Anmeldelse

Drawn to Life

Hvem er egentlig helten i Drawn to Life? Hvordan ser sokkene hans ut, og hvor mange hoder har han? Er det en stor kanon han bærer på, eller skyter han snøballer ut av en melkekartong? Svaret på alle spørsmålene er det du som sitter med, for i Drawn to Life er det du som bestemmer. Du er skaperen, og du har kontrollen over spillets fargerike messias.

Spillets messias trenger slettes ikke se særlig heltemodig ut.

Med lite annet enn en pakke fargestifter til hjelp skal du drive tilbake skyggene som er i ferd med å sluke verden, og finne alle de bortkomne sidene fra Livets bok, en hellig skrift som gikk tapt for flere år siden. Planeten må tilbake på riktig kjøl, og ansvaret hviler på dine skuldre.

Hjelp fra oven

Spillet starter i en navnløs landsby. De sukkersøte innbyggerbamsene er i ferd med å gi opp kampen mot skyggene som allerede har ødelagt bondens avlinger og sendt flere familier på flukt. En liten gjeng med troende har enda ikke gitt opp håpet, og kaller nå på selveste skaperen. Som mektig ånd bestemmer du deg for å hjelpe de desperate bamsene, men som de hellige tekstene forklarer, må handlingene dine utføres via en messias. Du setter raskt liv i en dokke av tre, og finner frem fargestiftene.

Du må først forme kroppen på budbringeren din, og deretter legge på farger. I begynnelsen av spillet har du tilgang på et veldig begrenset fargeutvalg, en enda mindre samling med figurmaler som enten kan følges eller ignoreres, og en liten håndfull stempler du kan pynte figuren din med. Drawn to Life er slettes ikke det første spillet som lar deg tegne egne mønstre, og prosessen er ikke stort dypere enn i DS-utgaven av Animal Crossing. Det er synd at utviklerne ikke har lagt vekt på å gjøre tegnefunksjonen mer omfattende, for i Drawn to Life er den ikke bare en tilleggsfunksjon; spillet går jo faktisk ut på å tegne.

Du tegner streker, kruseduller og sirkler med stylus-pennen, og fyller på med farger når du er fornøyd med formene på hode, mage, armer og bein. Du bestemmer selv hvordan figuren skal se ut, og hva han skal ha på av klær - alt du tegner blir med. Er du litt skjelven på hånda er det lett at barten blir skeiv, og da er det fint at utviklerne har gitt oss muligheten til å zoome inn på tegningen og redigere piksel for piksel.

Levende sprellemann

I Drawn to Life er det du som bestemmer omgivelsene.

Tegneprosessen er en tidskrevende oppgave hvis du er veldig nøye på hvordan figuren skal se ut, og det blir du hele tiden oppfordret til å være. Hvis du senere finner ut at figuren din ser utrolig teit ut, kan du når som helst kvitte deg med den, og lage en ny. Forholdet mellom deg og figuren er iskaldt, en liten skjønnhetsfeil er alt som skal til før det brister. I det hele tatt savner jeg litt personlighet og sjel, slik at jeg kan bli glad i figuren min.

Drawn to Life består av en rekke fargerike brett med flotte bakgrunner og søte fiender. Du blir hele tiden angrepet av pingviner med stor hatt, flaggermus med skinnende tenner og drager som egentlig ikke ser så veldig farlige ut. Du beseirer dem enkelt ved å hoppe på dem, eller skyte noen prosjektiler i deres retning.

Det er enkelt å få figuren til å gå dit den skal og hoppe når den skal hoppe, men etter å ha blitt angrepet av fiendene noen ganger, legger du trolig merke til et stort problem. Utviklerne har nemlig ikke tenkt på at noen spillere vil komme til å lage tykke figurer, mens andre vil tegne små, spinklere typer. Er figuren din av den spinkle eller lave sorten betyr dette at du ofte vil bli skadet av fiender allerede før angrepene deres treffer kroppen til figuren din. Det er veldig irriterende å bli truffet av snøballer som ser ut som om de kommer til å fly like over hodet ditt.

Miljøene minner mye om de du finner i Yoshi's Island, noe som også kan sies om slemmingene. Marios dinosaurmakker hadde imidlertid passet bedre inn i Drawn to Life enn det helten din gjør, for det er vanskelig å få han eller henne til å ta seg like godt ut som en «skikkelig» spillhelt. Joda, det er liv i både armer og føtter, men figuren minner alltid mer om en sprellemann enn en levende skapning. Man kan vel egentlig ikke forvente mer av en strektegning som har kommet til live, eller?

Fiendene i spillet er søte - man skulle nesten tro de var snille.

Du støter ofte på svake omriss av trampoliner, vogner, skyer, båter og hus. Alle disse gjenstandene må tegnes på nytt igjen før du kan dra nytte av dem. Det spiller ingen rolle hvor god du er til å tegne, for regler finnes ikke i Drawn to Life. Store skyer kan godt bestå av små, svarte streker, og det er ingenting i veien for å tegne en sau når du egentlig skal forme en trampoline. Det er til en viss grad morsomt å se sine egne tegninger på spillbrettet, men alt med måte. All tegningen blir kjedeligere og kjedeligere jo lengre du kommer, og tegne må du - samme om du vil eller ikke.

På hvert brett må du også finne utrevne sider fra Livets bok, og befri alle bamsene du støter på, slik at de kommer seg tilbake til landsbyen hvor de hører hjemme. Slike heltedåder blir belønnet med stempler, maler og andre duppeditter som kan brukes til å gjøre figuren din stiligere. Det er skremmende lett å komme seg gjennom brettene, og var det ikke for all tegningen du må igjennom hadde nok ikke Drawn to Life vart lengre enn et par timer.

Vakker landsby, sliten gud

Ettersom du kommer deg videre i spillet blir bamsenes landsby vakrere. Bonden kommer tilbake, en butikk hvor du kan kjøpe utstyr blir åpnet, og de skumle skyggene begynner å forsvinne. Når du beveger deg rundt i landsbyen virker Drawn to Life som et todimensjonalt rollespill med detaljerte bygninger og flotte animasjoner. Figuren din er fortsatt like stiv, men innbyggerne i landsbyen er livlige og passer perfekt inn i omgivelsene.

Men heller ikke i landsbyen får du pause fra fargestiftene; innbyggerne blir etterhvert kravstore. Du skal for eksempel forme en ny sol, lage en platting midt i landsbyen og sette liv i den uttørkede elva. Når du har tegnet deg ferdig i landsbyen blir et nytt brett låst opp, og du må ut i felten igjen. Etter et par minutter med hopping og spretting, er det rett tilbake til tegnebordet igjen.

Landsbybamsene har blitt sperret inne. Gjett hvem som må gå til.

Det endelige målet er å gjøre landsbyen like vakker som den var før de mørke skyene dukket opp. Handlingen i spillet er ikke av den mest solide typen, og føles ofte som en unnskyldning for å få deg til å tegne mer, mer og gjerne enda litt til. Bamsene i byen spretter lystent rundt i håp om å få nye gjenstander å leke seg med, mens du trygler om å få slippe å gå tilbake til tegnebordet. Ja, det er for mye tegning i Drawn to Life.

Konklusjon

Konseptet Drawn to Life er bygd på er slettes ikke dumt. Å la spilleren tegne og fargelegge sine egne omgivelser – ja, til og med sin egen spillhelt – er en fin ide, som uheldigvis høres bedre ut enn den fungerer i praksis. Et spill hvor tegning er hovedtema burde selvfølgelig by på flere redigeringsmuligheter og finnesser enn spill hvor tegning bare er en tilleggsfunksjon, men slik er det ikke i Drawn to Lifes tilfelle. Samme hvordan du former figuren din, føles den litt malplassert der den vrikker og vrir seg rundt på mumieaktig vis. Personlighet har den heller ikke; det er enklere å forholde seg til fiendene.

I bunn og grunn er det ikke mye spill i Drawn to Life – det er enklere å beskrive tittelen som et enkelt tegneprogram som engang i blant gir deg muligheten til å hoppe og sprette rundt i todimensjonale landskaper. Hvis Drawn to Life noen gang får en oppfølger, bør utviklerne overveie å redusere antall timer som blir brukt på tegning, og heller gi oss flere brett og en lengre historie.

Vurdering


Drawn to Life DS DS 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. september 2007
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: 5th Cell

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen