!».

Spillet legger også merke til dine prestasjoner innen en rekke kategorier. Dermed kan du for eksempel sette deg fore å klare hvert brett innenfor en gitt tidsfrist – eller kanskje du heller vil satse på å fargelegge 100% av byens bygninger? Hvert brett vil ha en rekke slike ekstraoppgaver, og det kan late til at dette blir en morsom tittel også for kompletistene blant oss.

En annen positiv overraskelse var grafikken i spillet – og hvor pent det hele er blitt. De Blob er blant de absolutt vakreste spillene jeg har sett på Wii til nå, og byr på fine vanneffekter, deilig malingfølelse samt et vanvittig fargekaos så snart du har begynt å sette litt spor etter deg. Rundt omkring finner vi også mange glimrende små detaljer, slik som de små, pipete knottemennene som du kan frigjøre og gi farge til, eller den flotte animasjonen på dine oppdragsgivere. Det hører fortsatt til sjeldenhetene at tredjepartsspill holder Nintendo-kvalitet på Wii, men De Blob ser virkelig ut til å gjøre nettopp det.

Det største spørsmålet som fortsatt står ubesvart, er naturligvis hvor lenge denne umiddelbare gleden vil vare &ndash og hvorvidt konseptene vil være i stand til å bære en lengre spillopplevelse. Selve plattformhoppingen er nemlig ganske enkelt gjennomført, og føles, som i tilsvarende optimistiske Locoroco, en anelse upresis. Riktignok er det en tøyelig kladd med maling vi ruller rundt med her, og det gir absolutt mening at den skal oppføre seg litt tøyelig og upresist, men det skal bli spennende å se om De Blob blir mer frustrerende når utfordringsnivået etter hvert stiger.

Brettdesignen vi har vært vitne til så langt har imidlertid holdt høyt nivå, så det kan godt være disse bekymringene viser seg å være grunnløse.

Konklusjon

De første tre kvarterene med De Blob kan best oppsummeres som en stor og gledelig overraskelse. Spillet er så godt som ferdig, og føles både polert og gjennomtenkt på de fleste plan. Det låner solide doser av sjarmtriks fra Super Mario Galaxy og Loco Roco, men konseptet er uansett så grunnleggende ferskt at det står pent på egne ben, og resultatet er at jeg ender opp med ett behov alene: Jeg vil male mer.

De Blob ser med andre ord ut til å bli, kanskje ikke helt ulikt spill som Skate eller Katamari Damacy, et spill man spiller rett og slett for lekens skyld. Det føles morsomt og positivt og gledesfylt, kontrollene er enkle og konseptene er vennlige, og jeg tipper THQ her har en av årets beste Wii-opplevelser på trappene.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen