Tilbakeblikk Digital Illusions' ukjente perle

Amiga-klassiker fra Battlefield-utvikler

Skaperne av Battlefield har en lang historie, og i dag skal vi snakke om et av deres beste – og mest ukjente – spill.

I dag er det få som tenker på noe annet enn Battlefield når de hører navnet Digital Illusions, men den profilerte svenske utvikleren har en lang og spennende historie og massevis av klassiske spill på rullebladet. I dag skal vi ta en titt på det som kanskje er deres mest ukjente perle, men vi skal også kikke litt på selskapets øvrige historie.

Spillbrettene i Pinball Dreams fylte flere skjermer (bilde fra Wikipedia).
Spillbrettene i Pinball Dreams fylte flere skjermer (bilde fra Wikipedia).

Drømmen om det perfekte flipperspill

Det hele startet på Amiga. En gruppe talentfulle svenske ungdommer hadde funnet sammen, og lagde demoer under navnet The Silents (TSL). Her demonstrerte de sine evner til å lage avansert kode, samt lekker grafikk og heftig musikk. Etter hvert fant noen av dem ut at de ville gjøre nytte av evnene de hadde opparbeidet seg i demoscenen, og lage kommersielle spill. Fredrik Liliegren og Andreas Axelsson startet Digital Illusions mens de enda gikk på universitet, og de to svenskene hadde svært ambisiøse planer.

De ville nemlig lage den første virkelige flipperspillsimulatoren. Datidens elektroniske flipperspill var temmelig simple affærer, med svak fysikk og grafikk. De fleste av dem minnet om det elendige flipperspillet som har fulgt med noen Windows-versjoner, og kun et fåtall av dem var faktisk artige å spille. Svenskene i Digital Illusions hadde imidlertid lært seg alt om Amiga-maskinvaren i løpet av sin tid i demoscenen, og var overbevist om at de skulle klare å presse den til å levere både realistisk ballfysikk og heftig grafikk. Og det klarte de.

Pinball Dreams ble en knallsuksess på Amiga, takket være fabelaktig grafikk, heftig musikk (fra The Silents-partneren Olof Gustafsson) og et gameplay som knuste alt av datidens konkurrenter. Spillet dukket etter hvert opp til langt flere plattformer, og fikk to kritikerroste etterfølgere – Pinball Fantasies i 1992 og Pinball Illusions i 1995.

Pixelkunst på Benefactors tittelskjerm.
Pixelkunst på Benefactors tittelskjerm.

Etter at Pinball Fantasies hadde kommet ut, og sikret selskapets finansielle situasjon takket være stor suksess i markedet, begynte Digital Illusions å eksperimentere med andre sjangere. I 1994 kom Benefactor, en unik blanding av action, plattformspill og hjernetrim. Spillet kom kun ut på Amiga, og ble av ulike årsaker ikke tatt mot med like stor entusiasme som svenskenes tidligere spill. I dag er det nok bare et fåtall som husker at det i det hele tatt eksisterte.

Lemmings møter Flashback

Benefactor er nemlig et fabelaktig lite spill. Historien er egentlig ikke relevant, men den følger romhelten Ben E. Factor, som på sin reise gjennom universet plukker opp et nødssignal fra en gruppe småtroll kalt «merry men». Disse var egentlig universets gladeste vesener, takket være en flott regnbuemaskin som fylte livene deres med farge, men selvfølgelig dukket det opp noen frekke romvesener som tok regnbuemaskinen fra dem og satte de fleste av dem i fangeskap. Ben beslutter seg umiddelbart for å hjelpe.

Den beste måten å beskrive Benefactor på må være å kalle det et plattformspill blandet med Lemmings. Målet på hvert brett er å finne de fengslede småtrollene, åpne cellen deres (ved hjelp av en nøkkel, som befinner seg et annet sted på brettet) og sørge for at de kommer trygt til en teleportmaskin. I motsetning til småkrypene i Lemmings er de imidlertid ikke helt hjerneløse, og hvis de kommer over en bryter på sin vei vil de automatisk manipulere den. De vil også plukke med seg nøkler og annet, og dette er selvsagt noe du må utnytte deg av.

Et av de tidlige brettene i Benefactor.
Et av de tidlige brettene i Benefactor.

Du har ikke direkte kontroll over småtrollene, og kan ikke kommandere dem til å gjøre noe som helst. Du kan imidlertid kontrollere Ben E. Factor (ved hjelp av joysticken), og han kan blant annet hjelpe småtrollene å nå steder de ellers ikke ville hatt mulighet til å nå. De er også såpass intelligente at de stopper og venter på hjelp når de kommer til en utfordring Ben må hjelpe dem med.

Ben kan også hjelpe dem til å nå plattformer han selv ikke kan komme opp på, noe som selvsagt blir nødvendig. Ser du en nøkkel som ligger på et for deg utilgjengelig sted, er sjansene store for at du må få manipulert en «merry man» til å hente den for deg. Heldigvis har de ulike småtrollene en viss peiling på hva som må gjøres, og vil ikke dra strake veien til mål om det er noe de vet de må hjelpe deg med.

Etter hvert som du spiller får du også andre utfordringer, som onde «merry men» som må renses før de kan reddes. Inntil de renses i små regnbuemaskiner vil de oppføre seg akkurat like dumt som lemmingsene, og gå rett på samme hva de støter på (og uten å hjelpe med brytere underveis – faktisk vil de ofte prøve å sabotere det de kommer over). For å komplisere det hele er ofte disse regnbuemaskinene ødelagte, og må repareres av en glad «merry man» før de kan brukes.

Vokt dem for bien.
Vokt dem for bien.

Veldesignede utfordringer

Benefactor er et utrolig veldesignet og intelligent spill. Hvert nivå er utfordrende, men det er alltid mulig å finne løsningen etter å ha tenkt og eventuelt eksperimentert litt. Nøkkelen ligger veldig ofte i å gjøre ting i riktig rekkefølge, og etter hvert må du bruke rimelig mye tankekraft for å orkestrere det hele. Spillets seksti nivåer kommer alle med unike utfordringer, og det å utforske et nytt brett er alltid spennende for du vet aldri hva som venter deg.

Det hjelper også at utviklerne har vært flinke til å legge inn små spesialbrett. I et av brettene utfordres du for eksempel av en strøm onde «merry men», som oppfører seg akkurat som en haug av lemen fra Lemmings (dette brettet heter også «Lemmings?»). I andre brett får du unike hjelpemidler og hindringer som du kun ser den ene gangen i spillet. Denne variasjonen fører til at spillet hele tiden føles friskt.

Spillet ser også utrolig sjarmerende ut. Alle figurene og detaljene er knøttsmå, men de oser likevel personlighet, og spillet er preget av deilig pixel-kunst. Dessuten er omgivelsene fulle av små og ofte animerte detaljer. Animasjonene er utrolig jevne, og selv om spillet kanskje ikke imponerer i dagens 3D-fokuserte verden, er det en fryd for øyet. Lydsiden er like godt gjennomført, med flott musikk (igjen produsert av Olof Gustafsson) og massevis av fiffige små lydeffekter. Gustafsson har til og med laget unik pausemusikk for hver av spillets verdener.

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen