Dragon Age: Origins var et av fjorårts suverent beste spill. Med spillmekanikker som gjenspeilet fordums storheter som Baldurs Gate og lineær historiefortelling i så storstilt skala som bare Bioware til nå har levert, så var det aldri tvil om at det var snakk om en klassiker.
Dragon Age Origins: Awakening er den første av sannsynligvis flere utvidelsespakker vi blir servert. Byr oppstandelsen på like mye moro som opphavet?
Les også:Hva venter oss i april?
Awakening spinner videre på fortellingen om den heltemodige Grey Wardenen man selv skapte og spilte i det første spillet. Flerfoldige år har gått, og til tross for et tilsynelatende knusende nederlag, så blir det kjapt tydelig at vi langt i fra har hørt det siste av disse orke-aktige monstrene. Når det begynner å dukke opp snakkende Darkspawn er det tydelig at det er ny ondskap i gjære.
Dragon Age: Origins introduserte oss for et ekstremt spennende og omfattende fantasiunivers, og Awakening spiller videre på de samme gripende strengene som før. Hovedfokuset til utvidelsen later til å være å forklare en del ting som var uklare eller ikke tilfredstillende forklart i det første spillet.
Awakening lykkes i stor grad med å gi historien fra det første spillet mer å koke suppe på, og rundet du det første spillet uten å få ordentlig svar blant annet på hva The Blight egentlig er, så bør du spille gjennom denne utvidelsen.
Les også:Anmeldelse av Dragon Age: Origins
I tillegg blir blir vi servert en helt fersk, førsteklasses fortelling som på mange måter er like spennende som hovedplottet i Origins. Mystikken rundt «Arkitekten» og hans snakkende Darkspawn tok tak i meg helt fra starten av. Manusforfatterne tar i bruk en svært kryptisk, langsom og nysgjerrighetspirrende fortellerstil, som hele tiden gjør at jeg vil finne ut hva som vil skje rundt neste sving.
Det eneste som trekker litt ned gjelder de nye karakterene man blir introdusert for i spillet. Rettferdighetsånden Justice, den sjarmerende, men også småfarlige magikeren Anders og den utskjelte tyven Nathaniel er alle interessante personer man absolutt vil bli kjent med. Men det får man ikke i like stor grad som før.
I det originale spillet kunne man når som helst ta seg en pustepause ved bandens leirplass, og ta del i ofte dype og interessante avtaler med dine kumpaner når som helst under eventyret. Det ble til og med en liten hyrdestund i teltet for min vordende verdensredder. I Awakening er interaksjonen med karakterene helt situasjonsavhengig, og man må nøye seg med å vente på at vedkommende eventuelt vil snakke med deg, og dialogene varer sjelden mer enn par sekunder.
Les også:Den menneskelige revolusjonen
Det spørs om ikke den betraktelige pengesekken til EA lukket seg om fingrene på Bioware-utviklerne underveis i utviklingen. Romantikk-elementet er også helt tatt ut, uansett hvor mange billige ringer og trehester jeg overøste den heite alve-dama i gjengen min med, så ble det med forsøket.
Spillet i seg selv er i bunn og grunn akkurat det samme som før, og gameplayet har ikke rukket å eldes noe særlig på det nesten halve året storebror har vært på markedet. Komboen av sanntidsstyring og møysommelig utformede taktikker er fortsatt usedvanlig underholdende.
De som spilte storebror vet at Dragon Age-regelsettet er ekstremt konsekvent på taktikkeriet, atferden til lagmedlemmene dine må fininnstilles til det ekstreme for å i det hele tatt overleve, selv på letteste vanskelighetsgrad. Man risikerer med andre ord fortsatt å gjøre "tanken" om til et stillestående hattestativ hvis atferden ikke er ordentlig programmert. De som spilte det originale spillet vet at denne formelen ikke fungerer for menyallergiske med avtrykkerkløe, her kreves det planlegging og tålmodighet.
Selv om spillet nødvendigvis har en hel del til felles med sin forgjenger er Awakening på ingen måter ribbet for ferskt innhold. Karakterene kan utvikles ytterligere, med høyere nivå-grense og en rekke nye magier, egenskaper og også spesialiseringer.
Flere av disse er så nyttige at spillet nesten blir en tanke for enkelt til tider. «Hard» vanskelighetsgrad betød betraktelig utfordring i Awakenings 50 timers lange far, men med et godt utviklet team fant jeg faktisk at dette til tider ble en anelse enkelt i dette spillet. Jeg fikk derimot hatten skrudd på rett vei når jeg stilte vanskelighetsgraden opp et siste hakk, og det til de grader – så utfordring skortet det ikke på.
Les også:Dragon Age 2 på trappene
KonklusjonAwakening er en svært morsom og gjennomført utvidelsespakke, og ingen unødvendig spinoff. Enkelte vil nok absolutt dele min skuffelse i de overflatiske forholdene man er begrenset til å ha med de svært interessante karakterene. Men kanskje får vi se Anders og gjengen i senere spill?
Utvidelsen er absolutt verdt å spille gjennom, både fordi Dragon Age-formelen fortsatt er knakende god, men også fordi den tetter igjen hull i den opprinnelige historien man kanskje ikke visste var der engang.
Dragon Age Origins: Awakening føles kort og godt som en naturlig og hensiktsmessig utbrodering av fortellingen som startet med en aspirerende Grey Warden og hans venners kamp mot Erkedemonen. Jeg verken tror eller håper at fortellingen slutter her.
