Den sjarmerende brødboksen

I august 1982 lanserte Commodore Business Machines et produkt som for alltid kom til å forandre spillverden: Commodore 64. Tidlig på åttitallet var datamaskiner fortsatt noe som i hovedsak kun var tilgjengelig for de mest interesserte og de med mest penger, samtidig som konsollmarkedet var preget av billigproduserte spill som tjente mye penger, men som etter hvert skulle få folk til å miste mye av lysten til å kjøpe nye konsolltitler (og dermed føre til det store spillkrasjet i 1983).

Commodore PET fra 1977 (bilde fra Wikipedia).
Commodore PET fra 1977 (bilde fra Wikipedia).

Datamaskiner for alle

Commodores filosofi var imidlertid enkel. De lagde datamaskiner som var billige nok til at folk flest kunne kjøpe dem, og brukervennlige nok til at folk flest kunne bruke dem. Etter tidlig suksess med Commodore PET (som ble lansert i 1977) og VIC-20 visste de at dette var en filosofi som fungerte, og med Commodore 64 gjorde de alt for å sikre at systemet deres skulle slå knockout på konkurrentene. Med rundt 20 millioner solgte enheter i en periode på tolv år, var det nettopp dette maskinen gjorde.

Det var flere årsaker til at Commodore 64 ble populær. For det første var den billig. Commodore eide selv fabrikkene som produserte mikrobrikker til maskinen, og dermed slapp de unna fordyrende mellomledd. Mens andre produsenter måtte kjøpe inn prosessorer, grafikkbrikker og lydbrikker, lagde Commodore alt dette selv, uten ekstern innblanding. I tillegg til at dette gav dem en prismessig fordel, fikk de muligheten til å lage spesialdesignede brikker for maskinen sin, noe som etter hvert viste seg å være et av systemets sterkeste kort.

En annen årsak til systemets popularitet var markedsføringen. Commodore 64 var en datamaskin, som kunne brukes til seriøse oppgaver såvel som spill, og akkurat dette gjorde Commodore et stort poeng ut av. Hvorfor, spurte de, skulle foreldre investere i en konsoll som bare kunne spille spill, når de heller kunne kjøpe en datamaskin som var like god på spill som konsollene, samtidig som den hadde tusenvis av andre muligheter? Commodore var til og med så frekke at de gav folk et avslag på 100 dollar om de leverte inn sin gamle konsoll når de kjøpte en Commodore 64, et tilbud mange utnyttet seg av.

Commodore 64 fikk kallenavnet «brødboksen», på grunn av sitt karakteristiske utseende (foto: Bill Bertram).
Commodore 64 fikk kallenavnet «brødboksen», på grunn av sitt karakteristiske utseende (foto: Bill Bertram).

Brukervennligheten var også et stort poeng. Commodore 64 hadde alle fordelene en konsoll hadde på dette området. Du slapp å tenke på maskinvarekonfigurasjoner, og hadde et system som kunne plugges rett i TV-en samtidig som all innmaten befant seg i samme boks som tastaturet (i motsetning til PC-er, med sine store, grå bokser og dyre monitorer). Dessuten ble mange spill og programmer solgt på «cartridges», som du plugget rett inn i maskinen slik at lastetidene man vanligvis forbandt med datidens datamaskiner forsvant.

Innmaten i maskinen

I dag er det nok mange som vil heve øyenbrynene når de hører maskinvarespesifikasjonene til Commodore 64, men på åttitallet var systemet temmelig robust i forhold til konkurrentene. Sentralt i maskinen sitter en MOS Technology 6510-prosessor som kjørte på hele 1 megaherz. Maskinen hadde dessuten 64 kilobyte internminne (altså 0,064 MB), noe som utvilsomt høres forsvinnende lite ut i dagens verden, men som var nok til å romme hele galakser i spill som Elite.

I forhold til grafikk, hadde systemet en fast fargepalett på seksten farger og mulighet for en oppløsning på 320x200 (eller 160x200 om man ville unngå kraftige begrensninger i forhold til hvor mange farger man kunne bruke). Systemet klarte også å vise åtte todimensjonale «sprites» på skjermen samtidig. Mange av Commodore 64s konkurrenter ble etter hvert langt hvassere på grafikk, men på tross av begrensningene klarte man å lage mye lekker grafikk med den beskjedne maskinvaren.

Druid 2 var et av mange spill som viste flott grafikk mens spillet ble lastet inn (bilde fra C64.com).
Druid 2 var et av mange spill som viste flott grafikk mens spillet ble lastet inn.

Når det gjaldt lyd og musikk viste Commodore 64 seg å ta rotta på de fleste konkurrentene sine. Ved hjelp av den etter hvert så kjente SID-brikken kunne systemet produsere lyd på tre kanaler, med massevis av effekter. I tidlige spill for systemet laget man enkle musikkstykker og lydeffekter som minnet mye om de simple pipelydene en PC kunne lage, men etter hvert som glupe programmere og musikere lærte systemet å kjenne, begynte Commodore 64 å spille herlig musikk som tilhengerne av den vesle boksen raskt lærte seg å elske.

Selv om flere spill ble lansert på «cartridges», var vanlige kassetter (samme type som vi lagret musikk på før CD-en tok over verden) og 5,25-tommers disketter de mest brukte lagringsmediene på Commodore 64. Lange lastetider var vanlig, men smarte utviklere la ofte inn både bilder og musikk i lastetiden, slik at man slapp å stirre på en tom skjerm i fem minutter mens man ventet på at spillet skulle starte.

Perfekt til «skolearbeid»

Jeg er nok langt fra den eneste som i min ungdom klarte å overbevise foreldrene mine om at en Commodore 64 ville være til stor hjelp i forhold til skolearbeidet mitt. Samtidig er jeg nok langt fra den eneste som i praksis aldri brukte maskinen til en eneste skolerelatert ting. For de aller fleste handlet Commodore 64 om tre enkle ting: Spill, spill og spill. Også her hadde Commodore 64, som andre mikrodatamaskiner, en fordel i forhold til konsoll og PC: Variasjon.

Impossible Mission er et av tidenes Commodore 64-spill.
Impossible Mission er et av tidenes Commodore 64-spill.

Commodore 64 hadde to porter for standard digitale joysticker (man kunne også bruke «paddle», en Nintendo-aktig knappebasert kontroller som aldri slo helt an), og passet dermed perfekt for action- og arkadespill som var populære på konsoll. I tillegg hadde maskinen naturligvis et tastatur, og kunne dermed brukes til simulatorer, rollespill, strategispill og eventyrspill, som hadde et mer naturlig hjem på PC.

Dermed fikk Commodore 64 det beste fra flere verdener. Her gikk lettbeinte plattformere hånd i hånd med tunge krigssimulatorer, og uansett hva slags spill du likte, var det garantert at systemet hadde noe for deg. Nettstedet Gamebase 64, som er en database over Commodore 64-spill, lister over 20 000 spill til systemet, og selv om mange av disse aldri kom ut (eller er duplikater, etter som databasen lister ulike versjoner av samme spill som unike produkter) er det klart at maskinen har et av tidenes rikeste spillbiblioteker.

Maskinvaren var også robust nok til at det, i alle fall i løpet av den første delen av systemets levetid, var mulig å konvertere arkadespill til systemet uten at disse led særlig mye nød. Og selv om maskinen etter hvert ble akterutseilt i forhold til grafikk og lyd, klarte smarte programmerere stadig å komme opp med nye løsninger, som gjorde at det var mulig å overføre spill fra langt kraftigere systemer til Commodore 64, og fortsatt få et spillbart resultat.

California Games leverte mye moro.
California Games leverte mye moro.

En verden av spill

I løpet av maskinens mangeårige levetid kom det en haug av klassiske spill. Amerikanske storutgivere som Epyx pumpet ut heftige titler, som plattformhjernetrimmeren Impossible Mission, bilspillet Pitstop II og sportsspillene Summer Games, World Games og California Games. Samtidig stod europeiske småutviklere som Andrew Braybrook for herlige og innovative spillopplevelser. Braybrook-spillene Paradroid og Uridium står fortsatt frem som glitrende spillperler.

Dessuten fikk vi leke oss med glitrende Commodore 64-versjoner av populære arkadespill som Bubble Bobble og Rainbow Islands, samtidig som utviklere som Lucasarts (da kjent som Lucasfilm Games) gav oss eventyrspillene Maniac Mansion og Zak McKracken. Infocom lanserte selvfølgelig alle teksteventyrspillene deres for maskinen, mens Electronic Arts og Activision stod for den ene klassikeren etter den andre. Hvem husker vel ikke spill som Skyfox, Little Computer People og Pitfall?

På samme måte som man også i dagens konsollmarked gradvis blir bedre og bedre til å utnytte seg av konsollenes egenskaper, ble Commodore 64-skapere stadig flinkere til å utnytte maskinvaren til det ytterste. Sammenligner man spill fra tidlig på åttitallet med noen av de beste spillene fra ti år senere, er det nesten vanskelig å tro at de kjører på samme maskinvare. Et av maskinens mest avanserte spill dukket opp i 1993, og het Mayhem in Monsterland. Dette spillet benyttet seg av en rekke programmeringstriks for å levere grafikk man aldri skulle ha trodd at gode, gamle Commodore 64 kunne produsere.

Kommentarer (61)

Forsiden akkurat nå

Til toppen