Anmeldelse

Devastation

Resultatet er en blanding av tradisjonelt lineært gameplay og den typen gameplay vi finner i spill som Unreal Tournament og Battlefield 1942. Spillet bruker den etter hvert så berømte Unreal-motoren til å portrettere den dystre framtidsverdenen handlingen foregår i, og som ventet er grafikken en av de beste tingene med spillet. Den blir enda mer imponerende på grunn av at Devastation simulerer realistiske fysiske egenskaper på mange av objektene i spillverdenen.

Klonene angriper!
Handlingen er lagt 72 år inn i fremtiden. Store kriger har brutt ned landegrensene og lagt verdens byer i ruiner. All makt er samlet i hendene til mektige og skruppelløse internasjonale selskaper, og enkeltindividet har praktisk talt ingen frihet. Et av de mektigste selskapene, Grathius Corporation, holder på å utvikle en avansert form for kloningsteknologi, og de planlegger å bruke den til å lage en hær av soldater som kan ta over resten av verden og holde befolkningen i sjakk.

Du spiller en kar ved navn Flynn, og han er en av lederne av en liten gruppe revolusjonære. Tilfeldigheter fører til at han får tilgang til informasjon som kan velte Grathius sine planer om verdensherredømme. Det er naturligvis din oppgave å sørge for at Flynn og gruppen hans klarer å redde verden fra en fremtid i slaveri under Grathius Corporation. Devastation sin singleplayermodus inneholder 21 brett fordelt på fire forskjellige byer. Gameplayet er typisk for sjangeren, og med unntak av samarbeidet med dine medrevolusjonære er det lite utenom det vanlige her. Det er litt mer vekt på problemløsning i Devastation enn det er i, for eksempel, Unreal 2. Du må ofte finne koder til låste lasergjerder eller plassere eksplosiver rundt om på kartet.

Devastation gir deg muligheten til å spille i to forskjellige moduser (og tre forskjellige vanskelighetsgrader), "simulation" og "arcade". I "simulation"-moduset er spillet åpenbart det mest realistiske, blant annet i forhold til hvordan våpnene oppfører seg og det faktum at du her kan skade lagkameratene dine hvis du skyter dem. "Arcade"-moduset gir raskere og mer actionfullt gameplay med litt mindre strategi. Det at du kan velge det spillmoduset som passer deg best er absolutt et pluss, og en idé flere spilldesignere burde legge merke til.

Designen av spillområdene er svært god. Devastation tilbyr mye variasjon, og du finner alt fra Medal of Honor-aktige brett der alt er praktisk talt på skinner til fullstendig åpne brett hvor du får stor bevegelsesfrihet. Spillet har selvfølgelig også et snikebrett. Dette er heldigvis langt fra så irriterende som slike brett har en tendens til å bli i actionspill, som kun inkluderer dem for å kunne skryte av "stealth action" på eska. I begynnelsen er Devastation ganske likt de fleste skytespillene på markedet i dag. Hvert oppdrag foregår på et rimelig lineært kart, og har ett eller flere mål som må løses i riktig rekkefølge.

I de fleste oppdragene har du en eller flere datastyrte lagkamerater som du kan gi enkle ordre (følg meg, angrip, forsvar og hold posisjonen). Etter hvert får du tilgang til den samme kloningsteknologien som fienden, noe som i praksis betyr at du og dine lagkamerater blir utstyrt med uendelig mange liv. Gameplayet forandrer seg da til noe mer likt det vi har i Battlefield 1942, og blir preget av lagbasert kamp. Det er likevel stort sett en rekke klart definerte mål å ta hensyn til, og ofte er ikke lagkameratene dine i stand til å utføre oppgavene sine før du har ordnet ett eller annet.

På disse brettene spiller baser (kloningsstasjoner) en viktig rolle. Mange ganger må du overta eller ødelegge fiendens kloningsstasjoner for å vinne, samtidig som du må hindre at din kloningsstasjon blir overtatt eller ødelagt av fienden. Uansett om det er en del av oppdraget eller ikke er det alltid en fordel å bli kvitt fiendens kloningsstasjoner. Mange av disse senere brettene er godt laget og gir en god følelse av urban krigføring. Likevel er ikke alt implementert på en like vellykket måte. På ett tidspunkt skal du sloss mot et kamphelikopter, og siden du har kloningsstasjonen din like ved blir denne sekvensen langt fra spennende. Det blir i stedet omtrent som å spille med en juksekode aktivert som hindrer deg i å dø, og det eneste du trenger for å vinne er en haug med tålmodighet.

Den kunstige intelligensen til medspillere og motspillere holder dessverre ikke et akseptabelt nivå. Folk som blir skutt på står og ser dumt ut i luften mens kulene regner rundt dem, og lagarbeid ser ut til å være et fremmedord for de aller fleste. Enkelte ganger er det til og med helt umulig å få lagkameratene dine til å gjøre det du ber dem om. Dumme dataspillere er ikke ukjent i denne sjangeren, men Devastation lider ekstra under dette på grunn av det fokus denne tittelen har på nettopp lagarbeid. Tidlig i spillet har dine medspillere store mengder helse, noe som gir inntrykk av at de gjør jobben sin rimelig godt, men i virkeligheten oppfører de seg ofte helt latterlig.

Spillet kommer selv med en falittærklaring da det i et av tipsene før et spesielt oppdrag råder deg til å be lagkameratene dine om å vente i bakgrunnen mens du tar deg av spesielt farlige områder (som i virkeligheten er der du trenger intelligent støtte mest). Stort sett fungerer likevel spillet. Det er utrolig irriterende å tape et oppdrag på grunn av at ett eller annet fjols hopper ut i vannet (og blir spist av en hai) eller velger å prøve å presse seg igjennom et dødelig lasergjerde, men så lenge du er klar over spillets svakheter er det som oftest mulig å bruke medspillerne på en rimelig intelligent måte, i alle fall i de første tre fjerdedelene av spillet. For å være rettferdig må jeg også si at medspillerne dine er ganske flinke til å finne veien rundt i de ofte svært kompliserte brettene.

Devastation Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. april 2003
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: HD Interactive
  • Utvikler: Digitalo Studios

Forsiden akkurat nå

Til toppen