Anmeldelse

Donkey Kong: Jungle Beat

Etter at Nintendo bestemte seg for å gi ut den japanske særegenheten Donkey Konga i både USA og Europa i fjor, har vi ventet på enda fler muligheter til å tromme oss gjennom spillopplevelser. Donkey Kong: Jungle Beat er det første spillet som skal hjelpe oss i kampen mot abstinensene, og tar oss med tilbake til Donkey Kongs plattformverden. Tidligere beskrevet som en svært usympatisk og kranglevoren gorilla, klarte herremannen i brun pelsdrakt å overbevise oss om at han også hadde sine mer heltemodige sider. Figurgalleriet har blitt utvidet i alle himmelretninger, og Donkey Kong har etter hvert utviklet seg til et eget, selvstendig persongalleri.

Det er imidlertid hyggelig å kunne hilse på en gammel traver nok en gang, og vi hadde det overraskende morsomt når vi kunne klappe og klaske av gledens lyst i det forrige spillet. Med et slikt utgangspunkt, er det ikke rart at forventningene oppjusteres en smule. De tidligere plattformspillene i Donkey Kong-universet kan definitivt regnes som gode bidrag i sjangeren, og Nintendo har heldigvis aldri vært spesielt redde for å prøve ut nye ting. Jungle Beat er et spill hvor man prøver seg på noe nytt, men denne gang hovedsaklig på kontrollfronten. For selv om vi har sett mange utradisjonelle spillkontrollere opp gjennom årene, har det vært særdeles få forsøk på å få disse kontrollerene inn i nye spillsjangre. Nå er det imidlertid på tide å finne fram bongotrommene igjen.

Vridde vaner
Spillet er bygd opp som et tradisjonelt plattformspill, men på grunn av kontrollskjemaet må de mest avanserte og ambisiøse brettutformingene utgå. Dette er ikke noe som plager deg spesielt underveis, ettersom det fysiske designet er meget godt gjennomført. Kombinert med et godt fungerende programmatisk kontrollsystem, føles apekatten overraskende kontrollerbar. Problemet er bare det at plattformspill er den mest innarbeidede sjangeren i vårt kjente univers, og frustrasjonen blir ekstra stor dersom vi føler at det er kontrollegenskapene sin feil at ting går galt. Selve spillet fungerer utmerket kontrollmessig, men i det jeg setter deg ned for å spille et plattformspill, er det tusen ting jeg allerede har godt innarbeidet i fingerene. Dette handler ikke om en misnøye med å prøve noe nytt, men snarere med at frustrasjonsnivået blir så mye større over at jeg ikke lenger synes jeg får gjort det jeg vil.

Spillflyten blir en smule ensformig når jeg i utgangspunktet kun har tre "knapper" tilgjenglig (venstre, høyre og klapp). Vi mennesker har heldigvis blitt mestre på å kontrollere langt flere ting på en gang etter hvert, og presisjon i spillkontrollere har blitt perfeksjonert gang på gang. Så da går vi tilbake til tre digitale knapper og sender 20 års tradisjon på båten. Ja, det er bongotrommer, men nei, det er ikke så genialt å spille med. Man føler at det hele blir brukt som en vanlig spillkontroller, og det at det faktisk er et sett trommer man sitter med i hånda, ikke lenger spiller noen rolle. Rytmebruken i spillet er tilnærmet minimal, og det er dessverre trist. Det hadde vært mye morsommere å spille Donkey Kong Jungle Beat om rytmeaspektet hadde gjennomsyret spillet i langt større grad enn det gjør i dag.

En, to, tre, fir!
Rytmesans og evne for timing kommer fortsatt godt med, ettersom spilleren kan bygge opp ulike kombinasjoner underveis. Ved å ikke berøre bakken over større avstander klarer du stadig vekk å samle flere og flere bananer, og enkelte av disse hindringene er lagt opp etter et forholdsvis rytmisk mønster. Det blir imidlertid alt for lite, og når man først har muligheten til å plassere et par bongotrommer i hånden på en spillinteressert, bør man utnytte det for alt det er verdt. Det gjør man dessverre ikke, og dermed blir man heller sittende og drømme om å spille et skikkelig gjennomført plattformspill.

Donkey Kong angriper personer ved å klappe, og utløser med dette en sjokkbølge som svimeslår det meste innenfor rekkevidde. Samtidig kan samme sjokkbølge også samle inn bananer og andre godsaker til deg, med den ekstra bonusen at de er mer verdt enn om du hadde samlet de på vanlig måte. Skal du samle et absolutt maksimalt antall bananer, blir oppgaven en god del vanskeligere. Og det er der den største styrken til dette spillet ligger, det hele blir en konkurranse med deg selv for å se hvor mange bananer du klarer å samle sammen.

Donkey Kong: Jungle Beat GC GC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. februar 2005
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen