Den store fotballkampen

Etter å ha brukt kvelder og netter på mengder av virtuelle fotballbaner er det tydelig at vi har å gjøre med tre ganske ulike spill, som sannsynligvis også dekker vidt ulike fotballbehov. Noen er glade i å score mål, men vil helst ikke streve så veldig med å komme til målsjansene. Andre er mest opptatt av det fotballtekniske, av alt det som leder frem til det utløsende målet. Resten tenker mest på hvilken hit-single som spilles som bakgrunnsmusikk i menyene og hvor fotorealistisk månen til Zidane er. Heldigvis finnes det et alternativ for alle sammen.

Godt voksne
Alle de tre seriene har lange tradisjoner, selv om det er FIFA med giganten Electronic Arts i ryggen, som er den store publikumsstjerna for europeiske spillere. Konamis Pro Evolution Soccer (aka Winning Eleven) har nesten lik lang historie på det asiatiske spillmarkedet, men til tross for overstrømmende mottakelse fra kritikerne aldri blitt den samme salgssuksessen. This is Football er en av de mange outsiderne som lever i skyggen av de to store – uten anerkjennelsen, helt uten salgstallene. En trist skjebne som kanskje kan rettes med årets utgave.

Vel, hvordan skal vi avgjøre hvem som tar gullet i år? Svært strengt definert konkurrerer alle fotballspill på tre arenaer: Presentasjon, spillbarhet og innhold. Dommeren blåser i fløyta. Kampen er i gang.

Presentasjon - best uten ball
Glamouren har tatt fotballen – det er mange år siden fotballspillere var jordnære, skalla gamper med øltørste og allværsjakke. Nå er de popstjerner og modeller som sprader rundt i rosa dresser og flotter seg på premierer. Noen av dem har til og med diamanter i ørene og lakker tåneglene, uten nødvendigvis å spille på damelaget.

FIFA har alltid vært den mest glamorøse (noen vil si jålete) fotballserien. EA har skapt enestående forseggjort grafikk og brukt store summer både på den offisielle FIFA-lisensen, og på å kjøpe inn mengder av hit-singler som bakgrunnsmusikk. I år har de lagt lista enda litt høyere, og FIFA 2005 tegner et svært polert og realistisk portrett av baner og spillere. De ytterst få tingene som var rufsete i 2004 flyter nå like lett, ledig og tv-vennlig i vei som EM-sendingene fra Portugal.

I fjor så FIFA historisk bra ut, likevel har utviklingsteamet for ørtende år på rad forsøkt å overgå seg selv: Flere nye og mer realistiske animasjoner gjør det enklere å skjønne nøyaktig hva spillerne holder på med, stadionene er i en klasse for seg og Totti har sjelden hatt mer olje i håret eller sett så arrogant og klysete ut. Superspillerne er veldig enkle å kjenne igjen, dessverre er den resterende hopen ikke like individuelle og sklir kjapt over i hverandre - selv om de er nydelige. FIFA 2005 er uansett en imponerende oppvisning som sammen med sitt faste, men overraskende intelligente og karismatiske kommentatorpar setter ny standard for hvor realistisk et fotballspill på PS2 kan se og høres ut. Igjen.

Det er likevel forbausende at man har pusset, polert og gnukket så mye, og glemt brukergrensesnittet. Hvorfor er skjermoppdateringen litt treig? Hvorfor er ting grumsete, grått og slitsomt å lese? Det er slurv at slike irritasjonsmomenter får snike seg inn i det som ellers er en fest for både øyne og ører.

(skjermbilder fra FIFA Football 2005)

En annen slags skjønnhet
Sammenlignet med FIFA 2005 ser This is Football 2005 ut som noe bikkja til Drillo har presset ut på plenen. Menyene er for så vidt pene og enkle å manøvrere, men når åpningsbildene fra banen dukker opp er vi plutselig i en blass og klumpete verden – dog ikke helt uten atmosfære. Her er både hoved- og linjedommere, og utviklerne er flinke til å bruke relevante kuttscener som sjelden blir repeterende. Lagtrenerne er for eksempel nesten like mye i fokus som spillerne, og er dresset opp med kule detaljer som grilldress, boblejakker eller italienske silkedresser. Slik lykkes utviklerne et ørlite stykke på vei å vise følelsene utenfor banen, og klippe handlingen så den syder av action.

Dessverre faller alt virkelig i grus når spillerne først begynner å bevege seg. FIFAs elegante og troverdige kroppsregister stiller TIF helt i skyggen. Karakterene har ikke den menneskeligheten i bevegelsene som konkurrentene kan skryte av, de beveger seg rett og slett som spillfigurer i et arkadespill: Fyrene glir for fort over banen og behandler ikke ballen troverdig på noen som helst måte. Når de heller ikke ser bra ut og har like mye personlighet som et cornerflagg, blir hele opplevelsen ganske trist. Kort sagt: Grafikkmotoren suger.

Likevel har TIF 2005 et par presentasjonstrekk som skiller spillet positivt ut. Kommentarsporet er spilt inn på norsk ved Canal Plus sin faste kommentator Thor-Rune Haugen. Det er absolutt et pluss i boka at en såpass liten tittel som This is Football gjør en omfattende norsk tilpassning. Thor-Rune er kanskje ikke verdens beste skuespiller, og dessverre passer kommentarene uhyre sjelden med det som skjer på matta (kanskje fordi de bare har spilt inn en 10-15 ulike setninger) – men det er uansett godt for stemningen og en honnør til de mindre engelskkyndige. I sum blir altså TIF 2005 en visuell taper, men et friskt påfunn for folk som er veldig opptatt av kommentatorene. Om det finnes slike folk er en helt annen sak.

(skjermbilder fra This is Football 2005)

Arbeidshesten
Pro Evolution Soccer 4 leverer ikke revolusjonerende nytt på noen måte, og teknisk sett begynner grafikkmotorens alder å vise seg på stadionene og publikum – de er så todimensjonale at det nesten blir patetisk i forhold til de byggverkene FIFA varter opp med. Men hvem bryr seg egentlig om det, når det som skjer på banen er mer spennende og levende enn noen gang?

Endelig har PES fått en hoveddommer som løper rundt på banen hele kampen, og sammen med en rekke nye animasjoner er dette de største endringene i grafikkmotoren siden i fjor. Nå er ikke animasjonene noen liten endring, de definerer i stor grad hvordan spillbarheten i PES 4 funker. Det lille fotballaget du styrer på skjermen begynner nå å bli farlig lik et ekte fotballag i bevegelser og fakter. Måten de behandler ballen på gjør at de i utgangspunktet kjedelige reprisene blir fascinerende å studere: Hver eneste vending, flikking og finte er et kunstverk i fysikk og kroppsbeherskelse. Spillerne er suverene og detaljerte, men det som virkelig skaper troverdigheten er fotballens vei over gresset. Lærkula spretter perfekt over underlaget, mot og med spillernes kjempende kropper. Slik lager Konami et nær fullkomment bilde av sporten.

Selv om PES 4 kanskje ikke har den aller kraftigste grafikkmotoren kommer de seirende ut av kampen om brukervennlighet på menydelen. Konami har endret fargepaletten og oppsettet en smule, og selv om strukturen er stappet med mengder av innhold er det en enkel og kjapp sak å bla seg frem til det man leter etter. Det ser mer profesjonelt og appetittvekkende ut enn i PES 3 og lukter utvikling.

(skjermbilder fra Pro Evolution Soccer 4)

Vi går til pause. FIFA 2005 og PES 4 er fortsatt raske i kroppen etter en hard førsteomgang. TIF 2005 sliter litt, og tusler i garderoben etter å ha prestert langt under pari. Vi får håpe de kommer sterkere tilbake i andre omgang.

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen