Anmeldelse

Deus Ex: Invisible War

Øvelse: se bort fra skjermen, og fyll ut en liste med hvilke sider ved 2000-klassikeren Deus Ex du virkelig likte. Ferdig? Da kan jeg berolige deg med at du neppe finner igjen halvparten av dem i oppfølgeren Deus Ex: Invisible War. Likevel ender det opp som et godt spill.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Disse flotte områdene understreker dessverre også hvor middelmådige andre steder i spillet kan være. Mange områder rundt midtveis i spillet mangler den store troverdigheten og interessen, og kan raskt lede til kjedsomhet. Igjen sliter spillet med å få spilleren til å bry seg om de små oppdragene, da man ikke blir kjent med verken menneskene man utfører oppdrag for, eller ideene deres. De mange middelmådige dialogene og en del helt uinteressante, og svakt animerte personer gjøres heldigvis opp for siden, når plottet begynner for alvor og man igjen føler at ens valg er relevante. Når det skjer, skal du ikke se bort fra at det dukker opp et smil i munnviken, som varer hele veien til du har knekt spillet.

På lydsiden er spillet middels godt. Selve det musikalske hovedtemaet, som avspilles i menysystemet, er en perfeksjonert og viderutviklet versjon av temaet fra Deus Ex, og deilig, deilig å lytte til. Ellers har spillet ganske lite musikk og stemningseffekter, og ingenting av den ekstensive old-school-musikkbruken har overlevd siden sist. Igrunn helt greit, da slett ikke alt fra forgjengeren var direkte klassisk. Lydeffektene er også adekvate, og systemet for å lage tålelig korrekte lyder når gjenstander skyves, kastes og dyttes, fungerer flott. Imidlertid er det én ting en gammel Looking Glass-fanatiker lett savner - støtte for 3D-lyd og gjenklang. Lyden i Invisible War er todimensjonal og flat sammenlignet med f.eks. Thief: The Dark Project eller System Shock 2, og dette er tross alt fire-fem år gamle spill.

Konklusjon
Skuffelsen rundt Deus Ex: Invisible War handler ikke så mye om hva det er - satt opp mot de fleste skytespill på markedet har Invisible War ingenting å skamme seg over. Spillet er spekket med lyseffekt-snacks, valgfrie oppdrag og historiedeler, god lyd og en fremtidsfabel som etter en litt treg begynnelse etterhvert nærmer seg ganske god science fiction. Derimot havner fokus i stor grad på alt hva spillet ikke makter å være - her er så mye opplagt potensiale, så mange punkter som burde vært gjort bedre - at det er trist når vi alt i alt får servert en svakere pakke denne gang enn for fire år siden. Områdene du beveger deg innenfor, er for små, lastetidene er ganske lange, og spillet blir for den erfarne spiller endatil ganske lett, selv på høyeste vanskelighetsgrad. At grunnen til at det er blitt slik, er parallellutviklingen av Xbox-versjonen, er vanskelig å se bort fra. Deus Ex: Invisible War er ikke Deus Ex 2 slik vi ville ha det, men det er til tider et svært godt spill. Andre ganger er det bare middelmådig.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Siste fra forsiden