Anmeldelse

Def Jam Vendetta

Kjente rappere fra et markant plateselskap har blitt bitre uvenner i Def Jam Vendetta. Lokale slåsskjemper og disse rapperne kan slå hverandre helseløse i EA Sports Bigs arkadespill. Akkompagnert av suggererende hip hop-rytmer kan du lange ut slag etter slag mot venner og kjente i flerspillermodus for opptil fire deltakere.

Side 1
Side 2
Side 3

Variabel kontroll
Dersom du flere ganger holder samme kroppsdel i klemme, må opponenten til slutt gi seg. Hvert kroppsområde har en egen helsesøyle som blir synlig ved faste håndgrep. Når du har lagt en dekadent ”thug” i bakken, kan en ved bruk av L1-knappen sette fotsålen oppå den utslåtte kroppen. Klarer publikum å telle til tre uten at krabaten klarer å sprelle seg løs, avgjøres kampen i spillerens favør ved såkalt ”pin”. Møysommelig oppbygning av angrep og fremgangsmåter er sentralt i veien mot suksess. Fra tid til annen blir spillerkarakteren sliten, og er da svært sårbar for skallebank.

Kontrollen er i utgangspunktet god, spesielt i én-mot-én-oppgjør. Når en skal slåss sammen med en virtuell bråkmaker mot to andre oppviglere, kan kontrollen bli redusert. Det er ikke lett å bestemme hvilken motstander som skal angripes. I et opphetet slagsmål er det viktig å treffe riktig person for å komme helskinnet fra situasjonen. I et tiltenkt spark mot den ene figuren, klapper vi heller gjerne til den andre. Ikke at det i seg selv er uheldig, men da kan jo den første nevekjemperen gjerne angripe ”uanmeldt”. Dette er gjenstand for stor irritasjon etterhvert som sekundene tikker og går.

Et annet ankepunkt er den frekke ”tap any button”-beskjeden en får beskjed om nå og da. Det inviterer til febrilsk, rapid trykking på knappene. Beskjeden viser seg når spillerkarakteren er sliten eller blir holdt i fast grep. Slik unødvendig mishandling av knappene leder til fysisk utmattelse, noe folk flest ikke har savnet siden Track and Field II på Nintendo. Også kampenes lengde resulterer i slitne fingrer, for ikke å snakke om irriterte svettetokter. Det er da slikt som gjør barna voldelige, ikke voldsspill i seg selv. Fra spøk til revolver, enkelte deler av kontrollmekanismen kunne altså vært bedre.

Pen grafikk, lekre ”bitches”
Grafikken er relativt god, og omgivelsene er middels godt gjengitt. Utøverne er pretensiøst muskuløse, og liker å vise det med trange overdeler. De er veldetaljerte og godt varierte utseendemessig. Redman, DMX, Ghostface Killah, N.O.R.E, Scarface, Capone, Joe Budden, Funkmaster Flex, Method Man, Ludacris, WC, Keith Murray og alle de andre lokale sinnataggene skiller seg klart fra hverandre både ved utseende og oppførsel. Omgivelsene bidrar til å kreere en ekstra tent stemning med blant annet pitbuller som sliter i kjettingene sine.

Etterhvert som spillerkarakteren slår seg videre i undergrunnsmiljøet, klenger lettkledde damer seg rundt halsen hans. Eller, damer heter vel ”bitches” i den aktuelle terminologien. Først får han én kjæreste, men denne jenta blir så utfordret av beundrere i ny og ne. Vi må så velge hvilken rype vi vil at karakteren vår skal satse på, og denne jenta kontrollerer vi i den påfølgende ”chick-fighten”. Den seirende jenta blir nytt følge, og får sitt bildegalleri tilgjengelig i menyen. Dette galleriet kan utvides ved nye seirer for den gitte jenta, eller ved å betale en viss sum per bilde.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden