Anmeldelse

DNA

Da vi fikk forespørsel om å teste det nedlastbare hjernetrimspillet DNA tenkte jeg "hvorfor ikke?". Jeg var opptatt med Gothic III og ventet på Medieval II, og kunne godt tenke meg litt hjernetrim på si - som en liten avveksling mellom tyngre spillsesjoner. Som jeg håpet, fungerte DNA nærmest perfekt til dette formålet. I en periode fungerte det kanskje til og med litt for godt, for ingressen er nemlig ingen overdrivelse.

Enkelt og elegant

DNA er et enkelt spill, slik som Bejeweled, Zuma, Tetris og alle de andre klassiske pausespillene som titusener av mennesker rundt om i verden har blitt totalt hektet på. Spillskjermen fylles av en haug med proteiner, fordelt på tre forskjellige farger; rød, blå og gul. Ved å kombinere disse fargene, får du celler som enten er purpurfargede, grønne eller oransje (avhengig av hvilke to typer proteiner du kombinerer – gul og blå gir grønn, gul og rød gir oransje, rød og blå gir purpur).

Poenget er imidlertid ikke å kombinere ett og ett protein, men å kombinere mange. Hvis du for eksempel har et rødt protein, og kombinerer det med et blått protein, vil alle andre blå proteiner innenfor en viss rekkevidde av dette proteinet gå med i kombinasjonen, og det samme vil blå proteiner som er innenfor rekkevidde av disse igjen. Dermed kan du, hvis du er heldig og proteinene ligger riktig til, kombinere flere titalls proteiner samtidig. Etter hvert som proteinene forsvinner i celler, dukker det opp en jevn strøm av nye proteiner på spillbrettet.

Når et celle har ti eller flere proteiner i seg, forsvinner det fra spillbrettet. Jo flere proteiner det har, jo bedre er det. Celler med mindre enn ti proteiner blir liggende på spillbrettet, og kan kombineres inn i nye celler (men bare indirekte). Når cellet tas ut av spillet, får du poeng basert på fargen det har, og mengden proteiner som er i det. Og når du har oppnådd en viss mengde slike poeng i hver av de tre fargekategoriene, vinner du og går over til neste brett.

Abstrakt men lettfattelig

Dette er det grunnleggende gameplayet, og det høres sannsynligvis litt komplisert ut. Det er det ikke, det er bare litt vanskelig å forklare. På samme måte som Tetris, Bejeweled og andre slike spill, som også kan høres ganske forvirrende ut på papiret, tar det sannsynligvis under halvminuttet før du skjønner hva du må gjøre når du først sitter med spillet foran deg. Gameplayet i DNA deler også et annet fellestrekk med gameplayet i Tetris, Bejeweled og den gjengen der – det er nemlig veldig vanedannende.

Hvorfor gameplayet fungerer, kan jeg ikke forklare (like lite som jeg kan forklare hvorfor det er så vanvittig moro med Tetris). Det bare fungerer, og det fungerer stort sett veldig godt. Det er riktignok ikke helt i samme klasse som de overnevnte klassikerne, og selv om det er vanedannende er det aldri så morsomt at jeg fryder meg i ren spilleglede. Ett problem som bør nevnes er at når proteinene flyter rundt (og ikke holder seg på samme sted hele tiden) får vi av og til noen kjedelige ventetider, hvor det ikke er mulig å gjøre særlig mye interessant. Dessuten hadde det vært fint å kunne se nøyaktig hvor mange av hver type celle som gjenstår.

Korthuset faller sammen

DNA har tre moduser, nemlig "action", "puzzle" og "eternal". "Action" er hovedattraksjonen; her må du spille gjennom en serie stadig vanskeligere brett, hvor du hele tiden er i kamp mot klokken. Jo lenger du kommer, jo flere komplikasjoner får du servert, slik som virus som søker seg inn på halvferdige celler, og gradvis spiser dem opp, slik at alt arbeidet ditt forsvinner i noen små jafs. Tidsfristen er også en svært reell motstander, og kampen mot klokka blir bare vanskeligere og vanskeligere etter hvert.

Problemet med "action"-modusen er at du får en viss mengde forsøk (totalt, ikke per brett), og når disse er brukt opp må du rett og slett begynne helt på nytt igjen. Du får ikke engang hoppe over øvingsdelen når du begynner på nytt, og det er ikke spesielt morsomt å gjøre de samme enkle brettene om og om igjen når du egentlig sliter lenger ute i spillet. Dette ødelegger mesteparten av moroa, på tross av spillets vanedannende grunngameplay. Hadde det bare vært mulig å lagre spillet underveis eller få passord etter hvert som du når nye brett, men det er det ikke.

Du kan også spille i "eternal"-modus, hvor du slipper å bry deg om tidsfrister, virus og slikt. Dette kan være et greit alternativ hvis du føler deg litt ekstra langsom i hodet, men problemet er at når utviklerne tar bort utfordringene, tar de også bort det meste av spenningen. Det som blir igjen er ikke noe mer enn et ensformig lite leketøy, og selv om det er morsomt i en stund, holder det ikke i lengden. Jeg har brukt ganske lang tid på denne modusen, bare for å se om det blir bedre etter hvert, men det gjør det dessverre ikke.

"Puzzle"-modusen bygger på de grunnleggende gameplayreglene som resten av spillet, men her stilles du overfor en serie stadig vanskeligere proteinkonfigurasjoner, der du må gjøre et bestemt sett valg for å få dem til å forsvinne. Denne modusen representerer litt ekstra underholdning, og det tar ikke lang tid før du får noen virkelige hjernedrepere. Her har du også evig liv, slik at du slipper å spille gjennom oppgaver du allerede har løst. Men "puzzle" er ikke spennende nok til å bære spillet på egenhånd, så når "action" og "eternal" feiler, er det lite sannsynlig at "puzzle" gir deg lyst til å komme tilbake etter mer DNA-spilling.

Konklusjon

Utviklerne av DNA har lykkes godt med det grunnleggende gameplayet, men måten de har strukturert spillet på fungerer heller dårlig. "Action"-modus er morsomt og vanedannende, men det er ikke gøy å spille gjennom de samme brettene om og om igjen (selv om de jo er unike for hver gang), "puzzle"-modus fungerer som en fin distraksjon men ikke mer, og "eternal"-modus er rett og slett for kjedelig i lengden, etter som den ikke gir oss noen interessante utfordringer utover det grunnleggende gameplayet.

DNA kunne med andre ord blitt mye bedre enn det er, med noen relativt enkle grep fra utviklernes side. Det er fortsatt et underholdende spill som kan være vel verd en titt (spesielt med tanke på den lave prisen - 19.99$), men det kommer ikke til å vare spesielt lenge. Det er dessuten ganske hard konkurranse i sjangeren DNA er en del av, og det er ikke direkte vanskelig å finne bedre alternative for samme pris eller billigere. Men for all del: Prøv demoen (12 MB), og du blir kanskje hektet.

Vurdering


Windows
Nokså dårlig

DNA Windows Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. oktober 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Merscom
  • Utvikler: 5th Cell

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen