Anmeldelse
Donkey Kong Jet Race

Donkey Kong Jet Race

I et minimalistisk kjøretøy fyker jeg rundt på fargerike baner. Målet er selvsagt å krysse målstreken først, og i kampens hete skyr jeg ingen midler for å stå igjen som vinner. Med uskyldige våpen gjør jeg mitt beste for å hindre fremgangen til motstanderene mens spillfiguren min sprer rundt seg med vittige kommentarer og godt humør.

Bananer smaker godt og gir ekstra fart. To fluer i en smekk.
Bananer smaker godt og gir ekstra fart. To fluer i en smekk.

Hørt det før? For mange, meg selv inkludert, er denne typen spill sterkt knyttet til Mario, Bowser og resten av gjengen i Mario Kart. Det herlige Diddy Kong Racing til Nintendo 64 bør også nevnes. Konseptet er velprøvd og har gitt oss både fenomenale og katastrofale spillopplevelser. Donkey Kong Jet Race vipper dessverre over i sistnevnte gruppe.

Sett det før

Donkey Kong Jet Race går ikke bare i opptråkkede spor, det følger skinnegangen som et lydig lokomotiv. Hvis vi ser bort i fra kontrolloppsettet er brorparten av innholdet sett, hørt og gjort før, og spillet gjør ingenting for å være nyskapende innen sjangeren eller distansere seg fra sin svært populære storebror. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting i seg selv, man trenger ikke finne opp hjulet på nytt for å lage et godt stykke spill. Dette betinger i så fall at man implementerer gjenbruket på en solid og sjarmerende måte, noe Jet Race er lysår unna å klare.

Ikke overraskende tar man på seg rollen som en av de mange figurene fra Donkey Kongs univers i dette spillet. Donkey Kong, Diddy Kong og resten av familien er selvsagte deltakere, men du kan også styre en av Kremling-karakterene. De forskjellige personene har ulike egenskaper. Noen er raske, men dårlige til å svinge. Andre har god akselerasjon, men dårlig boost. Etter hvert som du spiller låser du opp nye figurer, og etter en stund får du figurer som er gode i det meste. Disse ender naturligvis opp som favoritter, selv om det er urettferdig for de du konkurrerer mot.

Du ser mye til Donkey Kongs bakende i dette spillet.
Du ser mye til Donkey Kongs bakende i dette spillet.

En av tingene som skiller seg ut i Jet Race er kjøretøyene. Her kontrollerer vi verken go-karter, biler eller fly, men flyvende kongatrommer med jetmotorer. Når Donkey slår på trommene skyter «kongajeten» fart, og trommene brukes også til å svinge og hoppe. Slagene er det du som utfører ved å slå Wiimoten og nunchuken nedover. Raske slag med annenhver hånd brukes til å akselerere, mens enkle slag med én hånd hånd brukes til å svinge. Slår du begge i bakken samtidig utfører du et hopp.

Med tanke på at kongatrommene er påkostede og stilige jetmotorer fikk jeg for meg at stor fart ble en naturlig konsekvens. Jeg tok feil. Donkey Kong Jet Race mangler fartsfølelse, en særs viktig ingrediens i et racingspill. Etter å ha banket kontrollene nedover en liten periode forteller spillet deg at du har nådd maksfart, en fart en sliten Lada fra 1958 enkelt kunne toppet. Derifra er det bare å cruise rundt til du kræsjer i en banenes mange hindre, eller blir plaffet ned bakfra av en motstanderenes våpen.

Seige kontroller

Kontrolloppsettet i Jet Race er seigt og uresponsivt. Det er ikke alltid spillet registrerer trommeslagene dine, med den fatale konsekvens at du knuser hodet i en av de mange tønnene som er plassert rundt på banen. Det er aldri en god ting at et spill gir deg lyst til å skrike i frustrasjon når det ikke gjør det du ber deg om å gjøre. Seigheten gjør at du aldri kan bli skikkelig god i spillet. Kontrollene er ikke raffinerte nok, og det er dermed ingenting å perfeksjonere. Veien til triumfer går gjennom å huske baneutformingen, ikke å være flink å kontrollere «kongajeten». Dette gjør at den store mestringsfølelsen uteblir.

Siste runde, og jeg leder! Dette kan ende med førsteplass!
Siste runde, og jeg leder! Dette kan ende med førsteplass!

Det er umulig å kjøre i grøfta i Donkey Kong Jet Race. «Kongajeten» følger banen som et tog på en skinne og svingingen du kontrollerer benyttes kun til å unngå banens mange hindre. Dette gjør spillet mye enklere, men det er en nødvendighet. Deler av baneutformingen kan nemlig være så uoversiktlig at det er umulig å se hvor du skal videre. Da er det greit at «kongajeten» styrer dit på egen hånd. Den automatiske svingingen skaper også et annet unødvendig problem. Om det er plassert hindre midt i svingen er det nærmest umulig å vite hvordan man skal unngå disse – det er ikke gitt hvor mye kongajeten svinger av seg selv, så beregningen blir vanskelig, ofte med katastrofalt utfall.

Fargerikt, men sparsomt

Banene vi konkurrerer på gjør alt for å fremstå som kreative, livlige og orginale. Du styrer «kongajeten» gjennom mange slags områder, fra den dypeste jungel til mørke gruveganger og hvite sandstrender. De fleste stedene vi kjenner fra Donkey Kongs univers er med, og banene er fylt med lumske hindre og lure snarveier. Du kan for eksempel risikere å kræsje i fallende stener og flyvende bier, eller du kan hoppe i en åpen tønne og bli skutt et stykke framover på banen – til forargelse for dine motstandere. Banene er også fylt til randen med bananer. Får du tak i 50 av dem kan du aktivere en kraftig boost som gir deg ekstra stor fart i noen sekunder – en funksjon det er viktig å benytte seg av hvis du vil sikre seieren.

Problemet med banene ligger først og fremst i antallet. Hvis vi ser bort fra at man kan kjøre banene baklengs, og andre variasjoner som forskjellig plassering av hindrene, er det under ti stykker totalt. Dette er for lite! Hvis vi også tar med deres uoversiktlige natur i kalkylen, gjør ikke de fargerike områdene opp for at man raskt går lei og får lyst til å gjøre andre ting.

Opptil fire personer kan spille samtidig.
Opptil fire personer kan spille samtidig.

En annen ting man finner rundt på banene er ballonger. Disse gir deg våpen du kan bruke til å gjøre livet surt for motstanderene. Du kan for eksempel slippe ut råtne bananer som eksploderer om de blir påkjørt, eller slippe løs en fugl som hakker løs på løpets leder. Jeg misliker at de fleste våpnene ikke gir noe synlig resultat. Jeg kan kaste en tønne bakover, men jeg vet ikke om jeg treffer noen. Jeg kan slippe løs en biesverm, men jeg vet ikke om noen kjører i den. Våpnene føles dermed rimelig ubrukelige, men det hindrer meg ikke i å bruke dem når jeg jeg får sjansen.

Smått underholdende

Spillet er delt opp i tre moduser. Du kan kjøre et enkelt løp, bryne deg på en rekke utfordringer, eller delta i turneringer. I turneringene kjører du mellom tre og fem løp og får poeng avhengig av plasseringen. Den med flest poeng til slutt står igjen som vinner. Utfordringene er en rekke oppgaver du må fullføre, for eksempel samle 200 bananer på 2 minutter, eller kjøre to runder på en bane uten å kræsje en eneste gang. Problemet med utfordringene er at de upresise kontrollene kan gjøre noen av oppgavene til en svært frustrende affære.

På tross av spillets mange svake sider har det på merkelig vis klart å underholde meg til en viss grad. Om det er det er mitt sterke konkurranseinstinkt som gjør dettte mulig er uvisst, men det bygger seg opp en intens spenning i det jeg suser mot mål med syv arge motstandere hakk i hæl. Det er morsomt å passere mållinjen et knappenålshode foran neste motstander, og det gir en deilig følelse å se figuren min øverst på pallen.

Full boost mot mål.
Full boost mot mål.

De positive sidene kommer ekstra godt fram i flerspiller. Opp til fire stykker kan spille samtidig, og det er ekstra deilig å treffe personen foran deg i stumpen med en bazooka når du hører et frustrert brøl ved siden av deg i sofaen. Dessverre blir feltet redusert fra åtte til fire i flerspiller, så om man spiller to stykker blir ikke konkurransen like hard som den burde vært.

Konklusjon

Donkey Kong Jet Race er et bedrøvelig spill. Klumsete kontroller kombinert med uoversiktlige baner gjør det til en frustrende opplevelse. Spillet har lav mestringsfølelse, og seieren i løpene blir ikke sikret på grunn av dine ferdigheter med kongajeten, men snarere din kunnskap om banenes snarveier og hinder. Disse lærer du deg raskt hvor er, for antallet baner er alt for lavt. På tross av dette har jeg overraskende nok hatt noen fine øyeblikk med spillet, men dette rettferdigjør ikke et kjøp på noen måte. I ytterste konsekvens virker spillet som fyllstoff før neste utgave av Mario Kart slippes senere i år. Om det blir et bra spill eller ikke har jeg ingen kunnskap om, men en ting er sikkert: Donkey Kong Jet Race er ikke noe å bruke ventetiden på.

Vurdering


Donkey Kong Jet Race Wii Wii 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. januar 2008
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen