Anmeldelse

Donkey Kong: Jungle Climber

I Donkey Kong: Jungle Climber henger bananene ekstra høyt over bakken. Marios hårete aperival lar seg lett friste av det vitaminrike gullet, og setter nok en gang ut på klatreeventyr. I likhet med forgjengeren på Game Boy Advance (DK: King of Swing) dreier spillet seg først og fremst om å svinge seg fra holdepunkt til holdepunkt, et grunnkonsept som denne gangen blir piffet opp av en rekke små finesser og ekstramuligheter. Den spenstige gorillaen har ikke vært i så god form på lenge.

Klar for bananfest?
Klar for bananfest?

Er det deg, gamle ørn?

Ved første øyekast minner Jungle Climber mye om spillene i Donkey Kong Country-serien på Super Nintendo. Sett bort fra at de lodne jungeldyrene ikke fyller en like stor del av skjermen som de gjorde på nittitallet, er det ikke lett å peke ut forskjeller. Aper, slemminger, områder og musikk er som tatt fra Rares aldrende spilltrilogi. Dessuten skal du i kjent stil samle gullmynter, finne tønner som leder til hemmelige bonusverdener, og lete etter fire skinnende bokstaver på hvert brett. Likhetene er mange, men samtidig er forskjellen stor når du først kommer i gang.

I stedet for å løpe fra høyre til venstre, hoppe over kløfter og ri på kjæledyr, handler Jungle Climber om å slenge seg imellom de utallige holdepunktene som svever i lufta på hvert brett. Donkey Kongs hender kontrolleres med de to skulderknappene, og er de viktigste hjelpemidlene i din ferd mot de høyeste fjelltoppene og de saftigste bananene.

Får apekatten fatt i et holdepunkt, begynner han å svinge rundt i sirkel som en propell. Hvilken retning du snurrer i blir avgjort av hvilken hånd du klamrer deg fast med. Når du slipper taket i holdepunktet, flyr gorillaen i den retningen snuten peker. Nå gjelder det å raskt få tak i et annet holdepunkt før du faller ned i en av spillets mange endeløse kløfter. I begynnelsen er litt knall og fall ikke til å unngå, men øvelse gjør som kjent mester.

Hvis du er heldig og får feste med begge hendene, trenger du ikke bekymre deg for å måtte å slippe taket i riktig øyeblikk, siden Donkey Kong da vil klamre seg fast som en igle. Noen av holdepunktene er i bevegelse, hvilket gjør det enda vanskeligere å slippe taket på riktig tidspunkt, mens andre står dønn stille. Å svinge seg fra gren til gren, sprette fra solsikke til solsikke og fly over hodet på de sinte vepsene som ofte dukker opp gir deg følelsen av å være jungelens konge - selv Tarzan har grunn til å være misunnelig.

Flygende gorilla

Gråstein + dynamitt = eksplosjon. Effektiv matematikk for klatreglade aper.
Gråstein + dynamitt = eksplosjon. Effektiv matematikk for klatreglade aper.

Kontrollsystemet er så simpelt som det kan få blitt, men i et spill hvor alt handler om god timing trenger det heller ikke være dypere. I tillegg til å kontrollere Donkey Kongs armer, er det mulig å gjøre et hoppeangrep med A-knappen. Den trykksensitive skjermen brukes bare for å aktivere en form for superkrefter som lar Donkey Kong flyge gjennom lufta over lengre tidsperioder, etter å ha samlet hundre skinnende diamanter. Noen av myntene som er gjemt på hvert brett kan bare nåes på denne måten, så her gjelder det å bruke superkreftene når man virkelig trenger dem, og ikke oftere enn det.

Er du på jakt etter å finne alle hemmelighetene i spillet, må du forberede deg på å gå tilbake til flere av brettene, for utviklerne har vært slu når det gjelder å gjemme mynter og bonustønner. Det er morsomt å lete etter bortgjemte gjenstander, for belønningene du får ved å finne dem er gode, og består av en rekke minispill og juksekoder som for eksempel kan gi deg flere liv eller gjøre Donkey Kong raskere. Jeg følte meg kanskje litt skitten etter å ha unnet meg selv tjue nye forsøk i juksemenyen, men når nøden griper deg vil du nok gjøre det samme.

De mest fornøyelige minispillene går ut på å samle bananer som kommer fallende fra oven, unngå gigantiske trestammer som kommer rullende mot deg, og komme frem til målstreken fortest mulig. Har du venner eller familiemedlemmer som interesserer seg for aper i farta, er det spesielt morsomt å skryte av grensesprengende rekorder du har satt i de forskjellige minispillene. Enda morsommere er det å klatre dem i senk i flerspillermodusen, som kan spilles av opp til fire personer samtidig.

Utviklerne skal ha ros for å ha gjort det mulig å gyve løs mot tre venner uten å være i besittelse av mer enn ett spill - det eneste konkurrentene dine trenger for å være med på moroa er en Nintendo DS. Jordbæret på toppen av kaka ville vært mulighet for flerspiller på Nintendo Wi-Fi, men den gang ei. Vil dere konkurrere må det skje lokalt.

Gule vitaminbomber i fritt fall.
Gule vitaminbomber i fritt fall.

Ferske apestreker

Selv om grunnkonseptet bak spillet er det samme som i forgjengeren, er det mange ganger mer variasjon å finne i Jungle Climber. Blant annet har den lille krabaten Diddy Kong fått bli med på eventyret. Diddy kan ikke kontrolleres direkte, men klamrer seg isteden fast til gorillakameraten, og kan kastes ut i lufta for å samle mynter og bananer, eller ta en slemming ned for telling. Dette er ikke alltid er like enkelt, siden mange av insektene og krokodillene du støter på er bevæpnet med skarpe pigger og kraftige kanoner. Apene tåler ikke mer enn én trøkk hver før de blir slått ut og du må starte på begynnelsen av området igjen. Veldig irriterende hvis du ikke er langt fra målstreken når fiendene tar knekken på deg.

Spillets absolutte fokus på god timing kan også være et irritasjonsmoment hvis du gang på gang detter i den samme fella, eller flyger inn i den samme fienden etter å ha sluppet taket i et holdepunkt. Er du på jakt etter et spill som er noenlunde tilgivende ovenfor småfeil, bør du styre langt unna Donkey Kong: Jungle Climber, som krever at du er villig til å bruke tid på å finslipe ferdighetene dine.

Noen av brettene setter deg opp mot hindringer som dynamittønner og sementvegger. Dersom du har planer om å komme deg forbi, kan du kaste steiner eller plukke opp en hammer som Diddy mer enn gjerne går bananas med. Spillet er fylt av morsomme actionelementer som bidrar til å holde trykket oppe fra første stund. De variasjonsfylte miljøene hjelper også på; du får blant annet besøke fjelltopper, gamle ruiner, havets bunn og en gigantisk leketøysfabrikk.

Se på meg - jeg er jungelens konge!
Se på meg - jeg er jungelens konge!

Utviklerne har vært flinke når det gjelder å gjøre hvert eneste brett til en unik opplevelse, og overrasker hele tiden med oppgaver du ikke har sett maken til på tidligere brett. For å komme deg helskinnet igjennom spillet må du for eksempel utnytte kraftige havstrømmer, klamre deg til rullende gigantsteiner, og bruke saftige kjempebær som trampoline. Jo visst er det mye klatring og svinging i spillet, men med avbrekk av alle tenkelige slag skal du holde på veldig lenge før du går lei og gir deg.

Et spill hvor topp presisjon er viktigere enn noe annet kunne raskt ha blitt ødelagt av irriterende melodier som gnager seg inn i hodet på den som prøver seg på det samme brettet for femtende gang på rad. Heldigvis er ikke dette tilfellet med Jungle Climber. Bakgrunnsmusikken er av det lystige slaget, og består av en rekke nye låter i tillegg til remiksede melodier man drar kjensel på fra Country-serien. Låtene passer bra sammen med miljøene du klatrer i, og er mer en oppmuntring enn et irritasjonsmoment. Her snakker vi ekte «bakgrunnsmusikk» – ikke hyperaktive tegnefilmmelodier som holder deg våken om natta.

Stemningen er god fra start til slutt, og toppes på slutten av hvert brett, når Donkey Kong dundrer løs på brystkassa i ekstase over å ha kommet seg videre. Under gledesutbrudd av dette kaliberet er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den bananelskende gorillaen med det røde slipset.

Innpåsliten rombanan

Jeg stortrives med å klatre, spille minispill, og kaste steiner inn i dynamittønner – jeg skulle nesten ønske det var jeg som var innehaver av hovedrollen i spillet, hvis det bare ikke var for to ting: den urteite handlingen, og den levende bananen som har så alt for mye med plottet å gjøre. Denne gangen er det nemlig ikke Donkey Kongs bananer som har blitt stjålet, eller en av apene som har blitt kidnappet. Nei, i Jungle Climber er det en romvesenbanan ved navn Xananab som har trøbbel.

Donkey Kong har tilnærmet ubegrenset tilgang på bananer.
Donkey Kong har tilnærmet ubegrenset tilgang på bananer.

King K. Rool og reptilvennene hans har stjålet den snakkende bananens magiske krystaller, slik at den ikke kommer seg tilbake til hjemplaneten. Uten å bli lovet noen form for belønning går våre helter med på å sette en stopper for reptilbandens onde handlinger. Hadde du villet risikere livet for å hjelpe en tvilsom banan fra verdensrommet? Neppe. Selv ikke om du hadde vært en kraftig gorilla på 170 kilo – da hadde du heller puttet ham i munnen.

Samme hvor du støter på den umåtelig innpåslitne rombananen, peser han alltid ut de eneste lydene han ser ut til å være i stand til å få frem: «ban-ban-banaaana!». Sett vekk fra det faktum at Xananab ser ut som om han hører hjemme i en kompostbinge, minner han i grunn litt om et lommemonster fra en viss annen Nintendo-serie, grunnet det kraftig begrensede ordforrådet og det noe uheldige tonefallet. Jeg får frysninger bare ved å tenke på Xananab, og håper han holder seg langt unna eventuelle oppfølgere.

Konklusjon

Det er flere år siden sist jeg så Donkey Kong i så god form som han evner å vise i Jungle Climber. Spillet bygger videre på klatrekonseptet som ble introdusert i forgjengeren, og byr på dusinvis av nye muligheter. Mye av sjarmen er hentet direkte fra Donkey Kong Country-serien, men det betyr ikke at utviklerne hos Paon har vært late – det er nemlig de som står bak det forfriskende gameplayet som kjennetegner Donkey Kong: Jungle Climber.

Å svinge seg fra punkt til punkt hundrevis av meter over bakken er utrolig festlig når man først får taket på det noe utilgivende gameplayet, og det å lete etter bortgjemte mynter og bonustønner er vanedannende, takket være mange flotte opplåsbare belønninger. Med sin noe tafatte handling og uvanlige gameplay er det vanskelig å forestille seg Jungle Climber som en fremtidlig spillklassiker, men det stopper meg slettes ikke fra å anbefale spillet på det varmeste til alle som eier en Nintendo DS. Spillverdenens mektigste gorilla må ikke undervurderes.

Merk: Enkelte skjermbilder i anmeldelsen er fra den japanske versjonen. Utgaven i norske butikkhyller kommer på engelsk.

Vurdering


Donkey Kong: Jungle Climber DS DS 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 12. oktober 2007
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Paon

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen