Anmeldelse

Desperados 2: Cooper's Revenge

Året er 1883 og stedet er den amerikanske vesten, som fortsatt ligger og vugger i sivilisasjonens grenseland. Du får rollen som den hardbarkede lykkejegeren John Cooper, som helt i starten av spillet opplever at broren - en lovens mann - blir drept av fæle banditter. Sammen med den iskalde doktoren Doc McCoy, den forførerske saloonpiken Kate O'Hara, den gale mexicaneren Pablo Sanchez og vestens svar på Dynamitt-Harry, Sam Williams, reiser du ut for å få hevn. Underveis treffer dere indianeren Hawkeye og massevis av ondsinnede banditter.

Er du i slekt med Sly Cooper?

Desperados 2: Cooper's Revenge er et taktisk actionspill som minner litt om de gamle Commandos-spillene. I utgangspunktet ser du handlingen skrått ovenfra, og må lede gjengen din (eller i alle fall deler av den) gjennom det ene farefylte området etter det andre. Dette er ikke et spill hvor du belønnes for Rambo-strategier - her drepes man stort av ett skudd, og for å overleve bør du holde hodet nede og ta fienden ut så stille som mulig.

Cooper og hjelperne hans har alle forskjellige egenskaper. Kate kan forføre fienden, mens Doc kan kaste gassbomber som får dem til å sovne, eller ta ut fiender på avstand som snikskytter. Williams elsker å kaste dynamittkubber på folk, mens Sanchez blant annet kan legge ut bjørnefeller eller kaste stein på fiendene, slik at de besvimer. Disse egenskapene bør du utnytte til din fordel, for fiendene er mange og blodtørstige. Noen ganger må du løse spesifikke oppgaver for å komme videre, og noen av disse er bundet opp mot figurene dine. Doc er for eksempel den eneste som kan dirke låser, mens Williams kan sprenge bort hindringer ved hjelp av dynamitten sin.

Det er også mulig å se handlingen fra en mer personlig synsvinkel, tett opptil til den valgte figuren. I denne modusen kontrollerer du spillet ved hjelp av mus og tastatur, slik som i typiske tredjepersons actionspill. Her får gameplayet et litt mer actionfylt preg, og blir også en del lettere i mange situasjoner (spesielt når du omringes av fiender). Etter en liten tilvenningsfase fungerer det helt greit, og gir spillet ekstra gameplaymessig variasjon. Gameplayet i tredjepersons modus mangler selvsagt en del i forhold til de beste spillene i actionsjangeren, men muligheten til å benytte seg av denne synsvinkelen er velkommen.

Fehoder!

I utgangspunktet virker Desperados 2 veldig lovende. Det klarer å frembringe den riktige westernstemningen, samtidig som oppdragene stort sett er intelligent designet, slik at de krever litt tankevirksomhet samtidig som de gir en god og tilfredsstillende følelse når du overkommer utfordringene. Dessverre tar det ikke lang tid før det solide førsteinntrykket begynner å slå sprekker. Det første og største problemet du legger merke til er fiendens mangel på intelligens.

Det å kalle fiendene i Desperados 2 for fehoder er en fornærmelse mot intelligensen til våre melkeproduserende venner. Disse folkene er nemlig uhyggelig dumme. Stort sett går fiendene bare frem og tilbake i forhåndsbestemte traseer, og hvis du begynner å skyte på dem vil de løpe rett mot deg helt til de møter en kule og dør (eller kommer nærme nok til å få skutt deg). Om du er på en litt vanskelig posisjon i forhold til dem, vil de sannsynligvis bare løpe rundt som forvirrede maur.

De vil dessverre aldri benytte noe som helst av taktikk for å ta deg ut, noe som egentlig er ganske trist med tanke på at dette spillet liksom skal være taktisk. I tillegg til å være dumme som brød, er de forresten også hørselshemmede. Utviklerne av dette spillet har tydeligvis aldri hørt en ekte revolver bli avfyrt. For om de hadde gjort det, hadde utvilsomt en av dem funnet ut at man faktisk hører skuddet selv om du står mer enn tjue meter unna han som skyter. Som om ikke dette var nok, lider fiendene også av tunnelsyn, og du kan trygt krype forbi dem i fullt dagslys, så lenge du ikke befinner deg rett foran dem. Samtidig er de tydeligvis telepatiske, for om en av dem ser deg vet plutselig hele gjengen hvor du er.

Fiendene er med andre ord dumme, hørselshemmede og svaksynte, men det er til gjengjeld mange av dem - enormt mange, faktisk. Spellbound har med andre ord valgt kvantitet fremfor kvalitet, men det fungerer. Spillet blir utfordrende - og dermed også underholdende. Når du ikke tenker på at dustene du kjemper mot skal forestille ekte mennesker (vi kan leke at de er zombier eller noe), kan du i stedet konsentrere deg om det sentrale i spillet - nemlig å fjerne dem så effektivt som mulig med de midlene du har til rådighet, samtidig som du holder deg selv utenfor fare.

Til tider ganske morsomt

På sitt beste er Desperados 2 morsomt og tilfredsstillende, på tross av de dumme fiendene. Hadde det holdt seg slik hele veien, så hadde jeg ikke hatt noen problemer med å anbefale spillet. Dessverre har det flere andre frustrasjonsmomenter som gjør at ting faller fra hverandre. Blant annet får vi etter noen timers spilling det som kanskje er tidenes mest irriterende snikebrett (med ekstremt lineær design og streng ordre om å ikke drepe noen). Frustrasjonsfaktoren kan ofte være høy, og noen oppdrag er veldig fokusert rundt prøving og feiling.

En annen kilde til irritasjon er brukergrensesnittet, spesielt når det skjer mye samtidig. Om du for eksempel har gått inn i skytemodus mens du ser handlingen fra et taktisk perspektiv kan du høyreklikke for å gå ut av skytemodus igjen, men det skjer ikke umiddelbart etter at du har klikket. Om du har dårlig tid, og prøver å få din karakter til å komme seg unna fienden, er det lett å trykke litt for tidlig (før han har fått lagt bort våpenet sitt), noe som resulterer i at du skyter på det punktet du egentlig skulle gå til. Slike ting kan koste dyrt i et spill hvor én fulltreffer er nok til å drepe.

Spillet ser og høres jevnt over bra ut, selv om presentasjonen er av blandet kvalitet. Enkelte kart stikker seg ut i både positiv og negativ retning - noen av omgivelsene er kjedelige og til tider stygge, mens andre er fantasifulle og ekstremt tro mot perioden spillet foregår i. Den meksikanske festningen du får besøke tidlig i spillet er et absolutt høydepunkt, med like mange flotte detaljer som de todimensjonale omgivelsene i forgjengeren kunne skryte av.

Musikken er også god, og bygger opp under den riktige westernstemningen, men det er dessverre litt for lite av den. Ellers har Spellbound vært rimelig sparsomme med lydeffektene, men vi får i alle fall massevis av skudd og eksplosjoner. Skuespillerne gjør for så vidt en god jobb, men selve dialogene er litt klumsete skrevet, og bærer et visst preg av at oversetterne ikke snakker engelsk til vanlig. En irriterende sak er forresten at fiendene og de andre folkene som befinner seg rundt om i miljøene gjentar de samme frasene om og om igjen. Det høres rett og slett litt dumt ut i lengden.

Konklusjon

Desperados 2: Cooper's Revenge kunne ha vært så mye bedre enn det endte opp med å være. Spillets fundament er solid nok, og utviklerne har klart å fange den hyggelige westernfølelsen vi ser alt for lite av i dagens spillmarked. Dessverre ødelegges mye av mangelfull kunstig intelligens og et til tider frustrerende gameplay som preges av prøving og feiling. Det er slett ikke umulig å ha det moro med dette spillet, men det er alt for mange gode spill på markedet til at jeg vil anbefale et innkjøp av Desperados 2 - med mindre du desperat et nytt westernspill, da kan det være et aktuelt kjøp. Dette er ikke et spesielt godt spill, men når alt kommer til alt er det ikke helt mislykket heller.

Merk: Vi var dessverre ikke i stand til å ta egne skjermbilder fra dette spillet. Bildene i artikkelen er levert av Atari.

Vurdering


Windows
Nokså dårlig

Desperados 2: Cooper's Revenge Windows Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. april 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Atari
  • Utvikler: Spellbound

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen